Den som har penger og venner, knuller rettferdigheten i ræva

Det sicilianske ordtaket fra overskriften går som en rød tråd gjennom bøkene Cosa Nostra og Mafia. Finner vi røttene til mafiaen i middelalderens spanske okkupasjon eller blant engelske sjømenns sitronspising på 1800-tallet?

Det er tidlig om morgenen 9. mai 1978. Politiet i den sicilianske byen Cinisi har fått melding fra noen jernbanearbeidere om at en liten bit av skinnegangen er skadet. Politiet finner ut at en ladning dynamitt har sprengt vekk rundt 50 centimeter av togskinnene, og i tillegg finner de det ille tilredte liket av den 30 år gamle venstreaktivisten Giuseppe «Peppino» Impastato. Klærne og kroppen er spredt i en radius på 300 meter, og bare beina, deler av ansiktet og noen få fingre er gjenkjennelig.

Politiet konkluderte raskt med at dødsfallet var et terroristisk selvmordsangrep. Til tross for at Peppino i årevis hadde holdt en kampanje mot mafiaen, til tross for at Cinisi var en notorisk mafiahøyborg. Til tross for alle truslene aktivistene hadde mottatt, og til tross for at politiet selv hadde rapportert at Peppino og kameratene var ute av stand til å begå terrorhandlinger. Til tross for at vitner fant tydelige spor etter at Peppino hadde blitt torturert, og til tross for bannere som «Peppino ble myrdet av mafiaen» ble båret i offerets likfølge.

Til tross for alt dette tok ikke etterforskerne muligheten for at han ble myrdet i betraktning. I alle fall ikke at han skulle bli myrdet av «menn av ære», mafiosi. «Venstrefanatiker blåst i småbiter av sin egen bombe på jernbaneskinnene,» konkluderte den konservative Milano-avisen Corriere della Sera.

Vennene og familien til Peppino gir seg imidlertid ikke, for de er sikker på at han ble henrettet av mafiaen. I 1984 konkluderte etterforskningsdommere med at Peppino ble myrdet av mafiaen. I 2000 konkluderte en granskningskommisjon at dødsfallet ble behandlet både slurvete og ufølsomt, slik at etterforskerne hjalp drapsmennene i deres forsøk på å få Impastatos død til å se ut som selvmord. Og i 2002 fikk mafiosoen Don Tano Badalementi livstidsdom for å ha gitt ordre til mordet.

Giuseppe «Peppino» Impastato gjorde opprør mot sin egen familie, og dermed også mot den sicilianske mafiaen.

Historien om Peppino Impastato er en av nøkkelfortellingene i Cosa Nostra: Historien om den sicilianske mafiaen, den bredt anlagte boka til den britiske historikeren og journalisten John Dickie. I boka forteller Dickie den blodige historien om mafiaens opprinnelse og utvikling, samtidig som han stripper mafiaen for alle mytene om ære, familiesamhold og respekt.

Historien om Peppino er ekstra hjerteskjærende fordi han vokste opp i en familie med lange mafiatradisjoner, og hans overgang til venstrepolitikk og antimafiaarbeid var også et godt fundert opprør mot familien og alt den sto for. I boka går bildet av den unge Peppino som holder faren i hånda på et gatebilde fra Cinisi i 1952 som en rød tråd gjennom hele boka. Bildet gir den samme dresskledde gangsterglamouren vi kjenner fra filmer fra Gudfaren til Reservoir Dogs og The Sopranos, men med historien til Peppino som bakgrunn falmer glansen av bildet.

For da Peppino var 15 år ble han sjokkert over det brutale endeliktet til onkelen, mafiabossen Cesare Manzella. Han ble drept av en bilbombe, og biter av ham måtte plukkes ned fra sitrontrærne flere hundre meter fra eksplosjonsstedet. Hendelsen fikk Peppino til å gjøre opprør mot hele familien, både sine egne slektninger og den utvidede mafiafamilien, og resten av livet kjempet han med nebb og klør mot kapitalisme, undertrykking og mafiaens terrorregime. «Æren forutsetter at en mafioso må sette Cosa Nostras interesser høyere enn slektens,» skriver Dickie, og forteller at Peppinos far i det lengste forsøkte å hindre drapet på sønnen. Men da han selv omkom i en bilulykke, som trolig var arrangert, var det fritt fram for å henrette Peppino et halvt år senere.

Den beryktede mafiabossen Luciano Leggio lot trolig sin framtoning inspirere av Marlon Brandos rolle i filmen Gudfaren.

I boka tar Dickie et oppgjør med de mange romantiske mafiamytene vi kjenner fra film, tv og skjønnlitteratur, og beskriver hvordan den sicilianske mafiaen i årevis har infiltrert den italienske politikken, kirken og næringslivet. «På film er mafiaens verden en verden hvor de konfliktene alle kjenner (mellom ambisjonenes, ansvarfølelsens og familiens konkurrerende krav), blir et spørsmål om liv eller død (…) Ikke noe av [Gudfarens] romantiske skjær ville kunne overleve et møte med Cosa Nostras grufulle virkelighet,» skriver Dickie.

Mang en toppolitiker og kardinal får også sitt pass påskrevet, og Dickie mener prestene har oversett mafiaens onde innflytelse fordi den tilsynelatende dyrker de samme verdiene som Kirken: ærbødighet, ydmykhet, tradisjon og familie. I den lange rekken av politikere med mafiakoblinger holdt Dickie denne uka et foredrag om hvordan senator Marcello Dell’Utri nylig ble funnet skyldig og dømt til ni års fengsel for «eksternt samarbeid med mafiaen», det vil si en rolle som kontaktperson mellom Cosa Nostra og entreprenør- og finansmiljøer i Milano, da spesielt konsernet Fininvest. Sistnevnte dominerer fjernsynsmarkedet i Italia, og er kontrollert av statsminister Silvio Berlusconi. I Italia ble nyheten oversett av mediene, noe som gir en god pekepinn om at mafiaproblemet på ingen måte er ute av verden.

Men hva er så mafiaen, eller Cosa Nostra som organisasjonen selv kaller seg? Og hva skiller den fra annen organisert kriminalitet i Italia, som Sacra Corona Unita i Puglia, ’ndranghetaen i Calabria og camorraen i Napoli? «Grunnen er ganske enkelt at intet annet ulovlig selskap i Italia er på langt nær så mektig, så velorganisert eller så vellykket som mafiaen,» skriver Dickie og fortsetter: «Den sicilianske mafiaen søker makt og penger ved å rendyrke kunsten å drepe folk og slippe unna med det, og ved å organisere seg på en enestående måte som kombinerer det som kjennetegner en skyggestat, ulovlig forretningsvirksomhet og et selskap like hemmelig som frimurerne (…) Beskyttelsespengene de presser folk for, er for en mafiafamilie det samme som skattene er for en lovlig regjering.»

Men hvordan oppsto dette hemmelige brorskapet, denne velorganiserte banden? Dickie trekker linjene tilbake til slutten av 1800-tallet, da økt verdenshandel og gryende industrialisering førte til et økonomisk oppsving på Sicilia. Veksten startet som følge av en blomstringsperiode for sitruseksport, blant annet sterkt påvirket av at den britiske Royal Navy i 1795 begynte å fôre sine skipsmannskaper med sitroner i kampen mot skjørbuk. Dessuten begynte engelskmennene å parfymere sin Earl Grey-te med bergamottolje, som utvinnes av en annen sitrusfrukt. I 1834 ble de eksportert over 400.000 kasser sitroner, mens det midt på 1880-tallet hadde økt til 2,5 millioner kasser – bare til New York.

Palermo var sentrum for denne nye lønnsomme handelen, og Dickie skriver at mafiaen ikke oppsto av fattigdom og isolasjon, som mange vil ha det til, men tvert imot makt og rikdom. Siden har mafiaen alltid latt seg lokke til vekstbransjer der pengene sitter løst, enten det var lovlige bransjer som betongindustrien etter andre verdenskrig eller ulovlig virksomhet som smugling av sigaretter, opium og heroin. For mafiaen er beskyttelsespengene de truer til seg som nevnt som en skatt, men mafiaen har også den fordelen at de kan «skattlegge» ulovlige virksomheter.

På slutten av 1800-tallet var Sicilia blitt voldsindustriens hjem, fastslo forskeren Leopoldo Franchetti allerede i 1877. Den italienske staten skulle egentlig hatt monopol på voldsutøvelse, retten til å føre krig og straffe forbrytere – slik at handelen skulle få blomstre – men på Sicilia ble volden «demokratisert» mens staten ikke var tillitsverdig nettopp fordi den ikke maktet å skaffe seg dette voldsmonopolet. «I denne situasjonen kunne ikke mennesker som håpet å drive en forretning, stole på at lovens håndhevere skulle beskytte dem, familien deres eller de økonomiske interessene. Vold var et helt vesentlig aktivum for ethvert forretningsforetagende, og evnen til å bruke makt var like viktig som det å ha kapital å investere. Franchetti mente faktisk at volden selv var blitt en form for kapital på Sicilia,» skriver Dickie.

Det kriminelle miljøet på Sicilia ble til en sekt da de tøffeste og smarteste bandittene gikk sammen om å spesialisere seg på voldsindustrien og dele på den metoden for å bygge opp makt og rikdom som sitronhandelen hadde perfeksjonert. De fikk med seg familiemedlemmer, forretningskontakter og andre kriminelle, og sekten ble til mafiaen da den nyfødte italienske staten på klossete vis forsøkte å undertrykke den. «Senest i midten av 1870-årene var mafiametodens hovedbestanddeler trygt på plass, i det minste i Palermo-området. Mafiaen presset penger mot beskyttelse, den hadde mektige politiske venner, den hadde cellestrukturen, navnet og ritualene, og den hadde en upålitelig stat som konkurrent.»

I boka Mafia sammenligner Tomas Lappalainen drapet på dommer Giovannia Falcone med drapet på Olof Palme.

Denne upålitelige staten er også ryggraden i den svenske journalistens Tomas Lappalainens bok Mafia, der han skildrer den sicilianske mafiaen som et motstykke til den skandinaviske velferdsstaten. Boka føles mer som en lett forrett sammenlignet med Dickies voldsomme og mettende hovedrett, og spesielt på ett punkt skiller de to forfatterne lag. Dickie tar med Cosa Nostra et kraftig oppgjør med det han kaller mytene om at mafiaen ikke er noen organisasjon, men en trassig stolthets- og æresfølelse som er dypt rotfestet i hver eneste sicilianers identitet. Et slags «landsens riddervesen» som har vokst fram i hundreår under fremmed okkupasjon og en stadig mistro til statsdannelser av alle slag. Lappalainen graver seg derimot langt dypere ned i siciliansk historie, og kommer til konklusjoner som Dickie ganske sikkert vil fnyse foraktfullt av.

Lappalainen går tilbake til mafialegendene, og trekker linjene tilbake til tida da Spania dominerte Sør-Italia i middelalderen. «For mer enn noe annet ord kom ’mafia’ til å betegne trekk i det sicilianske samfunnet som var uforenlige med den moderne statsdannelsen som Italia forsøkte å virkeliggjøre,» skriver Lappalainen. Han viser videre til forskere som framhevet mafiaen som en kulturform, væremåte og verdensanskuelse, der mafiaen var en erstatning for staten – gjort mulig dårlig infrastruktur og århundrer med okkupasjon på Sicilia. Han siterer mafiabekjemperen Leonardo Sciacia for å underbygge påstanden om at mafiamentaliteten gjennomsyrer hele den sicilianske kulturen: «Når jeg angriper mafiaen, lider jeg. For i meg, som i enhver sicilianer, finnes det fortsatt vitale rester etter mafiafornemmelsen. På den måten kjemper jeg også mot meg selv når jeg slåss mot mafiaen, det er som en splittelse, en flenge.»

Mer interessant er hvordan Lappalainen trekker linjer mellom mafiaens suksess og statens rolle i dagens samfunn. Mafiaens rolle i italiensk samfunnsliv betyr at selve demokratiet er truet, og de sicilianske erfaringene viser at staten står og faller med folkets solidaritet. Han mener mafiaen er et tydelig uttrykk for at staten mislykkes med sine viktigste oppgaver, og at mafiaen – med privat gevinst som drivkraft – opptrer både som politi og domstol i det sicilianske samfunnet.

Lappalainen tar også for seg den manglende kollektivistiske tankegangen i Sør-Italia og refererer til forskere som hevder individualismen er sterkere i sør enn i nord. På dette viset går han sterkt mot Dickies bok, som over nesten 400 sider prøver å knuse ideen om at mafiaen har noe med sicilianske sinnelaget å gjøre.

Det er selvsagt umulig å si hva som er riktig, men det er liten tvil om at Dickies framgangsmåte er den mest fruktbare. Dersom man skal bekjempe mafiaen, kan man ikke kriminalisere et helt folk. Den myrdete dommeren og mafiabekjemperen Giovanni Falcone mente derfor det var viktig å unngå å blande sammen den organiserte mafiakriminaliteten med mafiamentaliteten, og han mente man kunne godt ha sistnevnte uten å være kriminell.

Lappalainens bok er høyst interessant og lesverdig, men forfatteren står hele tiden i fare for å sause sammen kriminalitet og mentalitet når han terper så mye på gammel siciliansk historie, språk, kultur og ordtak. Ikke minst når man leser Mafia og Cosa Nostra opp mot hverandre. Nettopp derfor gir jeg Dickie siste ord: «Siciliansk kultur har altfor lenge vært blandet sammen med mafiosità (’mafiahet’), og denne sammenblandingen har tjent den organiserte kriminalitetens interesser. Utallige skribenter har tygget drøv på det samme, villfarne argumentet, nemlig at århundrer med invasjoner har gjort sicilianerne mistenksomme overfor mennesker utenfra, slik at de naturlig nok foretrekker å gjøre opp uoverensstemmelser seg imellom uten å trekke inn politiet eller domstolene».

Giulio Andreotti (t.h.) var italiensk statsminister sju ganger. Her er han avbildet med vennen Salvo Lima, som i tiår var et bindeledd mellom mafiaen og politikken.

Fakta – Mafia
* På Palermo-dialekt betydde adjektivet «mafioso» en gang «vakker», «tapper», «selvsikker». Enhver som var verdig å bli kalt mafioso, hadde derfor ett eller annet, et kjennetegn som kaltes «mafia». En mafioso var en person som satte pris på seg selv.
* Ordet begynte å få kriminelle assosiasjoner på grunn av skuespillet I mafiusi di la Vicaria («Mafiosiene fra Vicaria-fengselet») fra 1863
* Denne første litterære framstillingen av mafiaen er også den første utgaven av myten om den gode mafiaen, en mafia som er ærefull og beskytter de svake.
* På Sicilia bruker mafiaen selv ikke ordet, men beskriver sin egen organisasjon som Cosa Nostra («vår sak»).
* Tomas Lappalainen har følgende definisjon på mafia: «En voldsbasert privat beskyttelsesvirksomhet i strid med det statlige voldsmonopolet.»

John Dickie
Cosa Nostra: Historien om den sicilianske mafiaen
Spartacus 2005

Tomas Lappalainen
Mafia
Cappelen 2005

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2005.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: