Hva jeg ikke fikk sagt om Karpe Diem i Morgenbladet

Fredag 5. juli var jeg en av kildene i Morgenbladets sak om Karpe Diem, men det var ikke stort jeg fikk sagt. Her alle sitatene som endte opp på klipperommet, til glede for spesielt interesserte.

Dette kom på trykk i saken, i praksis bare en avsluttende vits om «kronikkrap»:

Da Karpe Diem entret norsk hiphop, hadde det lille miljøet som oppsto på 1990-tallet frigjort seg fra en del strenge regler om hva som var «ekte» og ikke. Bygderap, popelementer, old school, politisk korrekt eller gangsta – det meste var greit, men ingen hadde nådd de virkelig store massene. Hiphophistoriker Øyvind Holen sier Karpe skilte seg ut ved både å være rappere fra vestkanten, men også gjennom en høy grad av seriøsitet.

– I begynnelsen nådde de norsk-språklige rapperne et større publikum ved hjelp av rølpesanger om fest og moro. Her skiller Karpe Diem seg ut ved å være veldig alvorlige, og lagde det man kan kalle kronikkrapp, sier han.

I takt med at hiphoperne blir flere, blir også begrepene og de interne ekthetsreglene ikke fullt så strenge. Holen mener Karpe Diem har valgt sin egen vei, uten å jage etter hits eller delta i reality-programmer.

– Det sterkeste elementet Karpe har fra hiphopkulturen er integriteten sin. De spiller konserter og lager musikk, og kutter ut alt det andre tullet som mange artister driver med, sier han.

Og her er sitatsjekken, fra intervjuet Morgenbladets  Nordis Tennes gjorde med meg foran Colosseum kino.

I 1980- og 90-årene var det knapt «lov» å rappe på norsk.

– I begynnelsen var norskspråklig rapping bare en parodi, og forbeholdt humor og pizzafyllreklamer. Vidar Theisen og Carl I. Hagen fikk hitsingler med henholdsvis «Heavy Metal» (1988) og «Hagen Ræpp» (1989). Også hadde vi Ståle Stiil på barne-tv.

–Gatas Parlament var de første hiphoperne som rappet på norsk, men ble ikke tatt seriøst av hiphopmiljøet i Oslo da de dukket opp tidlig i 90-årene. Det var ikke før Klovner i Kamp, Pen Jakke og Tungtvann kom på banen rundt 2000 at norskspråklig rap kom inn i varmen.

Holen mener at Karpe har begynt å jobbe like mye som et rockeband som en tradisjonell hiphopgruppe.

– De eksperimenterer mye med musikken, og spiller konserter med fullt band på scenen istedenfor å rappe over beats med bare en DJ. Folk ville skreket «sellout» for ti-femten år siden.

– Det er vanlig at man utdefinerer det man ikke liker som noe annet enn hiphop. Tommy Tee mente jo i 90-årene at Gatas Parlament var rock og Multicyde var pop. Man retusjerte bort det man ikke likte, men i dag er det mer åpent.

– Med at hiphoperne har blitt flere og begrepene videre, er det ikke like viktig å holde seg så mye til reglene som før. Slik sett har Karpe Diem valgt å gå sin egen vei, ikke jage hits, delta på reality-tv eller være opptatt av å følge hiphopreglene og rappe om både hiphopkulturen og om det å lage hiphopmusikk.

– I begynnelsen nådde de norskspråklige rapperne et større publikum ved hjelp av rølpesanger om fest og moro. Her skiller Karpe Diem seg ut ved å være veldig alvorlige og lage det man kan kalle kronikkrapp. De hadde en seriøsitet, en slags videreføring av det politiske prosjektet til forbildene i Gatas Parlament. Det har alltid vært vanskelig å være hiphoper fra vestkanten, men derimot lettere å være rapper med innvandrerbakgrunn.

– Karpe Diem har nok møtt mer trøbbel enn kanskje noen andre norske hiphopere ved å rappe om Mette Hanekamhaug og å sette fyr på Frp, nettopp fordi de er blitt så populære. Det er slike ting man legger merke til med én gang musikken det blir mainstream.

– Typisk for norske rappere som har nådd bredt er at de rapper om noe mer allment enn hiphopkultur og tar musikken ut av hiphopghettoen.

– Don Martin og Tommy Tee var jo noen av de som lenge var mest skeptiske til å rappe på norsk. «Nilsen» er første gang Tommy Tee rapper på norsk noensinne, og se på gjennomslaget låta fikk.

– Det sterkeste elementet Karpe har fra hiphopkulturen er integriteten deres. De spiller konserter og lager musikk, og kutter ut alt det andre tullet som mange artister driver med. Men som hiphopere er det viktig at de ikke blir for seriøse.

– Norsk rap har mange ganger blitt avskrevet som et motefenomen som kommer til å forsvinne. Det skjedde da breakefeberen ga seg 1986, da den første norske hiphopgruppen A-Team ga seg i 1993 og da flere plater floppet i 2005.

– Kanskje vi er ferdige med å avskrive norsk hiphop nå?

– Norsk hiphop har gått fra å være en smal subkultur til noe som er overalt. Den har forandret seg mye på veien, det er ikke sånn at Karpe Diem breaker og driver med graffiti. Norsk hiphop er blitt gammel nok til at man kan snakke om nostalgi. Mimringen er i full gang med Equicez’ comeback og gjenforeningskonsertene med Klovner i Kamp på Sentrum Scene i høst. Det var nok mange som ble overrasket over at de solgte ut alle tre konsertene på kort tid.

Til slutt svarte jeg på professor Knut Aukrusts kritikk av Karpe Diem. Han mener et sentralt element i hiphop er samfunnskritikk, og at Karpe Diems tekster blir ufarliggjort som en følge av all populariteten. Aukrust mener Karpe Diem må frigjøre seg fra det skikkelige og samlende imaget de har opparbeidet seg de siste årene, og at det er paradoksalt at en hiphopgruppe selger ut Oslo Spektrum og får terningkast seks i VG.

– Jeg er ikke enig med Aukrust, det tvert i mot typisk for hiphopen at de mest populære rapperne ofte er de som også får den beste kritikken. Bare tenk på Eminem, Jay-Z og Kanye West. Popularitet henger gjerne sammen med troverdighet, nesten ingen bryr seg om å være en kredibel undergrunnsrapper. Det er en grunn til at Jay-Z er verdens beste og rikeste rapper.