Yeah Yeah Yeahs er tilbake med sitt fjerde album, Mosquito. Her er min anmeldelse av deres feiende flotte 2003-debut.
Yeah Yeah Yeahs
Fever to Tell
Dress Up/Polydor/Universal 2003
5/6
Støyende og selvsikker garasjepunk.
Når Karen O synger ”we’re all gonna burn in Hell” får hun det til å høres som ut som verdens kuleste helaften. Og mens vi venter på den store garasjerock-backlashen er det bare å konstatere at New York-trioen Yeah Yeah Yeahs klarer å levere et album som forsvarer hypen.
Trioen ble maskot for rocke- og motepressen på bakgrunn av en fattig EP for et år siden, og forventningene foran albumet har vært så store at det kunne tatt knekken på hvilket som helst debuterende band.
Men Y3 innfrir med 11 rølpete låter som utgjør broen mellom Jon Spencer, Patti Smith og Sonic Youth, der gitarist Nick Zinner spyr ut stadig skiftende riff og melodilinjer mens Karen O synger med en seksuell aggresjon og selvsikkerhet som minner om PJ Harveys glansdager.
Det spørs om vi trenger mer enn ett Yeah Yeah Yeahs-album, men Fever to Tell byr på så mye billig glede at den vil få lang holdbarhetsdato.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 
2 svar på “Da Yeah Yeah Yeahs innfridde hypen”
[…] Særlig organist Hanne Andersen imponerer med en selvsikker fremtoning som ikke står mye tilbake for Karen O i Yeah Yeah Yeahs. […]
[…] er minimalistiske dager i rocken – alt skal vekk. The White Stripes og Yeah Yeah Yeahs har kuttet bassisten, og senere i mai debuterer den norske bass- og trommeduoen The Mormones. Her […]