Gammel kjærlighet ruster

Vi går nå inn i påskekrimuka. Da jeg så klassikeren Malstrøm fra 1985 på nytt, innså jeg hvorfor det alltid ikke er så lurt å spore opp gamlekjærester.

Den første skrekken er nesten et like søtt minne som den første kjærligheten, men der et møte med ungdomskjæresten ikke nødvendigvis ender i katastrofe, er det mer risikabelt å vende tilbake til det som skremte buksevannet av deg som liten. Ofte blir skuffelsen så stor at det frydefulle minnet trekkes ned i søla, og jeg følte meg skitten og lurt etter gjensynet med to gyserperler fra barndommens tv-titting.

Den norske science fiction-serien Blindpassasjer fra 1978 og den britiske påskekrimen Malstrøm fra 1985 har solid kultstatus i Norge, fordi de lærte opp en generasjon til å frykte elektriske søplekverner, gamle dukker og overklassen i Ålesund. Samtidig var det ikke bare snikende uhygge som festet disse ekstra hardt i hjernebarken. En ting var at NRK-monopolet ikke overfôret oss med science fiction eller krim (dette var da påskekrim var en ukeslang boltring i mord etter en sparsommelig diett med ukentlige Detektimen). Men Blindpassasjer og Malstrøm var spesielle på flere vis.

2001 møter Alien
Blindpassasjer er noe så sjeldent som heilnorsk science fiction. Radarparet Jon Bing og Tor Åge Bringsværd sto bak historien om romskipet Marco Polo, som etter en ekspedisjon til den mystiske planeten Rossum – et primitivt jordbrukssamfunn befolket av roboter – havner i livsfare når en blindpassasjer, et kunstig menneske, overtar plassen til en i besetningen. Men hvem?

Jeg husket Blindpassasjer som en norsk blanding av Stanley Kubricks 2001, Ridley Scotts Alien (selv om den ble laget året før) og Agatha Christies mordmysterier, men nå sitter jeg igjen med et sidrumpa mysterium der skuespillerne deklamerer sine linjer uten troverdighet og innlevelse, mens de bruker mest tid på å fortære maten fra romskipets kjøkkenhage og fiskedam. Og Henny Moan står igjen som seriens egentlige blindpassasjer, der hun med teatralske replikker og stirrende blikk nettopp minner om en maskin som prøver å late som hun er et menneske.

Ålesunds overklasse
Malstrøm huskes som den uhyggeligste av alle påskekrimmer, med neglebitende scener når hovedpersonen Catherine (Tusse Silberg) snoker rundt i et gammelt hus på Sunnmøre, mens et mystisk vesen (et gjenferd?, en morder?, en psykopat?) truer i kulissene.

Serien slo nok spesielt godt an fordi den utspilte seg i Norge. Catherines reise til Ålesund via Fisketorget i Bergen og Hurtigruta var reinspikka norgesreklame, mens mysteriet fikk et snev av surrealisme når alle nordmennene ble spilt av britiske skuespillere som innimellom knotet hjelpeløst på «norsk». Synet på sunnmøringene er også ganske eksotisk, som en blanding kjølige møbeldesignere, nevrotiske Munch-kopister, klippfiskprodusenter og britisk «stiff upper lip»-overklasse.

Disse tv-seriene passer i dag best for nostalgikere med sterk mage, men begge byr faktisk på en ok historie. Årsaken til at de ikke eldes med stil finner vi i utviklingen av tv-serien, der vi på 20-30 år er blitt godt vant med større kompleksitet, flere karakterer og høyere tempo. Blindpassasjer og Malstrøm er lineære, langsomme og har et lite persongalleri, men historiens gang ofte overlater til monologer som i dag føles fornærmende forklarende.

Denne utviklingen er typisk for tv-serien. Den amerikanske krimklassikeren Dragnet (1952–59) fulgte én historie fra start til mål fra etterforskernes synsvinkel, mens Starsky and Hutch (1975-79) utvidet ved å også vise oss saken gjennom forbryternes øyne. Tv-krim ble revolusjonert av Hill Street Blues (1981-87), som i begynnelsen forvirret publikum med opptil ti parallelle historier og stadig skiftende fortellervinkler. Og sammenlignet med The Sopranos (1999-2007) er Hill Street Blues like enkel som Starsky and Hutch.

Blindpassasjer og Malstrøm står trygt plantet i tv-serienes enkle fortid, og de føles stivbente og langsomme fordi publikum har utviklet seg. Vi krever mer av våre tv-serier, og vi er godt drillet til å følge mer kompliserte fortellerstrukturer. Derfor gjemmer vi ikke hodet i puta av frykt denne gangen, men av vantro over hvor lite som skulle til for å imponere og skremme oss i gamle dager.

Stein Roger Bull
Blindpassasjer
NRK/Buena Vista (1978/2007), 111 min.

David Maloney
Malstrøm
BBC/NRK/Buena Vista (1985/2007), 280 min.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: