Siden jeg var inne på morsomme musikalske duoer i gårsdagens bloggpost om They Might Be Giants: Min eneste anmeldelse av Sparks.
Sparks
Hello Young Lovers
In The Red/Gut/Tuba 2006
4/6
Kultbandenes kultband.
Er Sparks det ultimate kultbandet? Siden tidlig på 1970-tallet har Los Angeles-brødrene Ron og Russell Mael lekt seg i alle mulige sjangrer, og de kan regnes som stamfedre til alle snurrige popduoer fra Pet Shop Boys til Ween. Bandet gikk på en smell på 1980-tallet, men slo tilbake med album som Gratuitous Sax & Senseless Violins (1994) og Lil’ Beethoven (2002).
Dette er visstnok duoens tjuende album, og jeg skal ikke bløffe på meg dybdekunnskap om diskografien deres, bare konstatere at dette er et lekent popalbum som tåler 2006-stempling. Det minner om Queen, men spørsmålet her er hvem som egentlig har kopiert hvem.
Scissor Sisters på lavbudsjett eller The Darkness uten metalfakter er andre referanser, men ti låter på 50 minutter blir som å få napoleonskake til middag: Morsomt og velsmakende, men for mye av det gode i lengden. Men det er umulig å mislike et album med låttitler som » (Baby Baby) Can I Invade Your Country?» og «As I Sit to the Play the Organ at the Notre-Dame Cathedral.»
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 