Guy Delisle: Dagbøker fra Absurdistan

Aschehoug har nettopp gitt ut tegneserieskaperen Guy Delisles reiseskildring Opptegnelser fra Jerusalem, så da passer det fint å legge ut mitt 2011-intervju med ham. Det ble opprinnelig publisert i Prosa nummer 3, 2012.

Les også min anmeldelse av hans tidligere verk her. Mer om Nord-Korea her.

Guy Delisle flakker fra konfliktsone til konfliktsone med tusj og barnevogn i bagasjen. Resultatet blir unike tegneseriereportasjer fra Kina, Nord-Korea og Burma, og nå vender fransk-kanadieren blikket mot Jerusalem.

Problemene begynner allerede ved grensen. Guy Delisle er sendt til Pyongyang, hovedstaden i diktaturet Nord-Korea, på oppdrag for et fransk animasjonsselskap. Økte priser i sørkoreansk animasjonsbransje, som blant annet lager The Simpsons, har ført til at det franske selskapet får grovarbeidet utført for en billig penge i nord. Grensevaktene er varslet om utlendingens ankomst, men de venter seg en franskmann. Delisle har canadisk pass.

Dermed begynner en vakt å gå gjennom bagasjen hans. Der finner han en kopi av George Orwell-romanen 1984 og en discman med en Aphex Twin-plate. Delisle må forklare seg.

– Det er en roman. Fra 1950-tallet. En slags klassiker. Det er fiksjon, forklarer han.

– Og hva slags musikk er dette? lurer vakten på.

Nå får Delisle virkelig problemer. Aphex Twins avantgarde-elektronika er vanskelig nok å sette ord på for rutinerte musikkjournalister.

– Øh, la oss se. Det er vanskelig å forklare. Det er i utgangspunktet «jungle», men med arrangementer som nesten er som klassisk, svetter Delisle.

Nå ser vakten endelig at Delisle er i landet for å jobbe med animasjon. Han er forhåndsgodkjent, og forhøret kan avsluttes. Delisle får ta med seg systemkritisk litteratur og undergravende musikk inn i landet. Han har smuglet inn 1984, men føler snart at han har snublet inn i Orwells roman.

Før han i det hele tatt får installert seg på hotellet, kjører guiden hans ham rett til den 22 meter høye bronsestatuen av Nord-Koreas store leder, Kim Il-Sung, der Delisle må bukke og legge ned en blomsterbukett. På parkeringsplassen møter Delisle alle de andre utlendingene fra flyet med sine guider: den italienske bistandsarbeideren, den tyske mineralvanneksportøren og den franske Alcatel-ansatte.

Delisle er i landet som forretningsmann. Men han har også en skjult agenda. Selv om alle bevegelser kontrolleres nøye og mobiltelefonen beslaglegges ved grensen, kan ikke myndighetene ta fra ham tusjpennen, skisseboka og hukommelsen. Etter arbeidsoppholdet lager han tegneserieboken Pyongyang: En tegnet reise i Nord-Korea, en reiseskildring som blir hans store gjennombrudd som tegneserieskaper. Han følger opp med Burma Chronicles i 2007, og i januar 2012 vant hans Jerusalem: Chronicles from the Holy City hovedprisen på Europas største tegneseriefestival i Angoulême. 24. april utgis boken på engelsk.

Men hva skjedde med 1984-kopien Delisle smuglet inn i Nord-Korea? Han lånte den bort til en nordkoreansk animatør. Resultatet ble ikke helt som forventet.

Ingen journalist
I september 2011 besøkte Guy Delisle Litteraturhuset i Oslo for å fortelle norske journalister og andre interesserte om sine tegneseriereportasjer. Han var invitert av journalistorganisasjonen Internasjonal Reporter, men noe av det første Delisle understreket var at han ikke ser på seg selv som noen journalist.

– I Burma Chronicles forteller jeg små historier om hvordan det er å gå ned gatene sammen med barna mine. Det er ingen god historie for en journalist, den inneholder ikke informasjon som kan brukes til noe som helst. Men for en serieskaper er det en god historie.

Delisle vil ikke sammenligne seg med Joe Sacco, serieskaperen som med tusj og pressekort lager undersøkende journalistikk fra Palestina, Irak og det tidligere Jugoslavia.

– Da jeg bodde i Jerusalem prøvde jeg å komme meg til Gaza, hvor jeg skulle arrangere workshop og utstilling. Men jeg fikk aldri papirene jeg trengte fra myndighetene, og kom meg derfor ikke avgårde. Hvis jeg var journalist, ville jeg ha kommet meg frem med pressekortet mitt, forteller Delisle.

Delisle er kanskje ingen ekte journalist, men gjennom fire reisebøker til Kina, Nord-Korea, Burma og Israel har han uansett vist frem som en strålende reporter. Nettopp det at han ikke har pressekort, ikke oppsøker konflikter og ikke intervjuer viktige aktører, gjør at han får et helt annet perspektiv. Han arbeidet som animatør i Pyongyang og Shenzhen i Kina, og hadde pappaperm mens kona jobbet for Leger uten grenser i Burma.

Delisles store styrke er hans evne til å skildre dagliglivet i samfunn vi ikke kjenner oss igjen i. Han er en slags Anti-Tintin, den vestlige mannen som reiser til fjerne strøk for overhodet ikke å ha noen form for grandiose eventyr. Han har lite nytt å melde om storpolitikk, men gir oss innblikk i en hverdag verdens journalister sjelden rapporterer fra.

– Jeg er en grafisk kar. Jeg observerer. Jeg er god på detaljer, men klarer ikke alltid å fange det store bildet. Jeg ser ikke elefanten, men detaljene. Du kan fortelle mye gjennom arkitektur, gjennom hvordan folk lever dagliglivet sitt – og hvorfor de gjør som de gjør. Jeg stiller små spørsmål, men ville vært den verste reporteren å sende for å dekke den arabiske våren. Jeg trenger ro og fred.

I Pyongyang er han innesperret på hotellrommet eller animasjonsstudioet i to måneder, mens han i Burma Chronicles er lenket til barnevognen. Sistnevnte er en samling episoder fra hverdagslivet som utenlandsk hjemmepappa i et militærdiktatur, og det er denne kombinasjonen av det ultranære og eksotiske som motiverer Delisle.

– Jeg bør helst havne i en situasjon der jeg føler meg fullstendig fremmedgjort, slik at jeg må streve for å forsøke å forstå hvordan ting henger sammen. Da må miljøet være fremmed og ukjent for meg, for da jeg bodde i Vietnam lå hverdagen for nær den vestlige livsstilen til at jeg fant noe interessant å fortelle. Jeg kan heller ikke se for meg at jeg kan klare å lage noe interessant om hverdagen i New York, Japan eller Europa.

Det uforståelige Østen
Det var nettopp en kombinasjon av eventyrlyst og fascinasjon for det ultrahverdagslige som førte Delisle ut på hans uvanlige karrierevei. Han utdannet seg som animatør i Canada, men manglende jobbtilbud førte ham Europa. Tilfeldigvis befant han seg i Frankrike samtidig som det ferske forlaget L’Association begynte å gjøre suksess med en strøm av personlige tegneserier for et voksent publikum.

– Jeg begynte å lage korte serier for L’Association, og likte svært godt hvordan de skapte tegneserier for folk på min egen alder. Det kunne handle om religion, egne drømmer og egne opplevelser. Når du jobber som animatør må du ofte tegne i en annen stil enn din egen, og det kan være tøft. Tegnere må alltid huske å tegne litt på egen hånd også, ellers kan du miste sjelen din, forteller Delisle.

Så samtidig som Delisle tegnet på oppdrag for fransk barne-tv laget han små vignetter om hvordan faren hans varmet opp hermetisk spaghetti ovnen og stumme, surrealistiske serier om formfulle damer (samlet i Aline and The Others). I 1997 fikk han jobb i Kina. Som animatør for et fransk prosjekt i Shenzhen, en kinesisk fiskerlandsby som på 1980-tallet ble en økonomisk frisone for å konkurrere med den gang britiske Hong Kong like ved. I dag har byen over ti millioner innbyggere.

– Shenzhen ligger rett ved Hong Kong, og derfor gikk jeg ut fra at de fleste snakket engelsk. Det gjorde de ikke, dette er en by fylt med arbeidere fra hele Kina. Så jeg begynte å gjøre notater og tegne skisser, og tenkte at noen av opplevelsene kunne fungere som en kort tegneserie. Nå til dags føles det selvsagt, men for 15 år siden var det fortsatt ganske nytt å sette deg selv i hovedrollen.

I Shenzhen innleder Delisle vanene som blir hans faste arbeidsregime. Han skriver noen linjer om morgenen, og om kvelden tegner han det ut. Resultatet blir boken Shenzhen: A Travelogue from China, der Delisle bearbeider kjedsomheten, kultursjokket og utfordringene som plaget ham underveis i det strevsomme prosjektet. Han konsentrerer seg om kulturforskjeller og hverdagens absurditeter, der hans kombinerte rolle som innsider (han sjefer over lokale arbeidere) og outsider (han skjønner ikke filla av halvparten av det som skjer rundt ham) gir ham en innsikt som minner om den globale forretningsmannens posisjon. Bare at de fleste forretningsmenn hverken har evnen eller motivasjonen til å tegne og fortelle om sine erfaringer på dette viset.

Boken som solgte hyggelige 2000 eksemplarer i løpet av ett år.

– Det føltes bra ut den gang, og prosjektet gikk rundt. Men Burma-boken solgte 40.000 eksemplarer da den kom ut.

Totalitært dynasti
Opplevelsene i Kina var preget av stadige språkproblemer og kulturkrasj, men Delisle var like fullt ikke forberedt på kulturforskjellene som skulle møte ham i Nord-Korea. Nordkoreanerne har levd i et av verdens mest lukkede land siden 1948, et samfunn formet av tre generasjoner eneherskere – et totalitært dynasti der det kommunistiske partiet står uten makt. Kim Il-Sung (1912–1994) var ingen kjenner av Marx eller Hegel, men tok i bruk nasjonalisme, militarisme, isolasjonisme, koreansk føydalisme og stalinistiske kontrollmekanismer for å bygge et kontrollsamfunn. Han bærer fortsatt tittelen «den evige president», og dersom hans menneskesky sønnesønn Kim Jong-un vil liberalisere systemet, må han også bekjempe sin avdøde ikonpappa.

– Husk at dette var før 11. september 2001, da Nord-Korea plutselig ble en del av det George W. Bush kalte «ondskapens akse». På 1990-tallet var Nord-Korea et nesten glemt diktatur, og etter våpen, falske penger og narkotika var det faktisk animasjon som var statens viktigste kilde til utenlandsk valuta.

For Delisle blir møtet med Nord-Korea et sjokk. Selv en spasertur til jernbanestasjonen krever beskjed flere dager i forveien og godkjennelse ovenfra, mens turene byr på en rekke kalde monumenter og stormannsgale byggverk i fritt forfall. «Alt er veldig rent. For rent, faktisk. Ingen henger i gatene. Alle har et sted de skal være, noe å gjøre. Ingen slentring, ingen eldre som skravler. Alt er fullstendig sterilt,» skriver han. Han henger seg selvsagt opp i detaljene: Tannpirkerne er spikket for hånd, mens hjørnet på etikettene på vannflasken er revet av for å skjule at vannet kommer fra erkefiendene i sør.

– Pyongyang var veldig interessant, og jeg hadde den perfekte dekkhistorie. Jeg var der for å gjøre en jobb, og fikk dermed snakke med folk og skaffe meg innsideinformasjon. For eksempel insisterte jeg på å gå frem og tilbake til hotellet. For dem var det helsprøtt, jeg hadde jo tilgang på en bil. Men jeg insisterte, og dermed kunne jeg snakke med guiden uforstyrret i den timen spaserturen tok.

Delisle blir stadig mer paranoid, irritert og frustrert etter som dagene går. Han blir konstant overvåket, mens kulturforskjellene er uoverkommelige. Ingen forstår vitsene, argumentene eller musikktipsene hans. «Det er unødvendig å si, men Nord-Korea er intet reggaeland,» resignerer han etter å ha sunget Bob Marleys «Get Up, Stand Up» for sin oversetter, som foretrekker propagandasangene om far og sønn Kim.

– Bob Marley betød ingenting for dem. De hadde hørt om The Beatles, men kjente ikke til noen av sangene deres. I Burma kan alle synge The Beatles-sanger, de kan høre på Voice of America, men ikke i Nord-Korea.
Delisle finner håp i å låne bort Orwells 1984 til sin oversetter.

– Han var veldig ivrig etter å få lese fransk, et språk han hadde lært gjennom å lese Molière og andre klassikere. Så jeg lånte ham 1984, en bok jeg er ganske sikker på er forbudt i Nord-Korea. Han var tydelig nervøs etter at han hadde lest den, og svarte bare «jeg liker ikke science fiction» da jeg spurte hva han syntes.

Derimot finner Delisle glede i en ung animatør som innrømmer at han synes nordkoreanske filmer er kjedelige. «I løpet av hele oppholdet var det den mest undergravende ytringen jeg hørte, og i den sammenhengen var det utrolig modig sagt.». Så hisser han seg opp over en annen animatørs skylapper, og kommer med følgende gullkorn: «Diktatur betyr ’hold kjeft’, mens demokrati betyr ’fortsett å snakke’». Igjen er det bare Delisle som ler av sin egen vits.

– Folk åpnet seg til deg, og visste ikke at du skulle lage en bok. Misbrukte du ikke tilliten til enkelte av menneskene du jobbet med?

– Jeg hadde ikke planlagt å lage boken, på det tidspunktet tok jeg bare notater underveis. Jeg var forsiktig med å sitere farlige uttalelser, og jeg prøvde hele tiden å gjøre meg selv til skurken: Han som stilte de vanskelige spørsmålene. Svarene jeg fikk var nesten alltid tro mot regimet, så det store spørsmålet er jo om de virkelig tror på det de sier. Tror de virkelig at Nord-Korea er et arbeiderparadis? Vet de ikke at en tredel av befolkningen får mat fra FNs matprogram? Men jeg vet at boken er blitt lest i Nord-Korea, og at hverken myndighetene eller det franske animasjonsselskapet var fornøyd med den. Jeg kunne satt guidene mine i fare, men heldigvis vet jeg at de fortsatt gjør jobben sin der.

Kollegaen David B. hadde følgende å si om Pyongyang da jeg intervjuet ham om tegneseriejournalistikk.

– Pyongyang illustrerer fordelene med tegneseriejournalistikk. Du kan tegne ting som du vanligvis bare ser gjennom skrift, fotografi og tv-bilder, og det blir en helt annen måte å fortelle historier på. Personlig liker jeg å bruke mye symbolikk og drømmer i mine serier, og i Babel skildret jeg en rekke scener som ville ha vært umulig med skrift og foto. Ved å bruke ord og tegninger, kan vi lage helt unike reportasjer, avslutter David B.

Leger uten grenser
Suksessen med Pyongyang-boken gjør at Delisle kan bli serieskaper på heltid, men det betyr også at han mister inngangsbilletten sin til asiatiske animasjonsfabrikker. Heldigvis er både han og kona født under rastløse stjerner, så Delisles to neste prosjekter oppstår i fotsporene til konas arbeid med organisasjonen Leger uten grenser. Turen går til militærdiktaturet Burma, der familien Delisle blir boende i halvannet år.

George Orwell spøker også i bakgrunnen i Burma Chronicles, Delisles reiseskildring fra Burma. Tidlig på 1920-tallet spionerte og torturerte Orwell i sitt arbeid som politimann i Burma, og opplevelsene danner grunnlaget for romanen Burmesiske dager. Men også Kamerat Napoleon og 1984 er sterkt preget av Orwells tanker om overvåkningssamfunnet, diktaturets vesen og politisk manipulasjon, tanker som begynte å spire i Burma.

Delisle er ingen Orwell, men så var da Orwell heller ikke i Burma på pappaperm. For nå er det Delisles kone som bestemmer. Selv om Delisle får istand et lite animasjonskurs og møter Burmas forbløffende tallrike serieskapere, inntar han rollen som frustrert diplomatfrue med en nyfødt sønn å ta vare på. Burma Chronicles er en samling episoder fra hverdagslivet som utenlandsk hjemmepappa i et militærdiktatur.

– Burma var et vakkert sted, og jeg fikk muligheten til å snakke om mine små ting med en eksotisk og annerledes bakgrunn. For å ta et eksempel på det fremmedartede. Da jeg ankom Burma var Rangoon hovedstaden, men plutselig bestemte myndighetene seg for å flytte hovedstaden til Naypyidaw. Uten å flytte, befant vi oss plutselig i landets hovedstad.

Etter oppholdet i Burma ble det to år i Jerusalem i regi av Leger uten grenser, og Delisles arbeid og observasjoner førte til hans største verk noensinne: Opptegnelser fra Jerusalem er en reiseskildring på 325 sider, og Delisle var i utgangspunktet skrekkslagen for å lage noe fra et konfliktområde som er så omtalt og omstridt. Der Shenzhen, Pyongyang og Burma er lukkede samfunn der journalistene sliter med å få innpass, er Jerusalem hovedstaden i en demokratisk stat – og sentrum for en av verdens mest omtalte konflikter.

– Det var skremmende. Når du snakker om Burma er det ganske enkelt å skissere opp den politiske situasjonen og lære leserne litt. Når det gjelder Vestbredden må du gå dypere, siden konflikten er så velkjent, men samtidig vil jeg ikke kjede leseren. Løsningen min ble igjen og lene meg på det hverdagslige og det visuelle, for det er en veldig synlig konflikt. Jeg snakker mye om religion, fordi det er så synlig og fascinerende med en by fylt med alt fra ortodokse jøder til gresk-ortodokse kristne. Før vi dro til Jerusalem tenkte jeg at den historiske og religiøse konflikten ble for komplisert til å forklare, men når du først er der blir alt så mye mer ekte og fascinerende. Det ble en stor bok og jeg fokuserte mest på hverdagslivet, det er det jeg liker.

Science fiction
Nå har et nytt problem begynt å gjøre seg gjeldende for Delisles globetrottende karriere. Barna begynner nemlig å bli for store til at familien kan flytte til et nytt land annethvert år, og det kan se ut som de må holde seg mer i hjembyen Montpellier enn de er vant. Dette kan paradoksalt tvinge Delisle ytterligere over i journalismen, for neste prosjekt kan bli hans første store bok der han selv ikke spiller hovedrollen.

– Jeg har snakket mye med en hjelpearbeider, som ble kidnappet i Tsjetsjenia, og holdt fange i tre måneder. Nå lurer jeg på om historien hans kan bli min neste bok. Vanligvis er ikke slike folk så flinke til å fortelle, men han kunne fortelle meg detaljert og gjennomtenkt om øyeblikket han mister friheten sin. Du blir holdt fanget, men uten grunn. Du er ikke en morder, du har ikke gjort noe kriminelt. Det blir verre enn fengsel, for du ikke har en anelse om hvor lenge det vil vare. Han trodde først det skulle vare i ett døgn, så to dager, kanskje én uke, deretter én måned. Han klarte å rømme etter tre måneder, og jeg har lyst til å fortelle historien hans. Å fortelle intime fortellinger om meg selv er ikke noe problem, men det er tøffere å gjøre det med andre. Det er uansett et for stort prosjekt til å gjøre nå, så det kommende året vil jeg konsentrere meg om korte historier.

Intervjuet er delvis basert på en samtale med Delisle på Litteraturhuset 17. september 2011 i regi av Internasjonal Reporter.

Guy Delisle
* Tegneserieskaper fra Quebec i Canada, født 19. januar 1966.
* Utdannet animatør. Har jobbet ved studioer i Canada, Tyskland, Frankrike, Kina og Nord-Korea.
* Interessen for å lage selvbiografiske tegneserier ble vekket av det franske forlaget og kollektivet L’Association, kjent for utgivelser som Marjane Satrapis «Persepolis» og David Bs «Epileptisk»ap.
* Fikk sitt gjennombrudd med reiseskildringer av hverdagen som utplassert animatør i Kina og Nord-Korea, i henholdsvis bøkene Shenzhen: A Travelogue from China (2000) og Pyongyang: En tegnet reise i Nord-Korea (2003, norsk oversettelse 2007).
* Konas arbeid for Leger uten grenser danner bakgrunnen for reiseskildringene Burma Chronicles (2007) og Opptegnelser fra Jerusalem (2010, norsk oversettelse 2013). Sistnevnte vant hovedprisen, Fauve d’Or, på tegneseriefestivalen i Angoulême i januar 2012.