Public Enemy: Fra tidløst til utdatert

«Rap og politikk spessial», uke 2: Er Public Enemy den politiske hiphopens hellige gral? Får vi noen gang et lignende politisk prosjekt? Vil vi ha det? Du må i alle fall ha hørt gruppas tre første album om du er det minste interessert i hiphop. Eventuelt denne samleplata.

Mer om politisk hiphop her, her , her og her. Neste mandag: Spike Lee.

Public Enemy
Power to the People and the Beats: Public Enemy’s Greatest Hits
Island Def Jam/Universal 2005
6/6

Høres fortsatt ut som de kommer fra fremtiden.

I 1982 rappet 22 år gamle Carlton Ridenhour for første gang over synthintroen fra ”Blow Your Head” av The JB’s. 23 år senere høres låten ”Public Enemy No. 1” fortsatt like futuristisk ut, og det samme kan sies om det meste av denne samleren. Public Enemy kombinerte tøffheten til Run-DMC med engasjementet til The Clash, og fra 1987 til 1990 var de klodens kanskje viktigste band.

Dette er genial musikk, men en ”greatest hits”-pakke er nødt til å bli en fattig fetter av It Takes a Nation of Millions to Hold Us Back og Fear of a Black Planet. Hele ti av de 18 låtene er hentet fra disse to mesterverkene, men likevel irriteres man av at perler som ”Louder Than A Bomb” og ”Burn Hollywood Burn” skubbes vekk til fordel for 1994s ”Give It Up” og 1998s ”He Got Game”. Dette burde ha vært en dobbel-cd, med plass til flere overraskelser og mindre kjente låter ved siden av alle låtene som må være med. Gamle fans bør derfor heller vente på årets ferske Rebirth of A Nation-album.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende

Public Enemy
Revolverlution
Slam Jamz/Koch/Edel/Playground 2002
3/6

Chuck D gløder fortsatt. «I don’t give a damn if you bounce to this» freser han i tittelsporet, og Public Enemy anno 2002 prøver på ingen måte å friste med dansbar hippop. Men dessverre er en av tidenes mest revolusjonære grupper redusert til en sint onkel, som med rettferdig harme fortsatt banker ut sine politiske visjoner uten at så mange hører etter lenger.

Revolverlution er et album som ikke vet hvor det vil: Her er nye låter, konsertopptak og remikser, og nærmeste slektning er Greatest Misses fra 1992 – en blanding nye spor og remikser som på mange måter markerte starten på bandets nedtur.

Remiksene er stort sett uinteressante, liveopptakene er en trist påminner om hvor fantastisk bandet en gang var, og flere nye låter svikter musikalsk: Chuck Ds sviende frontalangrep på president Bush i «Son Of A Bush» spoleres nesten av hårete metalgitarer.

Men det er flere gode nye låter her, og når en annen sint politisk onkel, Paris, dukker opp på «Gotta Give The Peeps What They Need» er det nesten så en håper på en politisk renessanse i amerikansk hiphop. Public Enemy har fortsatt energi og hjerne til å lage et nytt klassisk album, men Revolverlution er det ikke.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Public Enemy
New Whirl Odor
SLAMjamz 2005
3/6

Forvirrende fra gamle helter.

Du kan si mye rart om Public Enemy de siste 15 årene, men én ting er sikkert: De gir aldri opp. Men det blir stadig mer forvirrende å følge karrieren deres.

Rebirth of a Nation, høstens annonserte samarbeid med den rappende revolusjonæren Paris, ble utsatt. Isteden fikk vi en ”greatest hits”-plate og dette nye albumet på gruppens eget plateselskap.

Dette er første del av en planlagt trilogi, som også består av Rebirth… og How You Sell Soul to a Souless People Who Sold Their Soul?. Sistnevnte tittel avslører mye av bitterheten som preger Public Enemy i dag, og selv om Chuck D fortsatt har sting, hjerne og engasjement, ender dette opp som et knippe godkjente låter trukket ned av slapp produksjon og dårlige ideer.

Gruppen lener seg vel mye på gamle bedrifter, mens slappe beats, slitsomme hardrockgitarer og flere mislykkede låtkonsepter gjør at dette minner mer om et oppsop fra arkivene enn et nytt album. En bonus-dvd er moro for harde fans, men resten bør fortsatt vente på Rebirth…

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Public Enemy
Rebirth of a Nation
Guerilla Funk/VME 2006

Det er lenge siden Public Enemy var en maktfaktor i hiphop, men Chuck D nekter å gi seg. Tar vi med høstens samleplate er dette gruppas tredje album på et halvår, og deres beste på 2000-tallet (uten at det sier så mye).

De har fått med seg likesinnede ildsjeler som Dead Prez, MC Ren, Kam, ferskingen Immortal Technique og hissigproppen Paris, som er så sterkt til stede som produsent og rapper at han truer med å stjele showet.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.