Da *Nsync knuste Backstreet Boys

«Knuser Backstreet Boys» skrev jeg da jeg anmeldte *Nsyncs site album Celebrity i  2001. Lite visste jeg at dette ikke bare var lyden av *Nsync som overtok boybandtronen, men startskuddet for Justin Timberlakes inntog på både hitlister og kritikertopper.

Plata fikk for øvrig terningkast to i både VG og Dagbladet.

*Nsync
Celebrity
Jive/Zomba 2001

Mens Backstreet Boys er mest opptatt av å tatovere seg, la skjeggveksten gro, legge seg inn på avrusning og pønske ut planene for kommende solokarrierer, står boybandtronen ledig. [2013-kommentar: Det var nok noen i *Nsync som hadde begynt å pønske på dette også.]

«What’s the deal with this pop life and when is it gonna fade out?» spør Justin Timberlake i åpningslåta «Pop». N’Sync tar over fra her.

«If I wasn’t a celebrity / Would you be so nice to me» heter det videre i «Celebrity». Å jo da, *Nsync er kommet i den obligatoriske selvransakende superstjernefasen med sitt tredje album. Det er alltid trettende med klagende superstjerner, men Celebrity er først og fremst det endelige beviset på at poprevolusjonen iscenesatt av hiphop- og r&b-produsenten Timbaland er fullført. For *Nsync plasserer seg musikalsk et sted mellom Backstreet Boys og Destiny’s Child – med det gruppa selv kaller «dirty pop». For her er mye musikk som ville vært uhørt i millionselgere for bare noen år tilbake.

Ta nevnte «Pop» med sine overstyrte gitarer, scratching og tunge beats krydret med funky gitarriff og digitale støyeffekter – det hele produsert av trance-artisten BT. Og «The Game Is Over» er en drivende kul poplåt med sine samplinger fra det klassiske dataspillet «Pac-Man» og uhemmet flørting med Destiny’s Childs «Survivor». Hadde N’Sync klart å holde dette nivået albumet gjennom, hadde vi snakket popsensasjon.

Celebrity er en videreføring av de mest teknologiske sporene på fjorårets No Strings Attached, der blant annet r&b-guru Teddy Riley var involvert. På Celebrity er superprodusenter og låtskrivere som Rodney Jerkins, Max Martin og The Neptunes hentet inn, mens engelsk twosteps pågående invasjon av amerikansk pop og r&b fortsetter med «The Two Of Us» og den rivende «Up Against The Wall».

De langt mer tradisjonelle og småklissete ballade som preger siste halvdel av albumet trekker ned helhetsinntrykket hos denne anmelder, men blant popens virkelige publikum – jenter i tenårene – treffer det nok nærmere målet. Uansett, gi denne til lillesøsteren din med en gang – det er ikke til å unngå at hun får tak i den før eller siden.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Popquiz: Hva het de andre medlemmende i *Nsync? Svar nederst.

Tabloidene om Celebrity:
«Albumet ‘Celebrity’ er i virkeligheten en blodig fornærmelse mot millioner av ungdom som sliter for minstelønn i jobber uten fremtidsmuligheter, men det er kanskje symptomatisk at dagens popstjerner ikke evner å se utover sin egen navle. Og virkeligheten sett med ’N Syncs øyne er ikke spesielt interessant (…) Hyperkommersiell pop hører årstiden til, men ‘Celebrity’ er et sørgelig lite relevant album, selv i dagens USA.»
Espen A. Hansen i VG, terningkast 2.

«Popmusikk som handler om å være popstjerne har sjelden vært noe å samle på, og ‘Celebrity’ føyer seg inn i rekka. Det er langt mellom opplagte hiter, enten Rodney Jerkins eller svenske Max Martin-medarbeidere sitter bak spakene. Det meste ender opp med å høres ut som 90-talls Michael Jackson, bare enda mindre funky.»
Sven Ove Bakke i Dagbladet, terningkast 2.

Svar: Chris Kirkpatrick,  Joey Fatone, JC Chasez og Lance Bass.