Tiårsjubileum for The Postal Service

I mai skal jeg på Primavera Sound-festivalen i Barcelona for første gang, og gjett hvem som er headlinere? Jo, Blur og The Postal Service. Elektropopduoen som bare har gitt ut ett album.

Men Give Up, av  Jimmy Tamborello fra Dntel og BenGibbard fra Death Cab For Cutie, er faktisk plateselskapet Sub Pops nest mest solgte utgivelse, etter Nirvanas Bleach, og har solgt godt over millionen i USA alene. Nå slippes den i deluxeutgave i anledning tiårsjubileet, og jeg feirer med å legge ut min 2003-anmeldelse – med tre The Postal Service-aktige plater som bonus.

PS! Det forundrer meg heller ikke hvis norske Alfred Hall har hørt mye på denne skiva.

The Postal Service
Give Up
Sub Pop Records/MNW 2003
5/6

Elegant elektropop.

«Dersom Pet Shop Boys hadde gitt ut plater på Warp Records«, skrev en smarting om The Postal Service, og jeg klarer ikke si det bedre selv.

Elektronika-kisen Jimmy Tamborello (Dntel, Figurine) og indiepopperen Benjamin Gibbard (Death Cab For Cutie) utveksler ideer gjennom posten, og resultatet er en sjarmerende og melodiøs samling florlette poplåter innpakket i bobleplast og elektronisk blipblop. Tyske The Notwist og Erlend Øye er andre referanser, med sin blanding av sjenert indiepop og høflig elektronika.

The Postal Service kan bli kvalmende søtt i store doser, men låtene avleveres med slik avvæpnende sjarm at det ikke blir noe stort problem. Der The Rolling Stones svarte «you and me» på «who shot the Kennedys» har The Postal Service et mer jordnært svar på hvem som skjøt John F. Kennedy: «It was just a man with something to prove, slightly bored and severely confused».

Akkurat som The Postal Service med andre ord.

Bonus: Tre plateanmeldelser der jeg bruker The Postal Service som referanse. 

Khonnor
Handwriting
Type Records/Dotshop.se 2004
5/6

 «Finally convinced myself that I’m not living», synger 17 år gamle Connor Kirby-Long. Og selv om du har hørt lignende tenåringsangst flere ganger før, har du neppe hørt noe på linje med Handwriting.

Det er som å høre Bright Eyes eller Beck på sitt mest innadvendte, med musikk av elektronikahelten Fennesz og My Bloody Valentine.

Khonnor er strengt tatt ingen glitrende musiker, sanger eller låtskriver, men han puster liv i sine melankolske sanger med å pakke dem inn i flortynne elektroniske beats og digital støy, noe som gir en hallusinatorisk og drømmende effekt. Denne miksen av lofi-estetikk og elektronika-virkemidler har selvsagt født sin egen musikalske bevegelse, døpt «indietronica» eller «folktronica».

Khonnor har da også berøringspunkter med band som The Notwist og The Postal Service, og Handwriting er en av de beste platene du gikk glipp av i 2004.

Junior Boys
So This Is Goodbye
Domino/Playground 2006
5/6

Svulstig og minimalistisk.

Melankolsk synthpop har gjort comeback på 2000-tallet, båret frem av Röyksopp, tyske The Notwist og amerikanske The Postal Service. Sistnevnte hobbyprosjekt for Ben Gibbard (Death Cab For Cutie) og Jimmy Tamborello (Dntel) har vært spesielt viktig – med lang levetid og imponerende platesalg i USA å vise til.

Kombinasjonen av kjølig elektronikk, følsom indiepop og ekko av gamle helter som Pet Shop Boys og New Order har vært dynamitt, og indie-elektronika er i ferd med å bli en levedyktig sjanger.

Canadiske Junior Boys meldte seg på med 2004s Last Exit, og selv om Johnny Dark har overlatt Jeremy Greenspan til seg selv (og tekniker Matthew Didemus) siden sist, er dette melankolsk og melodiøs synthpop det er lett å like. Greenspan synger affektert og svulstig, mens musikken er et minimalistisk møte mellom 1980-tallet, futuristisk r&b og samtidselektronika.

Dieter Schöön
LaBlaza
Headspin Recordings/Dotshop.se 2007
4/6

Eksentrisk elektronika fra bransjeveteran.

Dieter Hallén (37) har hittil holdt seg i skyggene i svensk musikkliv, som trommis for Silverbullit og Goldmine, som utgiver av obskure tolvtommere med klubbmusikk og som mesterhjerne i Göteborg-studioet LaBlaza og det eklektiske bandet Svenson. Når han nå solodebuterer som Dieter Schöön er han moden for et større publikum, ikke minst fans av The Knife, The Postal Service, Hot Chip, Beck og andre som blander elektronika, pop og indierock.

LaBlaza er utvilsomt et barn av samtidens elektrorock, men har også røttene trygt plantet i «gamle dager». Det er preget av moderne klubbrytmer og grovkornet soveromsestetikk, men avslører samtidig at mannen hadde plakater av Prince, David Bowie og 1980-tallets mest svartkledde synthhelter hengende på gutterommet. Resultatet er originalt og dypt personlig, et album som vil glede like mange som det irriterer.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.