Jeff Chang: Hiphops politiske historie

Som i 2011 arrangeres Rapvalg, dels en musikkonkurranse om å skrive raptekster om samfunnsrelaterte eller politiske temaer, og dels en bevisstgjøring av verdien av å stemme. Finalen holdes på Blå torsdag 29. august, og fram til da blir det «Rap og politikk spessial» hver mandag på bloggen.

Først går vi tilbake til begynnelsen. I boka Can’t Stop Won’t Stop forteller Jeff Chang hiphophistorien gjennom politiske briller, og tar livet av flere myter på veien.

Mer om politisk hiphop her , her og her. Neste mandag: Public Enemy.

Hiphops skapelsesberetning går slik: En augustkveld i 1973, i New York-bydelen The Bronx, inviterer søskenparet Cindy og Clive «DJ Kool Herc» Campbell rundt 100 sjeler på fest. Det blir en suksess, takket være kassevis med øl, et kraftig stereoanlegg, Kool Hercs teft for de mest rytmesterke partiene fra sine funk- og soulsingler, og hans evne til å fyre opp gjestene med utrop på mikrofonen. Da Cindy og Clive talte opp inntektene etter festen, tenkte de at dette kan bli starten på noe stort. Fredag 8. september [2006] fortsetter søskenparet som unnfanget hiphopkulturen festen på Folken i Stavanger, som en del av Numusic-festivalen.

– De fleste hiphop-pionerene er forbløffet og lykkelige over at kulturen deres er blitt omfavnet over hele verden. Folk lurer ofte på hvordan jeg, fra Hawaii og med asiatiske røtter, oppdaget hiphop, men jeg er en vandrende klisjé. Det er millioner som meg, og spørsmålet er om du har noe å bidra med. Hiphop belønner de som bidrar med noe nytt, og dette har gjort ideene så viktige for vår generasjon, sier den amerikanske forfatteren Jeff Chang.

Pløyer dypt
Hiphop settes under lupen på Numusic-festivalen, og lørdag 9. september deltar både Chang og Campbell-søsknene i en paneldebatt om kulturens røtter. I boka Can’t Stop Won’t Stop: A History of the Hip-Hop Generation pløyer Chang dypere ned i hiphophistorien enn noen før ham. Han trekker linjene til borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, forslummingen av New York på 1970-tallet og byens samtidspolitiske historie, og analyserer politiseringen, kommersialiseringen og globaliseringen av kulturen. Boka kommer på finsk og svensk i høst, og Chang tar livet av flere grunnleggende hiphopmyter underveis.

Hiphop framstilles ofte som en ikkevoldelig kultur, en reaksjon på volden som herjet i Bronx på 1970-tallet. Chang er mer opptatt av hvordan beboerne ble overlatt til seg selv i det han kaller «the politics of abandoment» og «the politics of containment».

På 1950- og 60-tallet bygget Robert Moses ut motorveien The Cross-Bronx Expressway for å knytte Manhattan til New Yorks forsteder. 60.000 Bronx-boere ble overkjørt av bulldoserne, og plassert i gigantiske blokker med 1200 til 1700 leiligheter i hver. Overbefolkning, arbeidsledighet, narkotika og myndighetenes fravær ga lovløse tilstander, og Bronx ble herjet av enorme gategjenger. Krigene toppet seg i 1971, og hiphopfrøene ble sådd i kjølvannet av en fredsavtale samme år.

– Etter fredsavtalen fikk bydelens ungdommer mulighet til å bruke energien sin på kreativitet istedenfor vold og ødeleggelser, forteller Chang, og viser til hvordan gategjengen The Ghetto Brothers fikk platekontrakt i 1972.

The Ghetto Brothers ble et forbilde i Bronx. «I motsetningen til makten som kommer fra ideologi, kollektiver eller en pistolmunning, var dette en makt som fulgte av å være ung og fri,» skriver Chang, og understreker at hiphop var en festkultur.

– Hiphop hadde ingen politisk agenda, og festene endte slett ikke alltid med at alle gikk hjem lykkelige og fredfulle. Jeg tror myten om ungdom som la volden bak seg for å danse, male graffiti og rappe ble skapt av eldre, hvite og liberale tilhengere da hiphop inntok Manhattan tidlig på 1980-tallet. Bildet var for enkelt. Hiphop var en kultur som gjenspeilet ungdommenes hverdag, preget av spenning og uro.

Ingen politisk agenda
På 1980-tallet erobret hiphop verden, og i 1982 festet New Yorks kulturelite til hiphoprytmer på nattklubben The Roxy. 14 år gamle graffitimalere hadde sex med fjonge Manhattan-jenter på bakrommet, mens stjerner som David Bowie, Andy Warhol og Madonna minglet med rappere og dj-er. Utenfor klubblokalene var det grå tider i Ronald Reagans USA. 30 millioner amerikanere var arbeidsledige, 36 prosent levde under fattigdomsgrensen og bare én av ti afrikanskamerikanske tenåringer i New York hadde arbeid.

Klimaet var perfekt for en dose alvor i hiphop, og det kom i form av låta «The Message» av Grandmaster Flash and the The Furious Five. Dette var ikke den første hiphoplåta med sosial urettferdighet og institusjonalisert rasisme som tema, men den fikk enorm oppmerksomhet og fjernet den bekymringsløse auraen av fest og moro som preget hiphop.

– Hiphop på 1970-tallet handlet først og fremst om moro, selv om dj-en Afrika Bambaataa og graffitimaleren Phase 2 innså at kulturen kunne ha bredere innflytelse. De hadde sterke meninger om de politiske og sosiale strømningene i samtiden, men for folk flest var hiphop tidsfordriv. Dette betyr ikke at hiphop ikke var en politisk handling. Ifølge forfatteren Amiri Baraka kan bare det å være farget og fattig – og ha evnen til å skape noe vakkert – være politisk og opprørsk. Men det var først på 1980-tallet at flere hiphoputøvere brukte kulturen til politiske ytringer, mener Chang.

Politisk revolusjon
Filmen Beat Street og artister som Run-DMC, LL Cool J og Beastie Boys gjorde hiphop til et globalt fenomen midt på 1980-tallet, mens den politiske revolusjonen ble fullført av gruppa Public Enemy og filmskaperen Spike Lee, som satte ord og bilder på sinnet og forvirringen som preget USAs unge svarte på tampen av 1980-tallet.

– Chuck D i Public Enemy og Spike Lee fikk lederroller på grunn av den store generasjonskløften som preget afrikanskamerikansk politikk på 1980-tallet. I motsetning til 1960- og 70-tallet, da kampen for borgerrettigheter var preget av både artister og sterke politiske ledere, fantes det ingen svarte politikere som appellerte til hiphopgenerasjonen eller kunne fylle vakuumet etter Jesse Jacksons mislykkede forsøk på å bli presidentkandidat i 1988.

Det afrikanskamerikanske USA sto midt i en kulturell og politisk revolusjon, men var blottet for politiske lederskikkelser. Chuck D eller Spike Lee var fornøyd med å peke på problemene, men var fattige på løsninger – noe som kom fram i Lees Do the Right Thing, som avsluttes med to motstridende sitater fra Malcolm X og Martin Luther King jr.

– De hadde intet ønske om å stille til valg eller innta karismatiske lederroller. Men fordi populærkulturen var i rask endring, politikken i større grad ble en del av popkulturen og det politiske lederskapet ikke maktet å fange opp dette, ble de nærmest over natten forandret til folkets røst. Jeg tror dette er sammenhengen vi må se den enorme kritikken de ble utsatt for sommeren 1989, mener Chang, og peker på at Lee ble kritisert for å sko seg på sosial uro, mens Public Enemy havnet i trøbbel etter antisemittiske uttalelser fra medlemmet Professor Griff.

Chang er skeptisk til det han kaller narsissistisk nostalgi for egne ungdomsopprør, og ønsker ikke å romantisere den politiske hiphopens «gullalder». Derfor er han heller ingen tilhenger av å fordømme dagens gangstarap.

– Det finnes mange rappere som ikke er nihilistiske eller materialistiske i dag, men de har ikke den samme markedsføringen. Kontroversene rundt gangstarap skygger ofte for de viktige spørsmålene. Mange er bekymret over rappingen om penger og skytevåpen, men hvorfor kritiserer man ikke kilden til disse verdiene? Mens USA lar tusenvis av irakere bli drept og ødelegger deres byer på grunn av olje, så fokuserer vi på hvor ille det er med rappere som snakker om «get rich or die trying». Gangstarap reflekterer den samme nihilismen og materialismen som allerede dominerer i vår kultur. Hvis vi vil endre kulturen, må vi først forandre oss selv.

JEFF CHANG

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2006.