«Rap og politikk spessial», uke 4: Denne saken om norsk hiphop og politikk skrev jeg for tidsskriftet Minerva i 2004, på oppdrag fra Høyre-politiker og hiphopentusiast Torbjørn Røe Isaksen.
Mer om politisk hiphop her , her og her. Neste uke: Hiphop etter 11. september.
Hiphop oppsto som gatas språk, men har norske rappere noe å melde i 2004? De står i hovedsak frem som lokalpolitikere: De peker ut problemene, men har få forslag til løsninger.
– Det er som Tungtvann sier: ”Vi peker ut problemene, så får Gatas Parlament løse dem”.[1]
Mannen bak ordene er Aslak Borgersrud, rapper i den selverklært kommunistiske hiphopgruppa Gatas Parlament. De er Hiphop-Norges eneste rappere med et eksplisitt politisk prosjekt, og de ser på sin musikk som del av en større og omfattende politisk aktivisme.
Politisk hiphop kan også ses på som en egen sjanger, som inkluderer amerikanske artister som Public Enemy, Paris, Talib Kweli, Sage Francis, Mr. Lif, The Coup og Spearhead. Gatas Parlament få likemenn og -kvinner i norsk hiphop. Det finnes verken SV-rap, Ap-hiphop eller Frp-rap – med unntak av Carl I. Hagens rappende platesamarbeid med popgruppa Ute Til Lunch på 80-tallet. Betyr det så at norsk hiphop på 00-tallet er apolitisk, uengasjert og bare opptatt av festing, dop, damer og penger?
Nei, for som Don Martin i Gatas Parlament sier, klarer gruppa ikke å peke ut sine politiske fiender i norsk hiphop.
– Equicez er raddiser på sin måte. Klovner i Kamp er også raddiser på en slags måte. Tee Productions er raddiser, og Tommy Tee er frådende rabiat i forhold til politikk. Høyre-hiphopen finnes ikke, og dette skyldes hiphops natur. Hiphop handler egentlig om underdogs, mener Don Martin.[2]
Underdogs altså. I 2004 springer norske rappere ut fra hver knaus i landet, men kan vi snakke om virkelige underdogs her? Norge har da ingen virkelige undertrykte befolkningsgrupper, gettoer i byene eller et stort sjikt av stemmeløse? Du trenger ikke å sulte, og alle kan si sin mening på debattsidene i avisene. Kan norsk hiphop i det hele tatt si oss noe relevant om samfunnet vi lever i?
I et forsøk på å svare har jeg lyst til å rette søkelyset mot den yngste generasjonen norske rappere. Artister som Equicez fra Follo, Freakshow fra Bergen og Shogunz fra Trondheim har i større grad enn tidligere adoptert amerikansk gangstarap som forbilde, og har tekster preget av både dop, vold og damer. De liker å ta seg en fest, og etter at hiphop de siste årene har blitt den store klubbmusikken i Norge kan det på overflaten også se ut som norsk hiphop i takt er blitt like overfladisk, fordummende og kvinnefornedrende som sine verste amerikanske forbilder.
Men la oss først ta turen til USA. Blant intellektuelle er det populært å hevde at hiphop oppsto som en politisk kultur, et bevisst opprør mot kommersialismen i disco og mot gjengvolden, fattigdommen og ruskulturen i Bronx, New York. Det er mer riktig å si at hiphop ble politisk som følge av kulturens store nedslagskraft, for som de fleste andre musikalske kulturer oppsto hiphop rett og slett som et ønske om å lage de råeste festene – uten store økonomiske midler. Etter hvert som hiphop ble et effektivt talerør, ble kulturen også mer politisk – men hiphopere har helt siden 70-tallet samtidig vært veldig opptatt av å imponerende damene og å feste.
Hiphop i 2004 handler på overflaten om det samme som på 70- og tidlig 80-tall – fest, alkohol, dop, damer og materialisme. Den store forskjellen er at amerikanske rappere i dag langt oftere har råd til å realisere det de tidligere bare fantaserte om. Ghetto-økonomien handler om drømmen om å gjøre det stort, enten gjennom kriminalitet eller musikk – og klarer du drømmen er det liten vits i å skjule suksessen.
Slik vil popmusikken alltid være. På overflaten handler det om å få oppfylt lettkjøpte drømmer, men samtidig vil det alltid være mange som bruker musikken til å fortelle hvor de kommer fra, hva som er galt der og hva som må gjøres for å bedre på forholdene. Med andre ord politikk, og de to første leddene gjennomsyrer både amerikansk og norsk hiphop i dag.
So listen up my niggas, and I ain’t tryin to preach
I’m just tellin it from my side cause I’m in the streets
Scarface i ”Safe”[3]
Houston-rapperen Scarface ble på 90-tallet stemplet som en av USAs verste og mest moralsk forherdete gangstarappere, kjent for å glorifisere skytevåpen, vold og dop. Men bak den tøffe fasaden lurer desperasjon, ensomhet, ulykkelighet, galskap og håpløshet. For Scarface forteller ikke bare hva som skjer, han spør også hvorfor. Og der kommer vi inn i kjernen av det politiske aspektet ved gangstarap.
På den ene siden har gangsta-rap vært en viktig kanal for å formulere den store misnøyen og det harde dagliglivet for unge svarte i USAs storbyer. Generasjonen som vokste opp på 70- og 80-tallet har hatt store problemer med fattigdom, arbeidsløshet, vold, narkotika og hjemløshet, og gangsta-rap har klart og tydelig formidlet dette. Samtidig er det ikke til å komme fra at myten om den dopselgende og pistolviftende afroamerikaneren er blitt kraftig forsterket, på samme vis som Michael Moore i Bowling For Columbine viste hvordan media bidro til å demonisere svarte kriminelle.
Gangstarap er mer preget av å peke ut problemer og forklare hvordan en kan flykte fra de gjennom dop, musikk eller religion enn forslag til langsiktige politiske løsninger. Når gangsta-rap ikke skryter er det lokalpolitikk; den holder seg i nabolaget, peker ut problemer, roper på de ansvarlige og ber om hjelp. Gangstarappere engasjerer seg allerede i nabolaget, og det vil ikke overraske meg om vi om noen år får se tidligere rappere stille til guvernør- eller ordførervalg – Scarface vil trolig samle mange stemmer i Houston. Det finnes også rappere som bruker gangstainnpakning til å bedrive storpolitikk; California-rapperen Paris har angrepet politiet og to generasjoner Bush med stor autoritet.
Men la oss ta turen tilbake til Norge. Med unntak av Gatas Parlament var norsk hiphop lenge innmurt i sin egen lille verden. Tidlige hiphoptekster handler stort sett om ”oss” mot ”dem”, der ”oss” var hiphop-miljøet og ”dem” var alle andre. Artistene levde, tenkte og pustet hiphop, og de fleste tekstene fremsto ofte som nedgravd i referanser og interne koder. Det var ikke før Gatas Parlament, Klovner i Kamp og Tungtvann for alvor begynte å rappe på norsk, og samtidig rappe om almenne forhold at hiphop ble en del av samfunnsdebatten.
Der Scarface er en herdet veteran som etter hvert kan se samfunnet rundt seg med en viss distanse er derimot de fleste norske rapperne ikke kommer lenger enn til andre stadium av hiphopens politiske utvikling: De kan fortelle hva de selv har opplevd og spørre hvorfor. Løsningen på problemene får Gatas Parlament ta seg av.
Helt utrolig hvor fort egentlig tida gikk
Så kom dagen da alle prata om pepper og knips
Helgefyll var bytta ut med syreshit
Så fucka alt er blitt, nå skulle alle ture
Jeg ser de samme folka nå, leker fortsatt lure
Så jeg forstår, hvorfor kids henger på torget
Ingenting skjer, og rusen dreper alle sorger
Men hva skjer når du våkner, ingen mer ekstase
Sorgene er tilbake, livet er vanskeligere å takle
Husk en ting, dere må ta vare på hverandre
Gå ikke for langt, som å bli fanget med en sprøyte i armen
Da mister det meste sjarmen, en teskje over flammen
Og du solgte deg for 300 spenn til den mannen
Ta deg sammen!
Cast i Equicez i ”Negative kids”[4]
Norske rappere har utvilsomt en særegen stemme i det norske samfunnet. I sin oppgave i kirkelig ungdomsarbeid, skriver presten Espen Andreas Hasle følgende: ”Norsk hip hop fanger opp i seg et bredt spekter av hva det vil si å være tenåring i Norge i dag. Som ungdomskultur gir den ansikt, identitet og stemme til en stor gruppe som i liten grad slipper til andre steder.”[5]
Nettopp. De fleste av medlemmene i Equicez, Freakshow og Shogunz har flerkulturell bakgrunn og sin dose med problemer å fortelle om. Tekstene er preget av mye tøffingprat, skryt og dopromantikk, men også av beinhard realisme, store problemer og drømmer om å flykte fra de samme problemene.
Flere i den yngste hiphopgenerasjonen vokste opp med idealer fra gangsta-rap, har opplevd en dobbel outsiderstatus som farget og hiphoper. Cast i Equicez har vært blandingsnarkoman, på barnehjem, innlagt på psykiatrisk og i fengsel. Gutta i Shogunz har vært kasteball mellom institusjoner, opplevd rasistiske overgrep fra politiet og tøffe oppvekstvilkår. Resultatet blir tekster som til dels er hissige, bitre, opprørske og innsiktsfulle. Samtidig er de preget av det samme som mange amerikanske gangsta-rappere: De liker å flykte fra hverdagen gjennom fest, dop og damer.
Seks millioner måter å dø, men bare en å leve på
Jeg kan se det nå, vi lever over vannet og under ilden
Hvis du ikke ser visjonen, så må jeg tegne bildet
Ser de samme folka i gata vi lever i nå
Like verdiløse folk, men på et mindre nivå
Så fuck dere, lever igjennom en rolle dere tok selv
Folka står for ingenting og faller for hva som helst
Husk at jeg ser alt utenifra
Manu i Freakshow i ”Klar til å gå”[6]
Gjennom hele 90-tallet var gangstarap den suverene syndebukken i USA, eller som Scarface rapper i “Hand of the Dead Body”: “America’s been always known for blaiming us niggas for they fuck-ups”.[7] På 00-tallet har flere rettet pekefingeren mot gangstarap også i Norge. ”13-årige jenter banker hverandre for å forsvare sin tapte ære. En slengbemerkning utløser hevntokt med kniv. Skal vi skylde på ære eller hip hop?”, spurte Aftenposten.[8]
Norske medier har flere ganger trukket paralleller mellom gangsta-rap og voldsutviklingen blant norsk ungdom.
– Du sier én liten feil ting, så kommer 40 stykker for å banke deg opp. Det er helt grotesk. Jeg merker at det stadig brukes mer vold i populærkulturen, og jeg tror på en sammenheng med en økende bruk av vold blant ungdom. Det er skjedd en moralsk forflytning. Vi i musikkbransjen må ta vår del av skylden for det. Det er et ikke-tema å si at popkulturen i dag er for rå. Vold selger jo, derfor tør man ikke kritisere bruken av det. Artister bruker vold bevisst for å bli lagt merke til, sa den norske hiphopnestoren Tommy Tee til Aftenposten.[9]
Artiklene har spurt om gangstaidealene er årsakene, men har vært lite bevisst på at årsakssammenhengen kan være omvendt. Er gangstarap blitt en populær uttrykksform for norsk ungdom fordi de kjenner igjen tekstene og verdiene i sitt eget nærmilljø? Det henger selvsagt sammen.
For det er ikke bare norske rappere som lar seg friste til å ape etter amerikansk hiphop. Norske kriminelle, blant annet gjenger som A- og B-gjengen, aper etter en gjeng-livsstil de kjenner fra hiphop og film. I Dagbladet ble de presentert som glamorøse og kule, sittende på panseret til en rød Ferrari, med fete gullenker og klær fra Versace. Samtidig øker volds‑ og narkotikabruken blant norsk ungdom, så da er det samtidig naturlig at dette også begynner å gjenspeile seg i norsk musikk.
Istedenfor å beskylde hiphopkulturen for å ape etter amerikanske forhold, bør vi kanskje innse at den gjenspeiler endringene i den norske ungdomskulturen langt raskere enn andre kulturelle uttrykksformer? Norsk hiphop er forbløffende selvstendig på godt og vondt.
I 2004 var Apollo den eneste norske rapperen på et av de største multinasjonale plateselskapene, for ellers styrer de fleste artistene det meste selv – fra veteraner som Warlocks og Gatas Parlament til ferskinger som Equicez og Jaa9 & OnklP. Her er norsk ungdom i tenårene og 20-årene i så godt som alle produksjonsledd: Tekst, musikk, talentspeiding, PR og plateselskap. Det er ganske annerledes fra både litteratur, film, teater og billedkunst. Historiene og meningene om norsk ungdom er selvsagt til stede der også, men det går så godt som alltid via voksne og etablerte ledd i kulturproduksjonen – og langt fra like ufiltrert og usensurert som fra en gjeng sinte, engasjerte og livskåte hiphopungdommer. Det kan selvsagt bli både ufint, smakløst og fordummende til tider – men som regel er det dønn ærlig og 100 prosent engasjert.
– Vi prøver å fortelle samfunnet hvordan vi opplever det, sier Bob i Shogunz.[10]
– Folk trenger ikke å like det vi gjør, så lenge de respekterer det, sier bandkollega Spaz.[11]
En kort gangstaraphistorie
* 1986: Philadelphia-rapperen Schoolly D slipper gjenglåta “PSK — What Does It Mean”, som av flere regnes som den første gangstarap-låta. Oakland-rapperen Too $hort knesetter hallikstilen med albumet Born To Mack. Kool G Rap skaper prototypen av den harde, gatesikre New York-rapperen med en rekke klassiske singler.
* 1987: Boogie Down Productions poserer med skytevåpen på coveret til Criminal Minded. Ice-T albumdebuterer med Rhyme Pays, inkludert gangsta-klassikeren ”6 ’N the Mornin’”.
* 1988: Filmen Colors gjør gjenglivet i Los Angeles og musikken til Ice-T, Eric B & Rakim, Big Daddy Kane og MC Shan verdenskjent. Engelskfødte Slick Rick setter standard for tvilsomt kvinnesyn med slageren ”Treat Her Like A Prostitute”. 1989-albumet The Great Adventures of Slick Rick selger platina, men karrieren får en brå stopp da rapperen settes i fengsel for mordforsøk. Los Angeles-gruppa N.W.A. (Eazy-E, MC Ren, Ice Cube, Dr. Dre og DJ Yella) selger dobbel platina av albumet Straight Outta Compton. Får skriftlig advarsel fra FBI for låta “Fuck tha Police”.
* 1989: Dr. Dre produserer kultklassikeren No One Can Do It Better av The D.O.C.
* 1990: Houston, Texas-gruppa The Geto Boys setter gangstarap fra sørstatene på kartet med Grip It! On That Other Level. Gjengmedlemmene Boo-Yaa T.R.I.B.E. debuterer med New Funky Nation. Ice Cube går solo med AmeriKKKa’s Most Wanted.
* 1991: N.W.A.s Niggaz4Life går rett inn på førsteplass på Billboards albumliste, på tross av at flere platebutikkjeder nekter å selge albumet. Geto Boys’ Scarface går solo med Mr. Scarface Is Back. Ice Cube spiller i filmen Boyz N The Hood. Cypress Hill albumdebuterer med Cypress Hill og Ice-T gir ut klassikeren O.G. Original Gangster.
* 1992: Dr. Dre slutter i N.W.A. og stifter Death Row Records med Marion ”Suge” Knight. Soloalbumet The Chronic selger over tre millioner eksemplarer. Ice-T lager huskestue med sitt metalband Body Count og låta ”Cop Killer”.
* 1993: Dr. Dre-disippel Snoop Doggy Dogg går rett inn på Billboard-toppen med Doggystyle. Menace II Society inntar kinosalene.
* 1994: 2Pac rammes av fem skudd utenfor et studio i New York, og må sone åtte måneder for sexovergrep. C. Delores Tucker i National Political Congress of Black Women står i spissen for protestaksjoner mot gangstarap, noe som gjør at Time-Warner dropper plateselskapet Interscope, hjem til blant annet Death Row Records. Warren G, Dr. Dres halvbror, tar over hitlistene med albumet Regulate… G Funk Era. New York settes på gangstakartet igjen med To The Death av M.O.P. og ikke minst Ready To Die av The Notorious B.I.G. på Bad Boy Records, plateselskapet til Sean ”Puffy” Combs.
* 1995: Wu-Tang Clan-rapperen Raekwon gir ut Only Built 4 Cuban Linx… – gangstaraps parallell til filmmesterverket Once Upon A Time In America. 2Pac gir ut Me Against The World mens han sitter i fengsel. Gangstarap inntar hitlistene med Luniz (”I Got 5 On It”) og Coolio (”Gangster’s Paradise”).
* 1996: 2Pac gir ut hiphops første dobbel-cd, All Eyez on Me samtidig som feiden mellom Death Row og Bad Boy eskalerer. 2Pac myrdes i Las Vegas 7. september. Death Row Records kollapser i etterskjelvene. Jay-Z debuterer med Reasonable Doubt, og hans Roc-A-Fella Records blir et viktig hjem for gangsta-rappere.
* 1997: The Notorious B.I.G. myrdes i Los Angeles 21. mai. To uker senere slippes hans andre album, Life After Death, som selger åtte millioner. New Orleans-rapperen Master P viser med albumet Ghetto D at hans eget selskap No Limit Records er blitt et nasjonalt fenomen. I kjølvannet av suksessen følger en hærskare sørstatsgangstere: Hot Boyz og Big Tymers, Juvenile, Lil Wayne og B.G. – som skaper et seiglivet begrep med låta ”Bling Bling”. Oslo Most Wanted gir ut tidenes første norske gangstaalbum med Hard To Kill.
* 1999: Dr. Dre vender tilbake for fullt med soloplata 2001 og Eminems The Slim Shady LP på sitt eget Aftermath Records.
* 2003: 50 Cent selger fire millioner av debuten Get Rich or Die Tryin’ på tre måneder, og blir første gangstarapper i Oslo Spektrum.
[1] Hiphop-hoder – Fra Beat Street til bygde-rap (Spartacus Forlag 2004)
[2] Ibid
[3] Scarface: The Fix (Def Jam South 2002)
[4] Equicez: Negative Kids (Pass It Records 2002)
[5] Espen Andreas Hasle: Måkke være mer hardcore enn det du kan stå for – Et kristent perspektiv på hip hop-kulturen (Den norske kirkes presteforening 2002)
[6] Freakshow: We Are The Champions Mixtape (Freakshow 2004)
[7] Scarface: The Diary (Rap-A-Lot Records 1994)
[8] Aftenposten 23. november 2002.
[9] Aftenposten 22. november 2002.
[10] Adresseavisen 1. oktober 2004
[11] Ibid.
Øyvind Holen 