Lørdag døde Jason Molina. Han etterlater seg en rik katalog med plater, både i eget navn og under bandnavn som Songs: Ohia og Magnolia Electric Co. Her er mine to anmeldelser.
Songs: Ohia
Ghost Tropic
Secretly Canadian/Tuba 2000
David Kitt
Small Moments
Rough Trade Records/Tuba 2000
Jason Molina har ett mål med sitt Songs: Ohia-prosjekt: Å skrive én virkelig vakker sang; en som gir mening til alle som hører den. Flere vil nok hevde han allerede har klart dette gjentatte ganger.
Vi kommer ikke utenom Will Oldham (Palace) når det er snakk om Songs: Ohia. Låtskriver Jason Molina skriver nakne og urtriste viser, spilt med den samme seige desperasjonen Oldham tilfører sitt materiale.
Ghost Tropic er det femte albumet fra Songs: Ohia, etter det suksessfulle samarbeidet med blant annet Arab Strap på The Lioness. Fortsatt er det svært lite lys i Molinas verden, det kullsvarte omslaget er betegnende for de åtte trege, nedstrippede og mollstemte sangene. Men resultatet er så inderlig og gripende at det nesten kan bli for mye av det gode, og passer du deg ikke kan du fort ende opp i en nærmest depressiv transe. Men jeg liker det …
Irske David Kitt er ikke på høyde med Molina, men hans debutalbum Small Moments byr på avmælt og beskjeden visepop fra en kar som til tider minner skummelt om Mark Kozelek (Red House Painters) i både stemme og melodi. En noe irriterende bruk av rytmeboks av enkleste sort gir albumet et klart demopreg, og enkelte av låtene er alt for lange. Men Kitt får vist seg fram som en lovende låtskriver som kan bli spennende å følge videre.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Songs: Ohia
The Magnolia Electric Co
Secretly Canadian/Tuba 2003
5/6
Årets beste Neil Young-plate.
Jason Molina har i årevis operert i Will Oldhams lange skygge med sin mørke, seige og minimalistiske rock, men nå står han endelig støtt på egne ben.
Der Oldham går mot akustiske viser på årets Master & Everyone har Molina samlet et nimannsband i Steve Albinis studio i Chicago, og resultatet er blitt detaljrik, sårvakker og ekspansiv folkrock. Platen Neil Young aldri rakk å spille inn tidlig på 70-tallet eller den naturlige oppfølgeren til Oldhams Viva Last Blues og Arise, Therefore (under Palace-navnet).
Dette er Molinas kroningsverk som musiker og låtskriver, med over sju minutter lange låter du ønsker var dobbelt så lange. Dessverre spoleres klassikerpotensialet når Molina overlater mikrofonen til middelmådigheter som Lawrence Peters og Scout Niblett på to spor, men på tross av disse feilskjærene er The Magnolia Electric Co en vidunderlig plate.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 