Hiphop og 11. september

«Rap og politikk spessial», uke 5: Hva var de umiddelbare følgene av terrorangrepet mot USA 11. september 2001 innen hiphopens alltid like konfronterende verden? Denne saken skreiv jeg i 2002.

Mer om politisk hiphop her her og her. Neste uke: «Gangstarap – den suverene syndebukken».

Dagbladet og Aftenposten etterlyser amerikanske musikeres reaksjon på 11. september uten å ha fått med seg at amerikansk hiphop er i ferd med å repolitiseres.

”We used to fear arms, now the weapons are chemical/In hip-hop, the weapons are lyrical”, rapper Nas på fjorårets comebackalbum Stillmatic. Bare to måneder hadde gått siden terrorangrepet på hjembyen New York, men Nas ba allerede om ettertanke og fred i låta ”Rule”: ”Call a truce, world peace, stop actin’ like savages”. Samtidig minte Nas oss på hvilken politisk slagkraft hiphop kan ha.

Ingen hiphopkoma
Under overskriften ”Da rocken havnet i koma” skriver Dagbladet at 11. september har ført amerikansk musikkbransje inn i en kunstnerisk krise. Også Aftenposten har klaget over det samme. For der Vietnamkrigen førte til en strøm av protestsanger har 11. september i første omgang resultert i patriotiske hyllester av hverdagshelter og bitter krigshissing – men i det store og hele er forandringene små.

Bortsett fra i hiphop, for der har både veteraner som Public Enemy og Paris, stjerner som Nas og Eminem og nykommere som Mr. Lif entret arenaen med bitende og kritiske politiske tekster – for bare å nevne noen eksempler.

Der Akersgata ikke er vanskelig å be når det kommer til å skrive om Eminems homofobi, kvinnesyn og tvilsomme forhold til rusmidler, har Detroit-rapperens politiske slagside knapt festet seg. Verdens største musikkavis, NME, har kalt Eminem den kanskje mest politiske popstjernen siden John Lennon, og når han i ”Square Dance” på årets The Eminem Show både kritiserer ”krigen mot terrorisme” i sterke ordelag og biter fra seg med linjer som dette, er det lett å være enig: ”With a plan to ambush this Bush administration, mush the Senate’s face in and push this generation / Of kids to stand and fight for the right to say something you might not like”.

Det svarte CNN
Hiphop har alltid krevd retten til å si ting det etablerte ikke liker, og politisk hip hop har klare røtter i 70-tallsartister som The Last Poets og Gil Scott-Heron, som blandet funk, jazz og soul med ”spoken word”. Hiphops politiske glansalder var rundt 1990, med artister som Public Enemy, Boogie Down Productions og Paris, før den langt mer hedonistiske og materialistiske gangstarapen tok over føringen med Cypress Hills debutalbum i 1991 og Dr. Dres The Chronic i 1992.

Men nå er ”gamlekara” tilbake: ”The oldest trick in the book is make an enemy / A phony evil so the government can do its dirt / And take away your freedom”, rapper Black Panther-sympasitøren Paris på sporet ”What Would U Do?” – som er tilgjengelig gratis på nettet. Og holder mannen som skrev ”Bush Killa” om George W. Bushs far samme standard på neste sommers annonserte album, Sonic Jihad, kan det bli virkelig interessant. Public Enemy tar også for seg Bush jr. på treffende brutalt vis på sporet ”Son Of A Bush”, men albumet Revolverlution er for ujevnt til å tilfredsstille andre enn gamle fans.

Da er det andre boller med den unge Boston-rapperen Mr. Lif, som med minialbumet Emergency Rations for alvor viste seg fram som en skarp og kontroversiell rapper med politisk sprengkraft. Bare sporet ”Home of the Brave” er verdt prisen alene, der Lif presist plukker fra hverandre USAs utenrikspolitikk etter 11. september: ”Bush disguises blood lust as patriotism / Convincing the living to love Operation Let’s Get ‘Em / But when he realized we don’t support their attacks / They needed something to distract, hmm, anthrax”, rapper han.

Lif fulgte opp med det fine albumet I Phantom like etter, men selv om han fortsatt overbeviste hadde ikke albumet den samme sprengkraften som Emergency Rations. Men sammenlignet med blek 11. september-musikk fra Bruce Springsteen, Bon Jovi og Neil Young, er det liten tvil om hvilken musikkform som er mest politisk relevant i dagens amerikanske samfunn.”The Black CNN”, som Chuck D kalte hip hop, er fortsatt aktivt.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus: Dagsavisen-kommentaren «Høyrøstet taushet» fra 31. juli 2002.

Aftenposten etterlyser hiphopkulturens svar på 11. september. Da er det bare å åpne ørene.

«Hvor blir det av musikken som går dypere enn å utelukkende være populærmusikk-variasjoner over ‘The Star-Spangled Banner’?» spurte Aftenpostens Morten Ståle Nilsen i går, og påpeker at i den amerikanske underholdningsindustrien er det igjen «business as usual» nå som sjokket etter 11. september har lagt seg. Og han fortsetter: «Spesielt hip hop-kulturens nesten totale taushet om temaet, føles underlig». Det som er mest underlig er Aftenpostens evne til ikke å høre etter.

Selv om Eminems band D-12 sier «You don’t need us to say the world’s fucked up, you all can see it» i «911», har hiphop på ingen måte stukket hodet i sanden. Snarere er vi vitne til en lenge etterlengtet repolitisering.

Hiphopkulturen var raskt ute med 11/9-reaksjoner, så raskt at det virker som Aftenposten ikke har fått det med seg.

«Mr. Bush sit down, we’re in charge of the war,» rappet Ghostface Killah allerede på Wu-Tang Clans desember-album Iron Flag, der gruppas omslag var en pastisj på amerikanske soldaters flaggheising på Iwo Jima under andre verdenskrig. Hiphop handler om å reagere på det som skjer rundt deg, og de første reaksjonene var umiddelbare, sorgfulle og krigshissende om hverandre. Mystikal, Dr. Dre, Beastie Boys og flere var raskt ute med låter, pengegaver og veldedighetskonserter, men ideologien var det stikk motsatte av 60- og 70-tallets antikrigsfilosofi.

For etter 15 år med gangstarap er en hel generasjon rappere oppflasket på verdier som hevn og gjengjeldelse – og følgelig ikke vanskelig til å overtale når de blir bedt om å plukke opp våpen og velge side. Vi snakker tross alt om en generasjon rappere der «soldat» er et hedersord, og der George W. Bushs utsagn om at «enten er du med oss eller mot oss» er som reinspikka gangstarap å regne.

Derfor fikk vi ikke umiddelbart nye sanger i stil med Marvin Gayes «What’s Going On?», men Osama bin Laden-vitser, New York-patriotisme og terroristhat. Eller som Cam’ron og Jay-Z sier i NY-hyllesten «Welcome To New York City»: «It’s the home of 9-11, the place of the lost towers / We still bangin’, we never lost power». Terrorangrepet mot New York bæres som en medalje.

Men samtidig har hiphops mindre kommersielle motkrefter våknet til live. «We taught that dog to squat / How dare he do that shit in our own backyard,» rapper Sage Francis i «Makeshift Patriot», og viser til USAs forhold til Osama bin Laden. El-P tar for seg terrorist-paranoia i «Accidents Don’t Happen», med linjer som «Trust is a commodity, crushed by Pol Pot-tery», mens Mr. Lif beskt kommenterer USAs angrep på Afghanistan i «Home of the Brave»: «Bush disguises bloodlust as patriotism/Convincin’ the livin’ to love Operation Let’s Get ‘Em».

Michael Franti i Spearhead ble for sterk for tv-programmet The Late Late Show da han framførte sangen «Bomb Da World» og refrenget «You can bomb the world to pieces, but you can’t bomb it into peace». Først etter at Rolling Stone skrev om sensuren ble opptaket sendt. Og selv om låter som «My Country» og «Rule» av Nas og «The Whole World» av OutKast ikke går direkte inn i 11. september-problematikken, er de allikevel solide tegn på en samfunnsbevisst oppvåkning innen hiphop.

Og ikke nok med det: Hiphops politiske veteraner er på banen igjen med slik glød at vi nesten bruker ordet «renessanse». «None of us ain’t seen war yet, be careful what you ask for», rapper Chuck D i Public Enemy i «Get Your Shit Together» – et fresende oppgjør med de regjerende gangstaverdiene i USA. Og KRS-One er blitt religiøs etter 11. september, med det gospelpregede minneskriftet KRS-One and The Temple of Hip-Hop. Ice Cube-slektning Kam planlegger comeback: «Vi har hørt media og propagandamaskinenes syn på 11. september, nå er det på tide å høre fra brødrene og søstrene på gata», sier han til Sohh.com. Albumet Self kommer nettopp ut 11. september. [2013-kommentar: Nei, det gjorde det ikke.]

Og hvem blir med Kam på neste års «Add It Up AmeriKKKa»-turné? Illsinte Paris. Rapperen som er beryktet for låta «Bush Killa», tar nå for seg Bush junior i «What Would You Do»: «Now ask yourself who’s the one with the most to gain / Before 911 motherfuckas couldn’t stand his name / Now even niggas waiving flags like they lost they mind / Everybody got opinions but don’t know the time».

Låta er hentet fra Paris’ kommende album, med det passende navnet Sonic Jihad.

Hvem var det som sa «total taushet»?

I «Ain’t No Santa» skisserer Miami-rapperen Trick Daddy løsningen på terroristproblemet. Presidenten kan bare pusse ham og kompisene på bin Laden: «I’d kill all dem motherfuckers every last one of them all them son of a bitches
/ All them funny names motherfuckers disrespecting my country and my people».

 

Reklamer

2 kommentar

  1. […] Hva var de umiddelbare følgene av terrorangrepet mot USA 11. september 2001 innen hiphopens alltid like konfronterende verden? Denne saken skrev Øyvind Holen i 2002. Sjekk det ut HER. […]

  2. […] After 911 there seems to be a rejuvenation of political hip-hop, with elder artists as Paris, Public Enemy, KRS-One getting back with renewed power and more conscious lyrics from younger […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: