I forrige uke ble Odd W. Surén kåret til årets kritiker av Norsk kritikerlag, og samme uke takket han for tilliten med følgende anmeldelse av Donald-landet i Dag og Tid. Sjekk ut et utdrag av boka her.
Samtidig viser Morten Harper at han ikke har skjønt stort av utgivelsen, i et større essay om Donald-litteratur i nyeste nummer av tidsskriftet Prosa (kun papir enn så lenge).
Øyvind Holen 
7 svar på “Donald-landet anmeldt i Dag og Tid og Prosa”
Hei. Jeg kjøpte boka di i går på Gjøvik og leste den ut i dag istedenfor å gjøre noe fornuftig utendørs. Veldig bra skrevet, veldig bra flyt, masse interessante teorier og god research. Jeg er nok veldig enig med deg i mye, og kunne nok tenke meg å diskutere her og der hvor jeg er uenig, for du har en god del generaliseringer som er vel bastante – selv om jeg som deg mener at Donaldbladets innflytelse gjennom 40-90-tallet er undervurdert.
Problemet med dem som skriver om Donalds innflytelse er at de blir for overfladiske, det er få som trenger inn i materien før de lirer av seg twitter-utsagn dynket i barndomsanekdoter forkledt som seriøse analyser. For mange år siden sanket jeg mengder av skriblerier om Barks fra hele Europa og fra Nord-Amerika, på ørten språk, og det var mange som var grundige og seriøse. For øvrig er jeg ikke jurist, men sivilingeniør, og har også blitt portrettert i Uke-Adressa i 1986 eller 87 som «Petter Smart på Sintef», som jeg er noterer meg ikke figurerer i appendix (dobbeltæsj).
Jeg har nylig skrevet om Donald Duck som et fenomen som egentlig er over, og som lever kun gjennom konsumproduksjon, for svenske NAFS(k)uriren. Carl Barks var en genuin forteller, Don Rosa var en genuin samler som også kunne fortelle, men idag er bladet uiinteressant og kun oppkok og slapstick. Faktum er at forfallet satte inn høsten 1962 med lisensproduksjon, og at jeg da som 5-åring undret meg over de dårlige historiene og tegningene som invaderte DD & Co. Jeg husker at jeg skammet meg på vegne av bladet i 62-63-64 etter å ha blitt Donaldist i løpet av 1961 med høydepunktet sommeren 1962. At det var lisensproduksjon med hovedsete i Danmark som ble blandet inn i kvalitetsseriene skjønte jeg mye senere. Allerede i 1969 var bladet utrolig skammelig dårlig, faktisk til dels mye verre enn i dag, men heldigvis gjorde de en innsats for å få inn tidligere utrykte Barks-serier på 70-tallet. Dette sammen med den gradvise oppdagelse av Barks på 80-tallet – og utnyttelsen av navnet – og det at Don Rosa skapte (som den eneste siden Barks) Donaldister på 90-tallet var nok eneste grunn til at bladet ikke døde hen for 40 år siden. Selv om folk i dag kan tegne, som Midthun, og skrive, som Nærum, er og blir bladet et oppkok basert på for lengst vedtatte konflikter og forløp hovedsaklig som slapstick og dårlige og sjablongmessige karakteristikker kanskje ikledd ny teknologi her og der. Dessverre ser det ikke ut til at noen forstår hva Barks og Rosa gjorde og kan arbeide som dem.
Hei, og takk for fine ord og en god lesning. Jeg må få lov til å nevne at boka har en egen dimensjon, som ikke alle får med seg, nemlig at jeg i god donaldistisk ånd dyrker overdrivelsens kunst. Boka er også en aldri så liten parodi på min egen stand, dvs journalister med tvilsom bruk av statistikk og debattbokforfattere med manipulativ bruk av fakta. Derfor vrir jeg ekstra godt til i noen påstander, som sammenhengen mellom vinningskriminalitet og donaldlesning for eksempel. Så de aller mest bastante påstandene er servert med en sunn ironisk distanse, men når langt mer bastante påstander og manipulativ bruk av statistikk og fakta jevnlig kommer på trykk i avisens debattspalter, er det kanskje ikke så rart at de parodiske sidene av boka mi ikke blir fanget opp av alle. 🙂
Selv er jeg barn av 1970- og 80-åras Donald-blader, og har fra ganske ung alder vært skeptiske til gammeldonaldistene som mener alt var bedre før. Jeg fikk med meg mine eldre kusiners 60-tallsårganger som liten, og jeg var aldri i tvil om at Donald på 80-tallet var et bedre produkt enn de fleste 60-tallsårgangene. Men jeg skulle gjerne visst mer om lisensproduksjonens røtter, og mer om bakgrunnen til samlebåndsseriene som kom på 60-tallet. Det burde jo ha vært tema for en artikkel i De komplette årgangene, kan ikke du skrive den?
Hyggelig at du har tid i sommervarmen til å kommentere. Saken er at noen steder hvor jeg nok aner at du flesker til i god gammel «Donaldismen»-ånd, så er jeg tilbøyelig til å tro at selv det som var ment som overdrevet faktisk er tilfelle. Pygmeindianernes land må ha hatt fundamental virkning på barnesinnene i 1961-62 mht miljøvern kontra kapitalisme, f. eks., for å ta noe du ikke tok opp i boka. Disneys (og Barks’) innsats for myten om «den edle ville» er formidabel – altså myten om at alle fra den tredje verden ikke er demoraliserte av sivilisasjon, jfr. Rousseau og for den saks skyld de fleste sosialister. At Donald-lesning beredte grunnen for mange av de selvsagte holdninger og fordommer vi nordmenn bærer på er udiskutabel.
Lisensieringen er enkel å forstå. Da TV-en kom og tegneseriebladene begynte å miste lesere, var svaret etterhvert «flere utgivelser». Jeg har en mistanke om at man tenkte at med færre kjøpere må man få dem til å kjøpe flere blad, ikke bare jule- og sommer-hefter, men flere som konsentrerte seg om andre skikkelser enn de tre bærende: Donald, Mikke og Skrue. Det var dette tilsiget av materiale på siste halvdel av 50-tallet som gjorde at skandinaviske Donaldutgivelser først gikk 14-daglig og deretter ukentlig.
Imidlertid kollapset markedet i USA og redaksjonen i Danmark så at de etter hvert ikke ville ha tilgjengelig nok materiale til en ukentlig utgivelse. I 1963 så vi at de fant en del gamle tidligere utrykte serier, men i 1964 ble det virkelig ille med få lyspunkter. Italia hadde imidlertid en enorm produksjon allerede (siden 30-tallet) og utover 60-tallet ble de benyttet flittig. Pocketbøkene kom i 68, Månedsheftet ble så å si hel-italiensk omkring 1970, og gikk under forskjellige navn de neste årene mens det utpå 70-tallet faktisk overtok alle italiensktegnede historier (bortsett fra pocket-utgavene da), noe som forsåvidt var en velsignelse for DD & Co.
Danskene satte igang sine egne tegnere ved siden av dette, noe som vel egentlig beviste en ting som burde stå med lysende neon-bokstaver i enhver bok om Donald: Walt Disney lyktes fordi han hadde et enormt krav til kvalitet hos sine tegnere, og fordi han forlangte at tegnerne skulle bestemme personlighet først og deretter la alle filmer og serier vokse frem av personlighetene.
Dette forsto ikke danskene. I tillegg var de ikke gode tegnere. De var elendige. Jeg grøsser ennå. Ærlig talt kan jeg ikke forstå at det komplette opptrykket av DD & Co kunne fortsette etter 1963 (eller 1968 som er det siste året med Barks før gjenopptrykket starter – 1967 hadde en god del klassikeropptrykk, det så ut til at man fant frem til eldre serier og begynte å få en viss oversikt over slikt som ikke hadde blitt publisert ennå). De årgangsbøkene som er fra 1969 hvorav jeg har mottatt to til nå, viser til fulle hvor uhyggelig dårlig Donald var blitt. De norske tegnerne som kom inn omkring årsskiftet 1969-70 leverte deretter det verste bunnsop i DD & Cos historie.
Danskene knyttet til seg tegnere som Tony Strobl og Jack Bradbury utpå 60-tallet etterhvert som antallet tegneserieblad i USA gikk drastisk ned kombinert med at disse begynte å trykke opp gamle historier på nytt (Strobl og Bradbury tegnet mye mer enn Barks, da de kun tegnet etter manus og med mye enklere bilder) og lot dem også produsere for det europeiske markedet på lisens. De to hadde vært hos Disney og selv om de begynte å bli gamle kunne de ihvertfall tegne sånn noenlunde. Det var når de tidligere animatørene gikk av med pensjon, på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, at man fikk et generasjonsskifte. Vicar ble den nye pseudo-Barks og ble engasjert i 1971 tror jeg. Han var fra Chile og bodde i Spania, og hadde ingen sjanser til annet enn å etterligne Barks. Men historiene hans er ufattelig dårlige i mange tiår fremover.
Mht bombastiske uttalelser i boka så var det ikke så mye innholdspåvirkning som jeg tenkte på, men et sted sier du (f. eks.) at Andeby må ha hatt større påvirkning på Nordens befolkning enn sør-europeere (eller noe slikt) og dette er jo påviselig ikke sant – italienerne produserer enorme mengder med Disneylisensierte serier med varierende kvalitet). Som et eksempel. Jeg kunne sikkert lese korrektur på den slags dersom du ville gi boka ut i nytt opplag. Din generalisering av Donald og Dolly er jeg faktisk også uenig i. Mht Dolly kom hun inn som problemløser i «Isbaderen», hun var langt mer fornuftig enn hun ble senere. (For øvrig skrev jeg et knusende leserbrev til DD & Co i 1980 om hvordan kvinneskikkelsene hadde forfalt til stereotyper med møbelflytting, kjøp av klær på salg, og matlaging som de eneste temaene – og opplevde at redaksjonen sluttet med denne typen gags.)
Mht å skrive om lisensiering for årgangsbøkene regner jeg med at det ville bli upopulært at jeg regner dem som tegnet på lisens som bortimot kun talentløse, både historiemessig og tegnemessig. Kanskje man burde sagt at dett var dett med Donald, hans univers er etterkrigstidens amerikanske drøm og oppdagertrang, og da 60-tallet kom var det umulig å opprettholde drømmen som litteratur. Men da hadde vi ikke fått Don Rosa. Daan Jippes er også flink, men har en for aggressiv Donald som vi ikke kommer under huden på. Freddy Milton har mye bra for seg, og Branca hadde mange gode serier. Marco Rota er vassen gammel potetmos, van Horn er poengløst, og i det hele tatt er oppkoket forferdelig kjedelig. Siden jeg har fått livstidsabonnement blar jeg gjennom bladet hver uke, og det hender faktisk at jeg ler – tror det har skjedd to ganger i år.
Jeg har moret meg med å skissere opp både korte og lange historier i Barks-ånd, men jeg kan ikke tegne. Jeg sendte inn en kort historie (10 sider om Donald som ikke våkner og som skal på jobb om morgenen) etter alle kunstens regler, ringte tilogmed redaksjonen, og de lovte å komme tilbake, men jeg hørte aldri noe til tross for mer mas. Synd, for jeg har funnet ut hva som skjedde med foreldrene til Ole, Dole og Doffen, i en lang historie som vil kunne stå der sammen med Barks og Rosa. Men det ser tynt ut på det området nå.
Interessante og gode innspill. Du burde jo ha skrevet en anmeldelse av boka, jeg publiserer den gjerne her på bloggen om du har lyst og ikke finner andre kanaler. 🙂
Hovedtesen i boka er jo å snu den tradisjonelle forskningen på tegneseriers påvirkningskraft på hodet, gjøre som Frederic Wertham, men isteden også fokusere på tegneserienes positive påvirkningskraft. Og jeg mener jo at Donald-bladets påvirkning av norske generasjoner nærmest er uendelig, den kommer så tidlig og er så massiv at folk ikke tenker særlig over den i det daglige. Ved å skrive boka håper jeg at hver enkelt Donald-leser får noen aha-opplevelser over hvor mye Donald, og Carl Barks-seriene især, har hatt å si på å forme vårt verdenssyn og våre egne verdier.
Barks’ serier har jo mange likhetstrekk med andre populærkulturelle fenomener fra USA, men møtte oss nordmenn lenge før, både i tid og den enkelte lesers alder, vi fikk oppleve annen amerikansk kultur. Dermed ble barksifiseringen forløperen for annen amerikanisering, men filtrert gjennom Barks’ moral og syn på verden. For eksempel går jeg jo nettopp inn på miljøvern, selv om jeg ikke nevner pygméindianerne spesielt.
Enig i at jeg kunne vært mer presis i forhold til Disney-serienes sterke posisjon i for eksempel Italia og Nederland, som jo er like sterk, om ikke sterkere, enn i Norden. Men de nordiske lands Donald-blader er så like, samtidig som vi lenge ble skjermet fra annen amerikansk kulturell påvirkning, for eksempel gjennom reklame-tv og lite barne-tv, at det var mest givende å se på Norden som et europeisk unntak. Og sammenligna med Storbritannia, Irland, Spania og Frankrike, og hele Øst-Europa, står jo donaldismen og barksismen ekstra sterkt, i Norden. Og ikke minst, sto den ekstra sterk i og med at den hadde så lite konkurranse innen den kommersielle barnekulturen. Men Italia og Nederland er klare unntak, men de er også spesielle at de hadde fortjent sitt eget kapittel, noe jeg valgte å ikke prioritere. Men les saken jeg skrev om nederlandsk Donald og den ukjente norske Disney-skaperen Gaute Moe.
http://www.dn.no/d2/article2529463.ece
Leste om Gaute Moe i går da jeg browset gjennom dine DD-relaterte innlegg – veldig interessant! Nederland driver med intern masseproduksjon, men kommer noe bedre ut av det enn den danske redaksjonen. Det er kanskje fordi de i 1976 ansatte donald-fans og la om bladet fra og med nr 1 1977 (det var den tiden vi donaldister kjøpte nederlandske DD & Co og album fordi det var eneste måten vi kunne finne Barks og andre storheter – da Barks Library begynte å komme ut i 1983 kunne vi bare angre på mengdene med tegneserier som aldri kom til å bli lest igjen med mindre man ville studere nederlandsk – jeg har en banankasse stående fremdeles med nederlandske Barks-album samt litt annet klassisk som aldri har vært gjenutgitt). Jeg tror også Thom Roep har vært med bortimot fra starten, mener jeg har noen brev fra fyren i arkivet.
Tenkte forøvrig at mine innlegg her på bloggen ble særdeles tørre og nerdete. Jeg frydet meg over fotnotene og de gigantiske note-utlegningene bakerst i hvert kapittel, som jeg regnet med ville forvirre de fleste journalister: «Han her må virkelig ha satt seg inn i tingene!» Jeg var med i den lille gjengen av donaldister som puslet sammen alle dataene på 70- og 80-tallet, det var jo som å gå på skattejakt. Senere laget jeg oversikter til Hjemmet / Egmont (husker ikke når de skiftet navn) over hvilke historier de skulle søke etter, altså som ennå ikke hadde blitt trykket i Norge, og det vet jeg de brukte aktivt.
Jeg frydet meg også over noen av påstandene dine som touchet inn på områder jeg faktisk ikke hadde tenkt på, mht forbrytelser f. eks. – men jeg er tilbøyelig til å tro at du har mer rett enn du tror når du selv mener du overdriver. Du opplevde jo ikke barneårene på 60- og tidlig 70-tallet da Donald var enda mer sentralt og enda mer uten konkurranse (Barne-TV kom i farger i 1970, før det var serier og bildebøker det eneste i farger). Hadde du leselyst leste du bladene om og om igjen. Selv har jeg undret meg over hvordan jeg kunne være så lojal mot Donald Duck & Co da bladet ble så dårlig. Kjøpte Tempo 1966-79 samlet omkring 1987-88 og var forundret over hvor mye bedre det måtte ha vært å ha samlet disse. Jeg tror barnesinnet er ekstremt konservativt og lojalt overfor det som har gitt de første impulsene – det ser jeg når folk omtaler sine yndlingshistorier – og det gjelder vel også musikk og pubertet. (Hallo, kollega, jeg hjalp også Jon Vidar med å skrive artikler til pop- og rock-leksikonet i 2006, om prog, Vreeswijk etc.)
Skal tenke på å lage en anmeldelse – den kan bli temmelig nerdete. Det er vanskelig å være tørrvittig med internhumor, det kan simpelthen bli tatt alvorlig.
Jeg lurer på om du har hatt tilgang til det danske Carl Barks & Co og det svenske NAFS(k)uriren? Særlig det første var det grundigste blad som har vært om Donald. Jeg laget et foredrag om seksualitet og samvittighetskvaler i Donald, som tilogmed ble til en midtsideartikkel i Dagbladets magasin i 1993. Min egen tese er at all prat om hvem som formerer seg og ikke er meningsløs ettersom Donald var for barn, men at Barks la inn voksne referanser som folk flest ikke ser fordi de leser bladet med barneøyne – det tror jeg han moret seg med, og jeg skjønner ikke at en del ting ikke har blitt sensurert. Jeg laget også en studie av Petter Smarts liv og oppfinnelser som ble trykket i Norge, USA og Sverige, hvor jeg ser hvordan Barks filosoferte og grublet – den fikk jeg brev fra Barks om, og det gjorde jeg også for Duckmobiles – som senere ble til Hall of Fame-boka om bilene i Andeby. Min tese med Duckmobiles er at Barks drev ap med bilmodellene i samtiden, mens alle senere tegnere bruker Barks’ bilmodeller. Isteden skulle tegnerne i dag tegnet joggesko av SUV-er, skoesker trådt flate på den ene siden av Mercedeser, frosker av el-biler og andre småbiler, men de eier ikke kreativiteten som skal til for å gjøre det.
Hovedgrunnen til at Barks var så fenomenal var den samme som hos Dickens, Shakespeare, Bach og andre kulturelle storheter, nemlig kontrapunkt. Barks har en spenning mellom bilde og tekst ingen andre tegneserieskapere har. Du kan ikke utlede teksten av bildene, ei heller kan du utlede bildene av teksten – men det kan du med det aller meste av andre tegneserier, det generelle Donald inkludert. Hos Barks er det i tillegg motsetningen mellom bilde og tekst som skaper ekstra spenning og dybde. I tillegg kommer den narrative spenningsvekslingen som går kontinuerlig, hvor noe som egentlig er alvorlig avbrytes av noe komisk (og dermed kanskje grotesk). Se på Vulkandalen i tillegget til siste DD & Co: Donald klager på at han får et bombefly istedenfor et modellflly, det er grotesk i seg selv. Men svaret er at han får ihvertfall ikke igjen pengene – 2 dollar eller hva det var. Den groteske snusfornuft i byråkratiet, eller hva Barks lærer oss: å se poenget gjennom kontekst. Alvoret i fengselet hvor Donald er dømt i (nok) en Kafka-prosess er virkelig seriøst og dramatisk for en unge, det er ekte følelser her, det er ikke komisk, men skremmende – og så kommer jordskjelvet – fangen rømmer, og ingen forfølgelse, men en ekstra lang siesta isteden for fangevokterne – det er kontrast som slår. At Styggo-Skrekko har utbrudd med pop-corn er komikk på sitt mest groteske. På denne tiden var Barks nesten på sitt mest dramatiske mht alvoret før redningen – det gjelder egentlig hele 40-tallet.
Dramatikken i Skrues «Who knows – 50 years is a long time!» og transisjonen fra «Was she your sweetheart, unca Scrooge» til han utbryter at han gleder seg til å se henne igjen for å få igjen pengene hun skylder er genial og uovertruffet – jeg skulle likt å bli vist andre som har en slik kontroll over mediet som Barks hadde i det øyeblikket, altså over den enorme dynamikken hvor hver eneste replikk og hvert eneste bilde har betydning og storhet.
Skal se på en andmeldelse nå.
Takktakk. Nei, jeg styrte (litt bevisst og litt praktisk) unna de mest nerdete og interne donaldistutgivelsen (også fordi jeg ikke har dem), som Carl Barks & Co og svenske NAFS(k)uriren. Dels for å stå litt friere, men også for å prioritere annen research, som moderne norgeshistorie, intervjuer med Barks og lignende debattlitteratur. Hvis du ser på litteraturlista er det flere bøker som kanskje ikke føles som naturlig å ha med. Men jeg var nødt til å heve nesa en god del fra Donald-bladet, for å se på samfunnet Donald-bladet har påvirka.
Send meg din epost (du har min, går jeg ut fra siden jeg er registrert her med den) så skal jeg sende andmeldelse. Så kan du jo vurdere om den er verdig publikasjon.