The Neptunes og N*E*R*D: Særpreg fra samlebåndet

Får karrieren til Pharrell Williams et oppsving som følge av suksessen med Daft Punk-låta «Get Lucky»?

Jeg vil uansett benytte anledninga til å mimre om de tidlige bedriftene til produsentduoen The Neptunes, den sjangerknusende gruppa N*E*R*D, samt den ikke like spennende solokarrieren.

Du kan sjekke ut denne miksen mens du leser.

1: Ny Tid-artikkel fra 2001.
Popmusikken går fra enkle melodier til seig groove med The Neptunes bak spakene. Samtidig tøyer produsentene alle sjangerkonvensjoner som N*E*R*D.

Britney Spears har du sikkert fått med deg, men har du lagt merke til forskjellen mellom Britneys gjennombruddsslager ”… Baby One More Time” (1998) og ”I’m A Slave 4 U” (2001)? Førstnevnte er en tradisjonell poplåt med vers/refreng-fokus, mens sistnevnte er mer rotfestet i hiphopens groove og monotone rytmepartier. Svenske Max Martin skrev den første, mens ”I’m A Slave…” er skrevet av produsentduoen Chad Hugo og Pharrell Williams – alias The Neptunes fra Virginia, USA.

Ære være popauteurer som Lennon/McCartney, men popmusikk handler vel så mye om samlebåndsproduksjon. Elvis Presley skrev aldri sine egne låter, mens noe av verdens fineste popmusikk ble skrevet og produsert av Lamont Dozier og Brian og Eddie Holland for plateselskapet Motown på 60-tallet – deriblant en seiersrekke på hele 18 hits for The Supremes.

Mot poplistene
I dag forbindes samlebåndspop mest med anonyme boyband og vakre, men pregløse syngedamer, men innen hiphop har samlebåndet lenge regjert. Der kverner produsenter ut det ene sporet etter det andre, ofte uten så voldsom omtanke for hvilken artist det ender opp hos.

I motsetning til 60-tallets låtsnekkere er musikken langt mer minimalistisk og rytmebasert, med mindre fokus på tradisjonell melodi og refreng. Men når de mest suksessfulle av disse produsentene nå beveger seg mot poplistene, begynner det å bli virkelig interessant.

Dr. Dre og Timbaland er to produsenter som får hiphop inn på bestselgerlistene og tidligere hiphopfiendtlige radiostasjoner med artister som Eminem, Eve, Mary J. Blige og Bubba Sparxxx i spissen. The Neptunes slo seg fram med å lage musikk for hiphopartister som Jay-Z, Mystikal, Noreaga og Ol’ Dirty Bastard, men utvider nå paletten betraktelig, men jobber nå også med både Britney Spears og boybandet *Nsync – med Britneys kjæreste Justin Timberlake i spissen.

Duoen produserer bare ett spor på *Nsyncs Celebrity (2001), et album som bærer preg av å være revet i to – der det balanserer mellom tradisjonelle boybandballader på den ene siden og heftige rytmemønstre og futuristiske lydeffekter på den andre siden. I Norge floppet albumet fullstendig, og det ramler da også ganske høyt og tydelig mellom to stoler – men vil trolig være interessant for pophistorikere. (2013-kommentar: Solokarrieren til Justin Timberlake startet i praksis her.)

Soloplate
The Neptunes’ mange blinkskudd er spredt ut over et høyt antall album, men det finnes enklere veier inn til duoens særegne popunivers. I 1999 produserte Williams og Hugo debutalbumet til New York-artisten Kelis. Kaleidoscope (1999) var et uforskammet friskt, vågalt og rocka album i grenselandet mellom tøff hiphop, selvsikker soul og moderne pop. Du husker kanskje den kvinnelige revansjsangen ”Caught Out There” med sitt aggressive ”I hate you so much right now”-refreng? Dessverre skuffet Kelis med den mer innadvendte oppfølgeren ”Wanderland” (2001).

Men 2001 ga oss også The Neptunes’ første soloplate, gitt ut under gruppenavnet N*E*R*D (en forkortelse for ”no-one ever really dies”) med en kompis ved navn Shay Haley med på laget. Han er det ingen som er helt sikre på hva egentlig gjør i gruppa, bortsett fra å være med på bilder.

På albumet In Search Of… (2001) gjør Williams og Hugo det de lyster uten å måtte skjele til hva deres oppdragsgivere ønsker, og resultatet er oppfriskende – som om Holland/Dozier/Holland fikk anledning til å skrive, produsere og spille inn et album for Motown på 60-tallet.

For The Neptunes er ikke bare dyktige produsenter og låtskrivere, de trakterer også en rekke instrumenter og er kompetente vokalister. Resultatet er blitt svært oppfriskende sjangerknuser, der guttas hiphoprøtter står som et fundament i et møte med rock, soul, funk og pop. Og The Neptunes har utvilsomt et nærere og varmere forhold til klassisk poptradisjon enn flere av sine samtidig hiphopprodusenter, for både N*E*R*D og Kelis’ to album viser fram klare popklør.

Som et Sly & The Family Stone for 2000-tallet bryter N*E*R*D ned etablerte grenser, og er vi heldig er det framtidas popmusikk vi hører på.

2: Aftenposten-anmeldelse av In Search Of… Mk. II.


N*E*R*D

In Search Of …
Virgin 2002
5/6

The Neptunes spiller inn album på nytt med musikere. Og det er fortsatt bra.
I fjor spilte superprodusentene The Neptunes inn albumet In Search Of... under navnet N*E*R*D, men perfeksjonistene ble langt fra fornøyd selv om kritikerne jublet. Albumet ble aldri sluppet i USA, men nå er det tilbake – denne gang spilt inn med hjelp av musikerne i det ukjente bandet Spymob.

Og resultatet er blitt et album som enda tydeligere enn forgjengeren viser linjene tilbake til 70-tallet. Der OutKast har etablert seg som hiphopgenerasjonens Parliament, minner N*E*R*D her sterkt om Sly Stones fusjon av svart funk og hvit rock og The Isley Brothers’ psykedeliske pop. Hør bare på nyversjonen av ”Lapdance”, som med hjelp av tunge gitarer er blitt en skikkelig monsterlåt som setter numetalkonkurrentene i skyggen som skammelig tafatte i forhold.

Men oppdateringen er langt fra så dramatisk at du trenger denne om du har originalen, og det er også vanskelig å si hvilken som er best. Akkurat nå heller jeg mot denne, men det kan skifte i løpet av dagen. Men du trenger på ingen måte begge!

3: Bergens Tidende-anmeldelser av Pharrell.


Pharrell

In My Mind – The Prequel
In Da House Productions/Indie Distribution 2006
3/6

Tanketom forrett fra Neptunes-Pharrell.
Pharrell Williams har midastouchen som produsent, og med makker Chad Hugo har han siden slutten av 1990-tallet spydd ut hits for alle fra Jay-Z til Britney Spears. Men der Hugo har trukket seg inn i produsentkokongen, vil Pharrell bli popstjerne med hjelp av en lang rekke gjesteopptredener og ny rekord som linselus i profilerte musikkvideoer. Så hvorfor får han det ikke til?

Denne fredagen er Pharrell riktignok headliner på Quartfestivalen, men hvor blir det av solodebuten In My Mind? Den skulle opprinnelig ut før jul, men er blitt utsatt og utsatt. Isteden får vi mixtapen In My Mind – The Prequel, som del av DJ Dramas profilerte ”Gangsta Grillz”-serie.

P. ønsker her å vise at han fortsatt har kontakt med gatefolket, og ikke bare drikker champagne med Justin og Gwen, og dermed blir det fokus på rapperen Pharrell. Ingen god idé, for dette er innholdsløst prateprat over klassiske hiphopinstrumentaler fra Ice Cube, Eric B. & Rakim, Grandmaster Flash og et nesten sykelig oppheng i Wu-Tang Clan.


Pharrell

In My Mind
Star Trak/Virgin/EMI 2006
3/6

Skuffende anonym soloplate.
La oss sammenligne Pharrell Williams og Kanye West. Begge er gudbenådede produsenter, møtt med en solid porsjon skepsis da de bestemte seg for å plukke opp mikrofonen.

Kanye West har overbevist verden med to visjonære soloplater, fylt av varierte, ærlige og inspirerte tekster gjennomsyret av et ønske om å forandre verden. Pharrell gir oss derimot et album med låter om hvor flink han er, hvor mange damer han lengter etter og R. Kelly-i-silkelaken-klinelåter.

Greit nok at mannens store drøm er å bli popstjerne og boltre seg med fine damer, men det blir ikke så veldig spennende når dette også er den røde tråden på albumet.

Produksjonen er helt fin, men langt unna The Neptunes på sitt beste, så kanskje Chad Hugo er viktigere for Pharrell enn han vil innrømme selv. In My Mind ender opp som en grei og friksjonsfri plate med moderne klubbhiphop og mer retroaktig r&b, men når mannen bak er ansvarlig for en enestående perlerad med hits er det lov å føle seg skuffet.

17 kommentar

  1. […] er dette som om Gwen Stefani foretrakk freaky folk med Tom Waits og Kate Bush framfor hippop med The Neptunes og […]

  2. […] som Common og Cannibal Ox samarbeider med avantgarde-popband som Stereolab og Isotope 217, mens The Neptunes skal produsere for Blur [2013-kommentar: Dette ble aldri noe av], sier […]

  3. […] om Nostalgialator inneholder morsomme låter som den N*E*R*D-aktige husmorhyldesten «Housewives At Play», funky «Black Orientalist» og flere andre godbiter, […]

  4. […] Song” og gigaslageren ”Un-Break My Heart” til nyere og mer futuristisk funk i samarbeid med The Neptunes og Rodney ”Darkchild” […]

  5. […] snakker han om tre ting det ikke blei plass til i intervjuet, om samarbeidet med Pharrell Williams, om når han skal ta seg ferie og om en mulig framtid som mentor i The Voice eller lignende […]

  6. […] West glimrer med sitt fravær, men med hjelp fra The Neptunes, Scott Storch, Lil’ Kim, Snoop Dogg og Mariah Carey er ikke gjestelisten problemet. For Twista […]

  7. […] røper hun at hun bruker de samme råvarene som de fleste andre hiphopkokker: Mary J. Blige, The Neptunes, Ciara, Fatman Scoop og Timbaland. Det er en funky oppskrift, bevares, men i 2005 er den ikke […]

  8. […] låter storslått, men i lengden blir det heller sjelløst. The Neptunes bryter opp monotonien med en frisk produksjon for Kelis, mens det norske produsentteamet Stargate […]

  9. […] blir et sjøsykt album der toppene og bunnpunktene kommer om hverandre. Fem The Neptunes-produserte spor skiller seg positivt ut, spesielt etnokitsjen i «Nothin’» og knalltøffe […]

  10. […] Rapperen Beans fra Antipop Consortium gir ut plater på plateselskapet Warp, mens produsenter som The Neptunes, Lil Jon, El-P og Timbaland opererer i nabolaget. For ikke å glemme en av årets singler, «Game […]

  11. […] ville du ikke kunne gjenkjent alt han lager. Han har ikke de samme signaturlydene som Timbaland, The Neptunes og Dr. Dre, mener forfatter John […]

  12. […] Bubba Sparxxx og Sleepy Brown, ferske talenter som Konkrete og Scar, samt hjelp fra Snoop Dogg, Pharrell Williams og Three 6 Mafia. For fans av tøff sørstatsrap er dette gode nyheter. For dem som drømmer om […]

  13. […] West, Jay-Z og The Neptunes dukker obligatorisk opp, men produksjon og gjesteliste er heldigvis preget av ferskere navn. Best […]

  14. […] Hop er i hovedsak produsert av teamet Trackboyz, som gjør flere gode Neptunes-imitasjoner. Moro, men langt fra originalt, og tiden vil vise om J-Kwon makter å følge opp […]

  15. […] Rapperen Beans fra Antipop Consortium gir ut plater på plateselskapet Warp, mens produsenter som The Neptunes, Lil Jon, El-P og Timbaland opererer i nabolaget. For ikke å glemme en av årets singler, «Game […]

  16. […] er merkbart, selv om LL fortsatt har nese og lommebok til å hente inn tidsriktig hjelp fra The Neptunes (som produserer en tredel av […]

  17. […] Not Yet a Woman». Med den hypersvette «I’m A Slave 4 U», i samarbeid med hiphop-produsentene The Neptunes, plantes også frøene til fjerdealbumet In the Zone (2003), med et eksplisitt seksuelt budskap. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: