Blir det noen anmeldelser av det som skjer på scenen under Miniøya i helga, mon tro? Neppe, tror festivalgründerne.
Lørdag 8. og søndag 9. juni spiller artister som Timbuktu, Kråkesølv, Mhoo og Valkyrien Allstars i Tøyenparken, men folkene bak familiefestivalen Miniøya forventer seg få kritiske blikk på hva som faktisk foregår på scenen. I motsetning til «storebror» Øyafestivalen forteller mediene i større grad historier fra festivalen, det er flest gladsaker om festdagen i parken.
– Det er en styrke at det i større grad er barna og foreldrene som styrer hva som er viktig å få med seg. Men for å styrke kvaliteten i kunst- og kulturproduksjoner for barn, er det viktig at prestisjen for å jobbe med denne målgruppen øker, mener Miniøya-gründer Linn Catrine Lunder.
Etterlysningen av en bredere dekning av barnekultur er en gjenganger innen både litteratur og film, men hvordan står det egentlig til innen musikkfeltet? Der fordums barneplater fra Knutsen & Ludvigsen og Pelle Parafins Bøljeband står igjen som klassikere, er ikke interessen rundt dagens barneplater og – konserter brennhet.
– Generelt har kunst- og kulturuttrykk for barn liten plass i pressen. Er det for snilt å skrive om? Da vi startet Miniøya var det med mål om å utfordre barnearrangement-begrepet, og for å vise at musikk for barn ikke er det samme som barnemusikk. Festivalen spenner fra hard rock til strykekvartetter og kjente barnehelter som Pippi Langstrømpe og Fantorangen. En lignende bredde på et arrangement for et voksent publikum tror jeg vil ha en større utfordring med å fremstå som helhetlig, spekulerer Lunder.
– Den største forskjellen mellom dekningen av Øyafestivalen og Miniøya er først og fremst at Øyafestivalens kunstneriske innhold får bredere dekning. Det er langt flere musikkjournalister som skriver om artistene, i alt fra riksdekkende medier til musikkblogger. Nå inneholder Miniøya langt flere kunstformer enn Øyafestivalen, så det burde nesten være motsatt, mener Claes Olsen, bookingansvarlig for Øyafestivalen.
Han mener noe av problemet er at kulturjournalister mangler både interesse og flater i mediene til å skrive om barnekultur. Han fikk selv god respons i sosiale medier da han etterlyste en debatt om hvorfor barneplaten til bandet Meg og kammeraten min ikke ble nominert til Spellemannprisen.
– Motivasjonen da vi startet Miniøya var å skape et kvalitetsarrangement for barn, samt fokusere på en barnekultur som var et alternativ til det overkommersialiserte vi så fra før. Vi ønsker de beste artistene, høy kunstnerisk kvalitet, bra scene og lyd – akkurat som på en voksenfestival. Da vi startet Øyafestivalen var mye av motivasjonen å rette blikket mot all den bra norske musikken vi syntes fikk for lite oppmerksomhet, så ja, det er kanskje endel likheter her. I dag er det få medier som tar barnekultur på alvor, og det meste av kulturstoffet er låst opp til andre områder, mener Olsen.
Miniøya samlet 8000 besøkende i debutåret 2010, mens mellom 11.000 og 12.000 kom de to siste årene. Festivalen har også fungert som generalprøve for Øyafestivalen, som i 2014 flytter til Tøyenparken – med en kapasitet på 15.000 besøkende. Da kommer nok konsertanmelderne til Tøyen. Daglig leder for Miniøya, Louise Winness Prestgard, er uansett optimist på vegne av barnekulturen.
– Vi ser en tendens til at det er økende status forbundet med å produsere kulturelle barneprodukter og opplevelser for barn. Vi opplever pågang av band og aktører som vil opptre på Miniøya, nettopp fordi vi har like høy kvalitet på festivalen som tilsvarende arrangementer for voksne. Barn tør – og liker – å bli utfordret.
Opprinnelig publisert i D2.
Øyvind Holen 