Thrill Jockey: Godlyd fra Chicago

Siden vi er inne på temaet bra plateselskap, passer det bra å gå videre til Chicago etter tre dager hos Warp Records i Sheffield.

Sofistikert pop, sexy soul, groovy instrumentaler, galemannsrock og søkende elektronika? Det er Thrill Jockey Records det. Mer om Tortoise her, og intervju med Thrill Jockey-sjef Bettina Richards her.

Archer Prewitt lager orkestral og sofistikert popmusikk for plateselskapet Thrill Jockey.

Når en skal orientere seg i den stadig større underskogen av popmusikken møter du en uoverkommelig mengde band og artister. Da er det godt å støtte seg på kvalitetsbevisste og sjangersikre plateselskap.

På 80-tallet visste du at Def Jam serverte den beste hiphopen, mens du fant mye bra amerikansk rock på selskap som SST. Etter hvert som 80-tallet nærmet seg 90-tallet tok selskap som Dischord (Fugazi), 4AD (Pixies, Throwing Muses), Sub Pop (Nirvana, Mudhoney) og Creation (My Bloody Valentine, Primal Scream) over, mens Warp Records (Aphex Twin, Autechre) og Rawkus Records (Company Flow, Black Star) var nye navn på 90-tallet. I dag kan du være ganske sikker på at du ser på en interessant plate dersom Chicago-selskapet Thrill Jockey Records står oppført som utgiver.

Kunstnerisk frihet
Thrill Jockey gir sine artister total kunstnerisk frihet, og med utgivelser som ubesværet flyter mellom pop, rock, jazz og elektronika er selskapet preget av en befriende mangel på respekt for gamle musikalske skillelinjer.

Selskapet ble startet i 1992 i New York av Bettina Richards, som flyttet til Chicago på grunn av lavere utgifter og en økende andel artister fra byen i stallen. Selskapet og artistene deler inntektene 50/50, musikerne har fullstendig kontroll over studioarbeid og plateomslag og skriver bare kontrakt for et album av gangen.

Det ultimate Thrill Jockey-bandet er Tortoise, som i Europa riktig nok gir ut sine plater via Warp Records. Bandet har med sin groovy og søkende instrumentalrock, med sterke innslag av jazz og elektronika, blitt skoledannere for en sjanger musikkpressen har døpt ”postrock”, og album som Millions Now Living Will Never Die (1996), TNT (1998) og Standards (2001) er verdt å sjekke ut.

Skjulte skatter
I en verden der Tortoise er stjerner har Thrill Jockey mange skjulte skatter å by på. Én er Quicksand/Cradlesnakes av Califone; en særegen miks miks av amerikansk folk, ørkenrock, skrudd jazz og skakke rytmer. Perfekt for fans av Tom Waits, Wilco og Calexico.

En annen skjult skatt er Dekkagar av The National Trust, et bandnavn som skjuler multitalentet Neil Rosario. Dekkagar er som å oppdage et ukjent Curtis Mayfield-album, for her har den tidligere indierockeren Rosario laget en plate med Mayfield, D’Angelo og låtskriverparet Gamble & Huff som forbilder. Skattejakten fortsetter med Three av Archer Prewitt, en elegant samling sofistikert pop du trygt kan sette ved siden av Jim O’Rourke, The High Llamas og Sondre Lerche i platesamlingen. Orkestral pop med Burt Bacharach, Brian Wilson og James Taylor som forbilder.

Thrill Jockey minner om et kollektiv der musikerne bidrar på hverandres plater. Tortoise-medlemmene er over alt, og et av de bedre sideprosjektene har vist seg å være Brokeback, bandet til Tortoise-bassist Douglas McCombs. Etter to middels interessante og i overkant eksperimentelle album løsnet det med album nummer tre, Looks at the Bird. Det er en vakker og besnærende blanding av jazz, pop, elektronika og instrumentalrock, der helheten er langt varmere enn tidligere forsøk.

Så har vi ”supergruppa” The Sea and Cake, der Archer Prewitt og Tortoise-trommeslager John McEntire hjelper kompis Sam Prekop med å lage kjølig og lekker pop. Årets One Bedroom er siste bidrag fra den kanten, som også viser det største problemet med Thrill Jockey. Mye kan bli hakket for smart, dyktig og polert, men heldigvis er ikke Thrill Jockey utelukkende forbeholdt pop-professorer.

I Bobby Conn finner vi galskapen og uforutsigbarheten flere av de andre artistene kanskje mangler. Conn har proklamert seg som antikrist og konsertene hans grenser opp mot performance og teater. Heldigvis holder musikken også mål, og album nummer tre, The Golden Age, er en akkurat passe gal og eksentrisk oppvisning i sjangerhopping, musikalske tyverier og originale innfall.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

2 kommentar

  1. […] og 2004s Travelling Ants Who Got Eaten by Moskus etablert seg som et av Norges mest drivende postrock-band, der de i hovedsak puslet med groovy instrumentalrock i ånden etter Tortoise, Mogwai, Can og […]

  2. […] Det amerikanske støyorkesteret Lightning Bolt er her med sitt sjuende album, Fantasy Empire, deres første på selveste Thrill Jockey. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: