Hvorfor er det så vanskelig å skrive Supermann?

Onsdag 19. juni er det premiere på Man of Steel, Zack Snyders forsøk på å puste liv i Supermann.

Personlig har jeg alltid slitt litt med å opparbeide den store entusiasmen for både filmer og tegneserier med Supermann. Det store unntaket i nyere tid er selvsagt fantastiske All-Star Superman av Grant Morrison og Frank Quitely, som du bare må lese.

Uansett, her er mitt knippe med Supermann-anmeldelser.

Mark Millar, Dave Johnson m.fl.
Gigant nr. 6: Rød. Super
Egmont Serieforlaget 2004

Grant Morrison, Chris Claremont m.fl.
X-Men nr. 1
Egmont Serieforlaget 2005

Superheltene har dominert den amerikanske seriebransjen siden Supermann ble «født» i 1938, men her hjemme har tilværelsen vært preget av tilfeldige oversettelser, nedleggelser og manglende kontinuitet.

Mine superhøydepunkt fra 80-tallet var Prosjekt X og Gigant. Først-nevnte presenterte X-Men-seriene til Chris Claremont og John Byrne, mens Gigant var en velfylt antologi med de beste seriene fra DC Comics. Begge bladene forsvant, men to tiår senere er det igjen X-Men og Gigant som er suprest på markedet.

I X-Men er vi kommet til Grant Morrisons femte av i alt syv sprudlende bøker med våre favorittmutanter. Han lager de beste seriene siden Claremont/Byrne, og overgår uten problemer Claremonts ferske forsøk (som er biserie). La oss krysse fingrene for at Egmont makter å fullføre verket, og at bladet ikke går under på toppen som Prosjekt X.

I Rød. Super gjør Mark Millar for Supermann det professor Øystein Sørensen gjorde med verdenshistorien i boken Historien om det som ikke skjedde. Han skriver kontrafaktisk historie, kjent som «what if?»-serier på tegneseriespråket. Hva om Supermanns rakett fra Krypton landet i Sovjetunionen istedenfor USA?

Millar skildrer Supermann som Stalins samvittighetsfulle håndlanger og etterfølger i en fantasifull og leken historie, som dessverre ender i et tradisjonelt oppgjør mellom kommunistisk undertrykking og amerikansk frihet.

Jeph Loeb og Tim Sale
Superman: Årets mann
Egmont Serieforlaget 2006
5/6

Årets beste Supermann-historie.

Radarparet Jeph Loeb og Tim Sale har gjort karriere ved å gjenfortelle superheltenes første år. Ikke selve fødselsåret, men de første skrittene der de må lære seg å takle en ny og utfordrende verden.

Duoen står bak flotte historier om Spider-Man, Daredevil, Batman og Hulk, og Superman: Årets mann er preget av den samme såre nostalgien, vare naturalismen og troen på at under heltekappen skjuler det seg et følsomt og usikkert menneske.

Med årstidene som ramme og Clark Kents første reise fra Smallville til Metropolis som bakgrunn, fortelles denne historien gjennom fire av Supermanns nærmeste: Adoptivfaren Jonathan Kent, journalistkollegaen Lois Lane, erkefienden Lex Luthor og barndomskjæresten Lana Lang. Loeb bruker et sparsomt og effektivt språk, for dermed å gi rom til Tim Sales flotte, ikoniske og stemningsfulle tegninger. Glem filmen, og les denne isteden.

Jerome Siegel, Joe Shuster, John Byrne m.fl.
Supermann: Mannen av stål – Fra Krypton til Metropolis
Egmont Serieforlaget 2006
3/6

Supermann-bok med for mange og store hull.

Bokserien Alle tiders superhelter sliter med å få luft under vingene, og det må ha vært kryptonitt i redaksjonslokalene når historiene til denne boken ble plukket ut.

Man har ønsket å presentere de viktigste skurkene og birollene i Supermanns verden, men resultatet er en merkelig og umotivert samling. John Byrnes «Man of Steel»-syklus fra 1980-tallet får hele 67 sider, mens den aller første Supermann-serien fra 1938 massakreres fra 31 til to sider. Jeg savner blant annet Wonder Woman, Supermann-seriene til Alan Moore og Jack Kirby og «Must There Be A Superman?» av Elliot S. Maggin.

Gå heller til engelske bøker som Superman Archives, The Greatest Superman Stories Ever Told, Alan Moore-samleren Across the Universe og sterke nye bidrag som Trinity av Matt Wagner og It’s a Bird av Steven T. Seagle og danske Teddy Kristiansen.

Kim Johnson, John Cleese, John Byrne og Mark Farmer

En erkebritisk Supermann
Egmont Serieforlaget 2007
2/6

John Cleese + Supermann = halvmorsom sketsj.

Da Storbritannias statsminister Tony Blair takket for seg, ga han engelsk massemedia følgende bredside: «De er som udyr, som kaster seg over mennesker og river dem og deres rykte i småbiter». Når Monty Pythons John Cleese og forfatteren Kim Johnson leker seg med Supermann, er budskapet det samme.

Konseptet er en klassiker i «what if?»-sjangeren: Hva om raketten med Baby-Supermann landet et annet sted enn Kansas? Men der Mark Millar i Red Son (på norsk som Rød. Super i 2005) snur opp-ned på den kalde krigen ved å flytte Clark Kent til Sovjetunionen, er erkebritiske Colin Clark fra Weston-super-Mare bare en halvmorsom sketsj.

Det begynner greit med flere stikk til engelsk særhet og konformitetspress, men så sklir det ut. Johnson og Cleese bruker mye tid på gammelmannssutring over forsinkede tog, helsekøer og fordummingen av BBC, før de fyrer løs med et hatsk og karikert angrep på de onde tabloidavisene. Hvis forfatterne synes dette er de viktigste utfordringene i Storbritannia, burde de klart seg uten hjelp fra Supermann.

Alan Moore, Brian Bolland, Curt Swan m.fl.
Et univers uten grenser: Alan Moores superhelthistorier
Egmont Serieforlaget 2007
5/6

Alan Moore, Leah Moore, Shane Oakley m.fl.
Albion
Wildstorm/DC Comics 2007
3/6

Alan Moore og hans mange superhelter.

«Bak hver eneste rute i britiske tegneserier lurer Alan Moore», skriver Neil Gaiman i forordet til Albion. Boken samler miniserien der Moore og datteren Leah vekker til live en hærskare obskure britiske superhelter fra 1960- og 70-tallet. Sammenlignet med Moores beste serier er Albion en småklomsete og slapt fortalt bagatell, mest for mannens største fans og nostalgiske engelskmenn.

Da er Et univers uten grenser, beklageligvis den siste utgivelsen i bokserien Alle tiders superhelter, en bedre investering. Også mest for Moore-fans, men en underholdende og interessant påminner om tiden da Moore prøvde å skape seg et navn i amerikanske tegneserier. Boken er en forbedret utgave av amerikanske Across the Universe, utvidet med blinkskuddene «Whatever Happened to the Man of Tomorrow?» (Supermann) og The Killing Joke (Batman).

Moores storverk for DC Comics er Swamp Thing og Watchmen, men i mellomtiden slapp han også til på alt fra ikoner som Supermann og Batman til obskure serier som Vigilante og Green Lantern Corps. Småhistoriene med sistnevnte er en videreføring av de snurrige science fiction-novellene Moore skrev for britiske 2000 AD, mens Vigilante-historien er noe av det dårligste han har skrevet.

Men det er fascinerende å se hvor raskt Moore finner formen med sin miks av superhelter, science fiction, humor og en finstemt sosialrealistisk menneskeliggjøring av figurene. Det er utrolig at samme mann står bak den klønete Vigilante-serien fra 1985 og den perfekt fortalte klassikeren The Killing Joke fra 1988, men i løpet av disse årene revolusjonerte Moore den amerikanske mainstreamtegneserien fullstendig.

Det mest frustrerende er faktisk å høre om Moore-seriene det aldri ble noe av, som Challengers of the Unknown, Martian Manhunter og Twilight of the Super-Heroes.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.