Kulturaktivisten Spike Lee

«Rap og politikk spessial», uke 3: De første filmene til Spike Lee henger så tett sammen med den politiske hiphopgullalderen at vi ikke kommer utenom ham. Men i motsetning til Public Enemy lærte Lee seg å føye seg litt med hvor vinden blåser. Denne saken skreiv jeg i forbindelse med 2006s Inside Man.

Mer om politisk hiphop her , her og her. Neste mandag: Norsk hiphop og politikk.

Er det godt eller dårlig nytt at Spike Lee har mistet interessen for hverdagsrasismen?

Forrige uke dundret Spike Lee inn på kinotoppen i USA med norgesaktuelle Inside Man, samtidig som en dvd-boks med filmene Do the Right Thing (1989), Mo’ Better Blues (1990), Jungle Fever (1991), Crooklyn (1994) og Clockers (1995) dukket opp. Da melder spørsmålet seg: Hvor er det blitt av den Spike Lee som gikk i strupen på USAs rasismeproblemer?

Det står fortsatt «a Spike Lee joint» på rulleteksten til Inside Man, og Denzel Washingtons politietterforsker passer på at hans undersåtter ikke kommer med slengbemerkninger om rase, samtidig som han kaller Jodie Foster «en hvit overklasseløgner», men hverdagsrasismen er bare en kulisse i en ellers streit actionthriller. Det var andre boller i 1989, da The Village Voice sammenlignet Lee med nazifilmskaper Leni Riefenstahl etter premieren på Do the Right Thing.

La oss derfor gå tilbake til 1988: Det er sommer, sol og lukta av kulturell revolusjon i lufta, og Spike Lee spiller inn Do the Right Thing i Brooklyn. 31-åringen er inspirert av en ny bølge kulturaktivisme igangsatt av hiphopartister som Public Enemy, KRS-One og Afrika Bambaataa, og like irritert over Hollywoods hvitvasking av det svarte USAs historie i filmer som Steven Spielbergs Purpurfargen og Alan Parkers Mississippi i flammer.

I denne filmen om en het sommer i og rundt Sal’s Famous Pizzeria satt Lee fingeren på rasismeproblemene som førte til vold og opptøyer i New York, og filmen avsluttes med to motstridende sitater fra Malcolm X og Martin Luther King jr. Lee var nemlig ingen filmskaper med klare svar og løsninger. Han hadde ingen fasit på hva «the right thing» var, men satte bilde på sinnet og forvirringen som preget USAs unge svarte på tampen av 1980-tallet. Flere amerikanske filmkritikere beskyldte Lee for å sko seg på den sosiale uroen, samtidig som han oppfordret til opptøyer.

I boka Can’t Stop Won’t Stop påpeker Jeff Chang hvordan svarte kunstnere på 1980-tallet tok over rollen til politikere og andre samfunnsledere, etter at Jesse Jackson i 1988 snublet i Israel/Palestina-konflikten i nomineringskampen for å bli demokratenes presidentkandidat. Dermed havnet det afrikanskamerikanske USA i et politisk vakuum, uten andre lederskikkelser enn rappere og filmskapere.

Men verken Spike Lee eller Public Enemy ønsket å bli sin generasjons Malcolm X eller Paul Robeson (borgerrettsaktivist på 1940-og 50-tallet). De var fornøyd med å provosere og peke på problemer, men fattige på løsninger. Derfor kan vi kanskje si at det er et godt tegn for USA at Spike Lee ikke føler han trenger å lage Spike Lee-filmer lenger, men for filmpublikum er dette dårlige nyheter.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.