Den norske elektronikaboomen

I dag kan du lese min store D2-sak om den nye bølgen av norsk klubbmusikk, frontet av ferske navn som Cashmere Cat, Slick Shoota, Funkin Matt, Drippin’, Finnebassen, samt mange flere.

I mellomtiden: Den norske elektronikaeksporten eksploderte tidlig på 2000-tallet, med artister som Röyksopp og Lindstrøm i spissen. Jeg skrev denne saken om utviklingen i 2004.

LINDSTRØM

På 90-tallet ble det totalt gitt ut 78 internasjonale samleplater med bidrag fra norske elektronikaartister. Fra 2000 til 2003 fikk vi 327 slike samleplater – takket være artister som Röyksopp og slowSupreme [2013-kommentar: I dag langt bedre kjent som Lindstrøm].

Noe skjedde i 2000. Gjennom hele 90-tallet kunne man sette kryss i taket for hver gang en norsk techno- eller elektronikaartist fikk være med på en internasjonal samleplate.

Biosphere var med på Trance Europe Express i 1994, Bjørn Torske slapp til på Future Sound of Jazz vol. 5 i 1996 og Alanïa dukket opp på Real Ibiza i 1998. For å nevne noen eksempler. Ifølge Norwegian Electronic Discography ble det på 90-tallet totalt gitt ut 78 norske og internasjonale samleplater med bidrag fra norske techno- og elektronikaartister.

Så tok det av: I 2000 kom 42 samleplater, i 2001 var det 81 og i 2002 toppet det seg med 100 utgivelser. I fjor kom det 68.

Tredelt suksess
– Den kraftige økningen er en kombinasjon av at norske selskap som Beatservice og Jazid har jobbet mer aktivt og målrettet mot lisensiering, og at norske artister som Röyksopp, Annie, Ralph Myerz & The Jack Herren Band, Fenomenon og Athome Project utgis på utenlandske selskap, som er aktive og har velfungerende systemer for utlisensiering, tror Vidar Hanssen, som driver plateselskapet Beatservice Records og Norwegian Electronic Discography.

Han har hatt stor suksess med å få artister som Flunk, Xploding Plastix og Slowpho ut i verden via samleplatemarkedet. Og den sterke enkeltlåten er drivkraften. «Cry Me A River» av Illumination, «The Greatest Hit» av Annie, «Granada» av slowSupreme, «Poor Leno» av Röyksopp og «Blue Monday» av Flunk har dukket opp på en lang rekke samleplater verden rundt – og en sterk låt kan ha en levealder på flere år.

Chillout-boom
– Vendepunktet kom med Röyksopp. Det kommer mye bra fra Norge om dagen, men 80 prosent av alle norske elektronikaartister må finne seg i å bli nevnt i samme åndedrag som Röyksopp. Halvparten av disse blir igjen omtalt som det neste Röyksopp, noe som gjør det mer interessant for de som setter sammen samlere. Vi bør være evig takknemlig for den brøytejobben Röyksopp har gjort, mener Ulf Nygaard i Flunk, som har musikk på 22 forskjellige samleplater.

Chilloutbølgen de siste årene førte også til en kraftig økning i antall elektronikasamleplater, og dette er også genren innenfor elektronisk musikk med størst salgssuksess med samleplater.

– Hva betyr slike utgivelser økonomisk?

– Med 2000 til 3000 kroner for hver låt i forskudd er det klart dette teller økonomisk – selv om vi ofte ikke ser så mye mer enn forskuddet. Det har også en fin markedsføringsverdi, og låter som har havnet på en profilert samle-cdkommer fort på flere, forklarer Hanssen.

– For oss har samleplatene hatt en del å si. Vi har fått navnet ut i små og store drypp i mange sammenhenger, noe som gjør at folk sjekker ut albumene våre når de kommer over navnet. De fleste samlere er temmelig dårlige og lite innbringende, men de bidrar jo til å dra i land budsjettene. Det skaper frihet til å jobbe med «viktigere» ting, forteller Nygaard.

Fakta
De mest populære artistene på 2000-tallet (antall samleplater i parentes):

* slowSupreme aka Lindstrøm (30)
* Röyksopp (26)
* Athome Project (24)
* Fenomenon (23)
* Flunk (22)
* Per Martinsen (Illumination og Mental Overdrive) (22)
* Xploding Plastix (21)
* TeeBee (15)
* Slowpho (14)
* Annie (13)
* Ralph Myerz & The Jack Herren Band (13)

Opprinnelig publisert i Aftenposten.