Gangstarap: Den suverene syndebukken

«Rap og politikk spessial», uke 6: For drøye ti år siden ble gangstarap for første gang utpekt som syndebukk i den norske samfunnsdebatten. Det ble ikke siste gang. Dette skreiv jeg i 2001.

Mer om politisk hiphop her , her og her. Neste uke: «Looptroop og svensk politikk».

Brad Jordan, alias gangstarapperen Scarface, er vant til å bli utpekt som syndebukk. Men han hadde neppe ventet å bli beskyldt for økt ungdomsvold i Norge. 

Gangstarap er omsider blitt syndebukk i Norge – bare snaut 15 år etter at musikkformen fikk skylden for alt som var galt i USA.

«America’s been always known for blaiming us niggas for they fuck-ups», sa Houston-rapperen Scarface på 1993-sporet «Hand of the Dead Body». Nå får amerikanske svarte også skylden får økt barnevold i Norge.

Ungdomsvolden øker, og vi jakter på enkle forklaringer. Mandag ga Dagsrevyen tre 15-åringer på Gjøvik nærmest skylden for voldshelgen i Oslo – fordi de likte voldelige dataspill. Samme helg ble pekefingeren rettet mot amerikanske gangstarappere – på grunn av den eksplosive økningen i ungdomsvold. Norge har endelig oppdaget den perfekte syndebukken; gangstarap.

«13-årige jenter banker hverandre for å forsvare sin tapte ære. En slengbemerkning utløser hevntokt med kniv. Skal vi skylde på ære eller hip hop?», spurte Aftenposten sist lørdag. Artikkelen satt hiphops antivoldelige røtter i direkte opposisjon til 90-tallets gangstarap.

Hiphopscenen i dag er sterkt preget av rappere med voldsom interesse for gangstere, våpen, damer og dop – men dette er ikke første gang populærkulturen har vist stor fascinasjon for gangstere. Gangstarapperne er inspirert av gangstere som John Gotti og Al Capone og filmskurker som Corleone-familien og Tony Montana fra Scarface. Gangsta var ikke noe Dr. Dre, Ice Cube og Eazy-E i N.W.A. kokte opp på et bakrom i Los Angeles på slutten av 80-tallet, men en videreføring av vår fascinasjon for voldelige gangstere innen film, litteratur, historie og musikk. Som Scarface sa i 1993: «Because the shit that I be sayin ain’t worse than no western movie».

Det nye er at gangstarap har festet seg i Norge, og gir grobunn for samme moralske bekymring som USA opplevde på midten av 90-tallet. Vi trenger ikke eksperter for å fortelle at vi påvirkes av populærkulturen, og det er ikke rart vi blir bekymret når det mest voldsomme innen film, musikk og dataspill fenger mest. Og gangstarap er noe av det mest voldsomme musikken vi har hørt – der lyden av skytevåpen iblant brukes som perkusjon og blodet flyter.

I sin utmerkede bok A Change Is Gonna Come: Music, Race and the Soul of America utpeker professor Craig Werner gangstarap som den nye amerikanske bluesen. Blues og gangstarap handler om mye av det samme; sex, damer og lovbrudd – og gamle blueshelter som Leadbelly og Robert Johnson var 30-tallets gangstarappere slik rappere som Scarface og Styles P er vår tids bluesmenn.

Nettopp derfor er det viktig å høre etter – noe verken kritikere eller fans alltid gjør. Det er flust med gangstarappere som glorifiserer livsstilen, men vel så mange advarer og understreker den klassiske bluesdefinisjonen: «The blues ain’t nothin’ but a good man feelin’ bad».

Gangsta-pionerer som N.W.A. og Schoolly D slo gjennom fordi de bød på noe fundamentalt annerledes i hiphoplandskapet. Nå som gangsterne bestemmer kan vi snart forvente at pendelen igjen svinger.

Inntil da er det helt legitimt å bekymre seg over hvilke idealer Eminem og Snoop Dogg forfekter, men det blir for enkelt å forby eller fordømme. Det er flere grunner til at voldelig underholdning fenger, og Arne Berggren sa det best i Aftenposten Aften fredag: «Vold er god underholdning. Vold er kjempekult og spennende. Det er problemet».

Men når vi mistenker at gangstarap har stor påvirkningskraft blant ungdom, er det først og fremst et signal om å ta musikkformen kunstnerisk på alvor – istedenfor å trekke fram de moralske pekefingrene.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Bonus: «Dopmusikk: En forsvarstale», også fra Dagsavisen.

Denne ble skrevet i forbindelse med at kaptein Odd Helge Pettersen i Narko Nord oppfordret norske radiostasjoner til å boikotte en rekke store navn innen blant annet hiphop.

Skal vi boikotte Eminem fordi han rapper om narkotika, eller skal vi stole på at lytterne klarer å tenke selv?

Radioen spiller dopmusikk døgnet rundt, mener kaptein Odd Helge Pettersen, administrativ leder for Narko Nord – den ene av Forsvarets to narkotikagrupper. Han mener radiostasjonene bør slutte å spille artister som forherliger narkotika, og oppfordrer til boikott av artister som Eminem, Dr. Dre og Cypress Hill.

Vi overlater ordet til Eminem, som snart har solgt 200.000 album i Norge: «Take a second to listen» rapper han i «Cleaning Out My Closet». Hiphopkulturens tidvise romantisering av rus er utvilsomt blitt omfattende. Der kulturen tidligere var preget av avhold og antirus, står artister som Eminem, Xzibit, M.O.P. og D-12 nå på Rockefellers scene og skryter av sitt forbruk av rusmidler på konserter som paradoksalt nok har fri aldersgrense. Og artister som Busta Rhymes, Jay-Z og P. Diddy vandrer rundt som levende reklameplakater for dyr champagne og konjakk med sine utallige referanser til kostbare alkoholmerker i tekstene sine.

Men tror Pettersen at virkeligheten er så enkel at problemet kan løses ved at radiostasjonene sensurerer bort musikken? Hans utsagn signaliserer først og fremst en fullstendig motvilje mot å ta ungdomskulturen på alvor. For det skal en vrang lytter til for å tolke Eminem-låter som «My Name Is», «The Real Slim Shady», «Stan» eller «Without Me» som forherligelse av narkotika, og det er disse som spilles på radio.

Eminem tar snarere et oppgjør med sin egen rolle som forbilde, og «ikke vær som meg» er et av hans hovedbudskap. Eller som han sier i «Role Model»: «Follow me and do exactly what the song says: Smoke weed, take pills, drop out of school, kill people and drink». Tror Pettersen Eminems lyttere er så stokk dumme at de ikke skjønner ironi?

Nå er ikke positiv omtale av rusmidler noe fremmed tema for Eminem og andre rappere, men jeg lurer på hva slags musikk Pettersen selv liker. For har du vært noenlunde musikkinteressert de siste 50 årene har du ikke sluppet unna tekster som handler om narkotika. Allerede på 1920-tallet spilte artister som Cab Calloway, Benny Goodman og Leadbelly inn dopmusikk, og hva tror du «I’m Feelin’ High and Happy» av jazztrommisen Gene Krupa viste til? Pophistorien og rushistorien er uløselig knyttet sammen: The Beatles’ «Lucy In The Sky With The Diamonds», «Purple Haze» av Jimi Hendrix, «Sweet Leaf» av Black Sabbath, The Rolling Stones’ «Brown Sugar», The Eagles’ «Hotel California», Guns N’ Roses’ «Mr. Brownstone» og Queens of the Stone Ages «Feel Good Hit of the Summer» for å nevne noen ytterst få. Men Pettersen har helt rett i at vi de siste ti årene har sett en kraftig endring i hvordan popartister uttrykker seg om narkotika.

Der referansene tidligere var skjult bak koder som «you can check out any time you want, but you can never leave» i «Hotel California» er tekstene i dag langt mer direkte. Det startet med Cypress Hills debutalbum i 1991 og eksploderte utover 90-tallet. Men er det blitt mer narkotika i samfunnet fordi musikere omtaler det oftere i tekstene sine, eller er det blitt mer narkotika i popmusikk fordi det er blitt et mer omfattende problem i samfunnet? Sammenhengen kan så klart kalles en ond sirkel, men den brytes neppe ved at noen roper «forby, forby» mot artister som tar opp temaet.