Donald og motkulturen

Jeg har skrevet det ni sider lange forordet i Donald Duck & Co: De komplette årgangene – 1969 del V. Her er begynnelsen, og hvis du er sugen på mer kan du skaffe deg boka eller Donald-landet: Hvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge.

Og forresten: I denne årgangsboka er det hele to fortsettelseshistorier med hvalfangeren Moby Duck i hovedrollen. Når får vi et forord om denne Andeby-borgerens vekst og fall?

Donald-forord

Som det meste annet har også ungdomsopprøret i Norge sine røtter i Donald Duck & Co. De første hippiene kom til Andeby alt i 1951.

Med unntak av Andebys egen beatnik og hippie, Klodrik, og jålekoppen Per Arnljot Sund, et klart forbilde for TV3s Homsepatruljen 40 år senere, finnes det overraskende få spor av motkultur og ungdomsopprør i 1969-årgangen av Donald Duck & Co. Kanskje fordi Disney-konsernet, som så ofte ellers, lå i forkant av utviklingen til det norske samfunnet? I 1969 var Andeby ferdig med sitt ungdomsopprør, så derfor må vi tilbake til 1950-årene for å finne Andebys opprørske generasjoner og se nærmere Walt Disneys påvirkning av etterkrigstidens tenåringer.

Disneyfiseringens kraft
I boka From Walt to Woodstock: How Disney Created the Counterculture antyder den amerikanske forskeren og forfatteren Douglas Brode at Walt Disney spilte en stor rolle i å forme 1950-årenes barn om til 1960-årenes opprørske tenåringer. Brode går så langt at han utroper Disney til den ledende skaperen av den amerikanske motkulturen. ”Disneyfisering” handler nemlig ikke om suppete sentimentalitet og konservative amerikanske verdier.

Disney møtte tidlig motstand fra konservative kritikere, blant annet fordi det var så mye dans og musikk i filmene hans. Allerede i 1931 mente leserbrevskribenter at Mikke Mus korrumperte og forvirret barnas moralske verdier. Lenge før rock’n’roll, var vill dans og utagerende festing fast inventar hos Disney, fra dvergenes fest i Snehvit og de syv dvergene (1937) til Donalds gatedans i Latin-Amerika i The Three Caballeros (Donald møter nye venner, 1944).’

Ifølge Brode handlet disneyfisering i 1950-årene om et nytenkende blikk på politikk, samfunnet og det flerkulturelle samfunnet, det handlet om helter som gjorde opprør mot det konforme, og det handlet om et tidlig fokus på miljøvern og radikalisering av ungdom. Den typiske Disney-helten er en opprørsk tenåring som nekter å høre på sine foreldre, og som til slutt viser at han eller hun ikke bare er arrogant. Men at han eller hun faktisk har rett. Disney-helten er gjerne foreldreløs, og lever ofte på kanten av samfunnet. Og i løpet av historien finner han gjerne ut at lokalsamfunnets lojalitet er langt viktigere enn sta individualisme. Disneys verden består av ”allianser av outsidere”, unike individualister som velger å bli et samfunn for sammen å kunne overleve: Fra de sju dvergene via Aristokattene og Lady og Landstrykeren og helt fram til tjuven og prinsesse Rapuntzel i Tangled (To på rømmen, 2010).

I Disneys univers trumfer ungdom som regel alder, og derfor er det moralsk rett å nekte å følge kravene fra de som skal være klokere bare fordi de er eldre. Disneys viktigste lærdom er å være kritisk mot autoritetene. Der hyllede filmer som The Wild One (Vill ungdom, 1954) med Marlon Brando og Rebel Without a Cause (Rotløs ungdom, 1955) med James Dean endte opp i en slags kritikk av den opprørske ungdommen, hyllet Disney gjentatte ganger de yngres opprør mot de eldre autoritetene.

I Hollywood var det nesten bare hos Disney at opprørske tenåringer ble skildret positivt, som i Pollyanna (1960), der vi får satire over kristendommen, ungdom med langt hår (fire år før The Beatles skaper furore i USA) og ungdom som opponerer mot de konservative voksne. The Parent Trap (Brudgom i nød, 1961) er den første Hollywood-filmen som presenterer rock ’n’ roll som en utelukkende positiv kraft. Og lenge før resten av Hollywood glorifiserte banditter, einstøinger og utskudd i filmer som Bonnie and Clyde (1967), Easy Rider (1969) og The Wild Bunch (Den ville gjengen, 1969) var den antiautoritære helten på feil side av loven og et sosialt budskap en gjenganger i Disney-filmene: Robin Hood ble film i 1952, den skotske opprøreren Rob Roy fulgte i 1954 og Davy Crockett ble et fenomen i 1955. Brode mener Walt Disney står igjen som 1900-tallets William Shakespeare, han som presenterte ideer som var med å skape den moderne bevisstheten – forkledd som underholdning.

Opprørerne Ole, Dole og Doffen
Men: Disse Disney-filmene, samt Disneys tv-programmer, får langt mindre gjennomslagskraft i Norge enn i USA – ikke minst fordi NRK ikke starter sine tv-sendinger før i 1960. Så i Norge spiller Donald Duck & Co den viktigste rollen i forhold til disneyfiseringen av norsk ungdom, og her spiller Walt Disney selv en langt mindre viktig rolle.

Resten leser du her:

Én kommentar

  1. […] turbo-Disney med gjesteopptredener fra obskure figurer som Klodrik, Fantonald, B-gjengens bestefar og Rikerud. Samt en bankranende gangstarapper […]

Legg igjen en kommentar til Turbo-Donald | Øyvind Holen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: