Warp Records: Jubelåret 2001

Warp Spessial, dag 3: Står 2001 igjen som et siste høydepunkt i historien om Warp Records? Aphex Twin ga ut sitt foreløpig siste studioalbum, dessuten fikk vi solide album fra Autechre, Plaid, Squarepusher og Two Lone Swordsmen.

Bonus: Anmeldelser av Mira Calix, Beans, Chris Clark og Prefuse 73 fra det ikke like spennende Warp-året 2003.

PLAID

Med eksperimenterende elektronika, sprø drum’n’bass og vrang tekno har engelske Warp Records etablert seg som et av verdens mest spennende plateselskap. Og 2001 har vært et ekstra godt år.

Warp Records ble startet av Steve Beckett og Rob Mitchell i Sheffield i 1989. Dette var midt i raveparty- og acid house-eksplosjonen i Storbritannia, men selskapet valgte fra første stund å se bort fra de mest opplagte frieriene mot dansegulvet. Isteden søkte Warp og dets artister tilbake til den elektroniske musikkens røtter; tyske Kraftwerks autobahn-musikk, den tidligste Detroit-teknoen, hiphopmutanten elektro og primitiv datamusikk komponert på maskiner som Spectrum, Vic 20 og Commodore 64.

Warps musikk var futuristisk fra første stund, og et ekko av teknopionér Juan Atkins’ uttalelse: ”Jeg vil at musikken min skal høres ut som to datamaskiner som snakker sammen”. 12 år etter lever Warp Records i beste velgående.

Squarepushers «Tommib» fra Go Plastic brukt i Lost in Translation.

Musikalsk kaos
Sean Booth og Rob Brown i Autechre skapte nærmest sin egen sjanger i det engelske musikklandskapet for ti år siden, med sin eksperimentvillige, rytmisk kaotiske og umelodiøse elektronika på Warp. Dette var musikk for å stimulere de små grå, ikke rumpa.

Årets Confield fortsetter i samme kompromissløse spor; med rytmisk kaos, irriterende lyder, monotoni, innadvendte melodier og sære innfall. Men gir du duoen litt tid, kan det oppstå fengende orden i det musikalske kaoset. Eventuelt vil du synes albumet er ufattelig slitsomt.

Richard ”Aphex Twin” James var kongen av Warp på 90-tallet, men de siste årene er det blitt mest eksentriske innfall og mindre spennende musikk. Forventningene var store foran årets doble comeback-album Drukqs, og ved de første gjennomhøringene overbeviser James. Men over tid får albumet en bitter bismak, for det virker sammenrasket og noe gammeldags i forhold til innovasjonen vi er blitt vant til fra denne karens side.

En annen kar som ikke gir ved dørene er Tom Jenkinson, alias Squarepusher. Hans Go Plastic er en hard sonisk reise i sjangeren drum’n’bass – karakterisert med sine hiphoprytmer i dobbel hastighet. Drum’n’bass slo gjennom på midten av 90-tallet, men ble raskt ufarliggjort da sjangerens mer jazzfargede varianter ble fast inventar på kaffebarer og reklamefilmer. Selv i dag bruker reklamen for ”Skorsteinsrens” drum’n’bass som lydspor.

Men Jenkinsons drum’n’bass ligger langt unna kaffebarene, for Go Plastic har et skjær av futuristisk uhygge over seg – og sklir til tider over i frenetisk lydterror. Artig, men det når ikke helt opp mot tidligere høydepunkter som Plugs Drum’n’bass for Papa (1997).

Klubbleksikon
For årets Warp-høydepunkter kommer fra annet hold, der begge artistene er ringrever innen søkende elektronisk musikk. Andrew Weatherall og Keith Tenniswood utgjør Two Lone Swordsmen, og begge har gjort solid innsats i engelsk klubbmusikk gjennom hele 90-tallet. Weatherall er mest kjent for sitt produsentarbeid på Primal Scream-klassikeren Screamadelica (1991) og arbeidet med Sabres of Paradise.

Etter noen år i villmarken, kom Two Lone Swordsmenn voldsomt tilbake med Tiny Reminders i fjor, og årets Further Reminders er en verdig oppfølger. Dette er et remiks-album, men ikke la det skremme deg. Duoens tunge elektrofunk er som et minileksikon over 90-tallets klubbmusikk: Her er spor fra elektro, big beat, synthpop, drum’n’bass, skrudd elektronika, tung tekno og så videre. Hele tiden overraskende og underholdende.

Men prisen for årets beste Warp-album går til Plaid og deres Double Figure, som også er den lettest tilgjengelige av alle disse platene. Ed Handley og Andy Turner har holdt det gående lenge; først i den mediesky trioen Black Dog, før Plaid oppsto som et sideprosjekt i 1991.

Double Figure er et oppkomme  av groovy tekno, seige hiphopinstrumentaler og eksperimenteringstrang – bundet sammen av duoens melodiske teft. Det pøses på med effekter, men i bunnen ligger hele tiden enkle og fengende melodier. Plaid viser på sjarmerende og overbevisende vis at det går an å lage musikk som smaker like bra for rumpa som for hodet.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus 1: Dagsavisen-anmeldelse av Two Lone Swordsmen.

Two Lone Swordsmen
Further Reminders
Warp Records/VME 2001

Further Reminders er i formen et remiksalbum, men det utkonkurrerer allikevel det meste innen dagens elektronika i spennvidde, fantasirikdom og mot. Innholdet spenner fra akustiske ballader til skitten elektro som blir for tøff for de fleste dansegulv.

Andrew Weatherall og Keith Tenniswood skjuler seg bak gruppenavnet. Tenniswood har jobbet med navn som The Aloof, David Holmes og Red Snapper tidligere, samt gitt ut plater som Bargecharge og Radioactive Man. Og Weatherall er en av de mest kreative sjelene i britisk klubbmusikk – mest kjent for å forandre Primal Scream fra et skranglete popband til hedonistiske klubbguruer med sin produksjon på Screamadelica-albumet fra 1991. Etter det dannet han Sabres Of Paradise, opparbeidet seg et rykte som kompromissløs og kreativ dj og ga ut deep house-plater under utallige pseudonymer.

Two Lone Swordsmen oppsto fra askene etter Sabres Of Paradise, men etter den lovpriste debuten The Fifth Mission: Return To The Flightpath Estate rotet duoen seg bort i mindre interessant eksperimentering. Fjorårets Tiny Reminders var et grusomt comeback, og nettopp en påminnelse om Weatheralls status innen klubbmusikken. Further Reminders fortsetter råkjøret.

Albumet renner over av fete, røffe rytmer – og inspirasjon hentet fra de siste 20 år med elektronisk musikk. Her er spor av elektro, big beat, synthpop, drum’n’bass, Aphex Twin-aktig skrudd elektronika, tung tekno og så videre – det hele med klare mørke undertoner, en slags dyster og tung elektro-funk. Musikalsk ligger dette nære nyere tysk elektronika, artister som Funkstörung, Mouse On Mars og Pole – bare at det er krydret med flere overraskelser. For plutselig dukker de filmatiske ørkenrockerne Calexico opp med sin stemningsfulle versjon av ”Tiny Reminder No. 3”. Strålende!

Etter et svakt fjorår har Warp Records i år allerede gitt oss sterke utgivelser med Autechre, Prefuse 73, Plaid, Squarepusher og nå Two Lone Swordsmen. Og snart kommer Aphex Twin. Hvor skal dette ende?

Bonus 2: Dagsavisen-anmeldelse av Plaid.

Plaid
Double Figure
Warp/Voices of Wonder 2001

Klar for denne ukas flotte elektronika-album? Med Double Figure klarer Plaid å flette sammen groovy tekno, seige hiphopinstrumentaler og eksperimenteringstrang til en flott helhet – bundet sammen av duoens melodiske teft. For der kollegaene i Autechre er blitt stadig mer eksperimentelle og vanskelige, har Plaid gått motsatt vei, og lager nå en særegen form for groovy instrumental popmusikk

Engelskmennene Ed Handley og Andy Turner har bakgrunn fra den notorisk mediesky trioen Black Dog, og Plaid oppsto som et sideprosjekt allerede i 1991. Double Figure er duoens fjerde album, og utgjør siste del i en trilogi sammen med Not For Threes og Rest Proof Clockwork.

Plaid har sansen for det enkle og minimalistiske, og det er denne holdningen som gjør Double Figure til en liten nytelse. Kan hende pøses det på med mengder med lyder, rytmer og effekter – men i bunnen ligger superenkle melodier. Gutta vokste opp med hiphop, electro, acid house og elektronika, men 80-tallets popmusikk danner også en solid base for gruppas musikk (tenk temaet fra Miami Vice). Stor stas med andre ord, og med den oppmerksomheten Daft Punk har fått for sin 80-tallsflørt, bør flere åpne sine musikalske hjerterom for Plaid også.

Bonus 3: Bergens Tidende-anmeldelse av Chris Clark.

Chris Clark
Empty the Bones of You
Warp Records/VME 2003
5/6

Chris Clark er Warp Records’ nye og unge stjerneskudd, en elektronikaartist plateselskapet håper kan ta opp arven etter Aphex Twin og Squarepusher. På oppfølgeren til debuten Clarence Park (2001) viser da også Clark at han har særpreg og talent nok til å være tilliten verdig.

Clark står ennå ikke helt støtt på egne ben, for det er fortsatt lett å høre inspirasjonskildene hans tre fram (Aphex, Boards of Canada, DJ Shadowfprimal, kald Detroit-techno), men Empty the Bones of You er en fabelaktig variert samling med mørk, melodisk og stemningsskapende elektronika – fra langstrakte hiphopinstrumentaler via kjappe ambientsnutter til skurrende elektrostøy.

Musikken er i hovedsak skapt ved hjelp av laptop og synthesizere, og helhetsinntrykket er kjølig robotmusikk med fortreffelige melodier, hiphop-beats og spennende lydeffekter. Clark har selv varslet at dette blir siste gang han lager melodisk musikk, men uansett hva han senere skulle finne på signaliserer ”Empty the Bones of You at Clark vil bli en elektronikakraft  å regne med i årene som kommer. [2013-kommentar: Han skiftet navn til Clark i 2006.]

Bonus 4: BT-anmeldelse av Plaid.

Plaid
Spokes
Warp Records/VME
4/6

Andy Turner og Ed Handley i Plaid er blant mine absolutte favoritter innen techno, og duoens Double Figure er et av 00-tallets mest gjennomførte og morsomste technoalbum. Mye av årsaken ligger i Plaids evne til å kombinere det vanskelige og det lett tilgjengelige, det melodiske og det eksperimentelle – plingplong og pur pop i skjønn forening.

Ifølge duoen selv representerer Spokes et mørkere lydbilde og ligger nærmere guttas plater som Black Dog på 80-tallet. Og dette er utvilsomt noen hakk mørkere enn Double Figure-festen, men samtidig umiskjennelig Plaid.

De beste sporene, som ”Crumax Rins”, ”Zeal” og ”Quick Emix”, tar opp tråden fra Double Figure og spinner rundt en mengde ideer, rytmisk oppfinnsomhet og suggererende oppbygninger. Samtidig føler jeg at Spokes ikke helt oppnår den samme høyden eller bredden i uttrykket, og at albumet blir mindre spennende og gledesspredende av den grunn. Plaid ligger fortsatt noen hestehoder foran det meste av konkurransen, men sammenlignet med sine egne bedrifter blir Spokes en liten skuffelse.

Bonus 5: Dagsavisen-anmeldelse av Beans (og Sensational).

Sensational
Natural Shine
WordSound/Tuba 2003
4/6

Beans
Tomorrow Right Now
Warp/VME 2003
3/6

Om hiphop er en by,er Sensational en øde øy. Brooklyn-rapperen dukket opp under navnet Torture på Jungle Brothers’ skrudde J. Beez Wit The Remedy, og har siden gravd seg dypere og dypere vekk fra resten av hiphopnasjonen. På sin femte soloplate er Sensational fortsatt like selvopptatt, men musikalsk har han fått en ny skakk dimensjon som følge av samarbeid med DJ Karlos og WordSounds egen Ill Saint. Natural Shine er ikke for alle, men ligner heller ikke på annet der ute.

Gjennom to flotte album sto New York-gruppa Antipop Consortium også fram som en glitrende utvekst i hiphop, men nå kommer soloplatene. Dessverre virker det som ros fra The Wire og tilknytning til Warp Records har gått Beans til hodet, for Tomorrow Right Now er ribbet for humoren, kreativiteten og energien som preget Antipop. Isteden får vi et album som bare tidvis fungerer som retrofuturistisk elektrohyllest, men som helhet bukker under som følge av kronglete rim, skjelettaktig elektronika og for store pretensjoner.

Bonus 6: Dagsavisen-anmeldelse av Mira Calix.

Mira Calix
Skimskitta
Warp/VME 2003
4/6

Chantal Passamonte har bakgrunn som lønnsslave ved kontoret til Warp Records, men selv om det er lett å ty til dårlige vitser forsvarer hun retten til å gi ut plater på selskapet.

Skimskitta innfrir ikke helt potensialet fra 2000-debuten One On One, men mange av de 21 sporene og skissene med lavmælt og gåtefull elektronika har mye for seg.

Lyduniverset spraker, knitrer, utfordrer og forfører der det utfolder seg ved hjelp av elektronikk, tangenter, manipulert lyd, en bearbeidet gitar, konkrete lydopptak og Passamontes egen svevende og forsiktige stemme.
Hun kan minne om kolleger som Aphex Twin og Autechre, men en hører også innflytelse fra de mer svevende øyeblikkene til band som Spiritualized og My Bloody Valentine.

Skimskitta går litt for mange omveier, noe som gir albumet et noe sprikende helhetsinntrykk – men for fans av søkende elektronika er det absolutt verdt nærmere utforskning.

Bonus 7: Dagsavisen-anmeldelse av Prefuse 73.

Prefuse 73
One Word Extinguisher
Warp Records/VME 2003
5/6

Scott Herren har laget mye fin instrumental-hiphop, postrock og elektronika tidligere, men nå bør tiden være moden for å nå flere enn de spesielt interesserte.

Herren tar hiphop tilbake til musikkformens cut up-røtter, og klipper, limer og manipulerer en rik og fargerikt kollasj av rytmer, effekter og stemmer. Stilen er den samme som på Prefuse 73-debuten Vocal Studies + Uprock Narratives; raffinert, fengende og i hovedsak instrumental musikk som utfordrer hiphops grenser.

Først og fremst minner dette om sjangerens grenseløse røtter, og bør ikke skremme vekk de med hip hop-fobi. Herrens groove er så elegant og original at den bør slå like sterkt ned blant jazz-, rock-, og elektronika-folk som hiphopelskere, og på sitt beste høres One Word Extinguisher ut som et drømmesamarbeid mellom Autechre, Tortoise og DJ Shadow.

Reklamer

2 kommentar

  1. […] Debuten Ceci n’est pas un disque (2002) var en original blomst, men nå har de virkelig funnet sin egen stil. De har forlatt undergrunnsestetikken fra debuten, og fremstår isteden som et fransk speilbilde av amerikansk klubbhiphop – remikset av artister som Autechre, Aphex Twin og Plaid. […]

  2. […] Debuten Ceci n’est pas un disque (2002) var en original blomst, men nå har de virkelig funnet sin egen stil. De har forlatt undergrunnsestetikken fra debuten, og fremstår isteden som et fransk speilbilde av amerikansk klubbhiphop – remikset av artister som Autechre, Aphex Twin og Plaid. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: