Kategorier
Musikk

King Midas: Det kalde nord

Fredag 26. juli gjenutgir Fysisk Format det de kaller «en norsk kultklassiker» og «en av norsk musikkhistories mest enigmatiske utgivelser», nemlig King Midas’ Scandinavia, opprinnelig utgitt på danske Thomas Blachmans  plateselskap ManRec i 1999. Plata er finfin den, men jeg tok heller ikke bølgen for den i 1999.

Her er min anmeldelse av Scandinavia og forgjengeren King Midas. Les min 2002-sak om bandet her.

TURISTINFORMASJON. King Midas beskrev selv Scandinavia som en subjektiv turistbrosjyre.

 

King Midas
Scandinavia
ManRec/HS 1999
4/6

King Midas vender tilbake med en spennende lydreise gjennom Nord-Europa, som i lengden blir i kaldeste laget.

Kvintetten ga lyd fra seg for første gang i 1994, og albumdebuterte med King Midas i 1997. Den gang var gruppa trygt forankret i et lydbilde som skapte assosiasjoner til 60-tallets psykedeliske pop. På Scandinavia har gruppen utviklet seg med sjumilssteg, selv om det helt klart fortsatt er snakk om skrudd popmusikk.

Bandet er bare blitt langt mer vidtfavnende; og kaster drum’n’bass, skurr, rare orgellyder, samplinger og tysk dialog inn i miksen. Originaliteten er King Midas’ største styrke, men samtidig gir all eksperimenteringen musikken et noe kalkulert og kaldt preg. Det virker som gruppa kanskje har gått vel opp i rollen som tysk kunstnerkollektiv, og noe av moroa forsvinner på veien

Scandinavia starter svært lovende med den slentrende instrumentalen «Why Am I Dancing?», etterfulgt av popperlene «Long Hair», «Der weg zum erfolg» og «Harbour Angels». Her treffer King Midas blinken de selv har satt opp i presseskrivet; «det låter nedslitt og gammelt, men på samme tid ekstremt moderne og futuristisk». Scandinavia gir den samme merkelige følelsen som å lese gammel science fiction; den høres ut som et eksperimenterende band på 60-tallet som spiller det de tror vil være musikk anno 1999.

Scandinavia er en fascinerende plate; via drum’n’bass-låten «Sonjas Africa» til de forblåste trekkspillsamplingene i «The Kiruna War». Men samtidig er det et kaldt, grått og værhardt bilde av Skandinavia gruppa presenterer, i tråd med fordommene om oss nordboere. Jeg savner mer moro og humor, og får ikke helt det store kicket.

King Midas
King Midas
Voices Of Wonder Records 1997

Lite tyder på at dette er cd-debuten til et osloband anno 1997. King Midas høres ut som de er hentet med tidsmaskin fra “swinging London” på 60-tallet. Musikken er pur pop-psykedelia som The Beatles og Syd Barrets Pink Floyd lekte seg med. Bandet har ep-ene From The Pipeline og In Philicord bak seg, og fortjener et større publikum med sin særegne og skrudde popmusikk.

Poplåtene er relativt kompliserte med kjappe temposkifter og sterk krydring av vibrerende gitarer og lekent piano. Sonny Ohlsens akustiske piano, Rhodes-piano og Hammond-orgel spiller en viktig rolle og setter en spiss på musikken. King Midas er ingen umiddelbar opplevelse, du opplever ingen raske poprush som med band som Supergrass eller The Tables.

King Midas leker og vrir på musikken, de er mer vriene og alt funker ikke like bra. Men fans av skrudd pop og psykedelia har mye å hente her.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

2 svar på “King Midas: Det kalde nord”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..