Mr. Vegas: Mannen, staten og musikken

En utvidet hyllest til mitt favorittalbum fra 2012, opprinnelig publisert i tidsskriftet Minerva.

Mr. Vegas
Sweet Jamaica
Mr. Vegas Music/VPAL 2012

Mandag 6. august 2012 feiret Jamaica sin 50-årsdag som selvstendig stat, men det er ikke de offisielle bursdagslåtene eller de mange samleplatene som vil bli stående igjen som det viktigste musikalske dokumentet fra jubileumsåret. Nei, det er én manns personlige hyllest til øyas rike musikkhistorie som fortjener plass i historiebøkene.

I likhet med Kanye West fant Clifford Smith sin stemme etter han måtte bolte fast kjeven på grunn av beinbrudd, men der West kræsjet i bilen sin, ble Smith slått i ansiktet med et brekkjern under en krangel om stjålet musikk. Da Mr. Vegas, som han begynte å kalle seg da han framførte sine coverversjoner av kjente hits, i 1997 hørte Beenie Mans monsterhit ”Who Am I” krevde han at kobbertråden som bandt kjeven fast ble fjernet, slik at han fikk ta opp mikrofonen igjen. Han forandret sangstilen, og dancehallartisten Mr. Vegas ble født. Året etter albumdebuterte han.

På tross av betydelig suksess rundt tusenårskiftet, mistet Mr. Vegas gradvis interessen for musikkbransjen, og høsten 2008 bestemte han seg for å førtidspensjonere seg. Men som så ofte ellers i musikkbransjen, pensjonsalderen er bare en forbigående fase, og i Mr. Vegas’ tilfelle skal vi være veldig glade for. Sweet Jamaica er blitt en oppsummering av Jamaicas moderne musikkhistorie, én manns oppdatert versjon av den klassiske samleplata Tougher Than Tough: The Story of Jamaican Music (1993). Skal du bare kjøpe én reggaeplate i år, er det denne. Ja, er Bob Marley-samleplata Legend den eneste reggaeskiva du har, kan du trygt fordoble samlinga nå.

Grovt sagt, så er Jamaicas musikkbransje anno 2012 todelt. Det gis ut album med hovedfokus på klassisk roots reggae, myntet på det kjøpesterke markedet av mer konservative reggaefans ”a foreign”. På hjemmebane dominerer den rastløse dancehallscenen, og hjemmepublikummets tørst etter raske hits og stadig skiftende trender på dansegulvet. Mr. Vegas forener disse to sidene i form av én cd med roots og én med dancehall.

Pendelbevegelsen mellom minimalistisk, temposterk dancehall for dansegulvet og mer melodisk tilbakelent roots har svingt fram og tilbake på Jamaica de siste 30 årene, og i 2012 gjorde den klassiske reggaen et kraftig comeback, med solide rootsalbum fra etablerte dancehallartister som Busy Signal, Da Professor, Romain Virgo, Ce’cile og I-Octane, samt sterke bidrag fra en ny bølge med yngre reggae-artister som Chronixx, Protoje og Kabaka Pyramid. I praksis lener albumene seg mot roots og det kjøpesterke markedet av reggaefans ”a foreign”, mens den rastløse dancehallscenen ser mer innover til hjemepublikummets tørst etter raske hits og stadig skiftende trender. Det er typisk at de to eneste som virkelig makter å forene disse to verdene også står tilbake som Jamaicas to største stjerner i dag, henholdsvis Mr. Vegas og Konshens, som også sjonglerer klassisk roots og dancehall på albumet Mental Maintenance.

På rootssiden gjør Vegas smektende coverversjoner av blant annet andre jamaicanske coverlåter, som Alton Ellis’ versjon av Brenda Holloways soulklassiker “You Made Me So Very Happy”. Men dette er ingen coverplate, for Vegas vrir og vender på originalene, og skriver nye tekster mens han gir musikalske nikk til pionerer som Jimmy Cliff, Hopeton Lewis, Fredrick ”Toots” Hibbert, Desmond Dekker og Chaka Demus & Pliers. Kjennskap til Jamaicas musikalske historie er ikke påkrevd, men forståelsen av prosjektet øker nok i takt med kunnskapen om den jamaicanske musikkbransjens romslige forhold til copyright, den evige runddansen av coverversjoner og gjenbruk av ”riddims” (rytmespor).

Der det offisielle Jamaicas 50-årsfeiring var pinlig berørt over de siste 20 årene med jamaicansk popmusikk, går Mr. Vegas dypt ned i samtiden på dancehalldisken. Her er Vegas’ forrykende varianter av ferske riddims som ”Good Life og ”BBQ”, men også nye vrier over klassiske rytmespor som ”Bam Bam” og ”Black Widow”. I god reggaeånd er dette en typisk greatest hits-pakke, som også viser hvordan dancehall også fungerer som debattsidene i norske aviser.  Vegas tilhører den konservative siden i dancehalldiskursen, og angriper nye trender som metroseksualitet og ”bleaching”, det vil si å gjøre hudfargen lysere, en moteretning blant annet dancehallgiganten Vybz Kartel har frontet

Det eneste som halter, er overversjonen av The Beatles’ evig forhatte “Ob-La-Di Ob-La-Da”, men sett i sammenheng med Jamaicas rike tradisjon for å lage livsbejaende versjoner av teite poplåter, passer den også inn som hånd i hanske. Det er nesten en naturlov: Alle reggaeplater bør ha minst én teit coverlåt, og siden Paul McCartney skrev låta som en hyllest til reggae og John Lennon var høy som et hus på marihuana da den ble spilt inn, passer det perfekt at Mr. Vegas nå tar den hjem.