The Kinks: De første britpoperne?

Fredag 2. august kan du lese min store britpopsak i D2, i forkant av at Blur avslutter Øyafestivalens første dag onsdag 7. august.

Britpop feirer faktisk 20-årsjubileum i år, hvis du går med på at det hele startet med 1993-utgivelser som Blurs Modern Life is Rubbish, Suedes Suede og The Auteurs’ New Wave.

Mens du venter, kan du lese denne 2002-saken om The Kinks, som gjentatte ganger ble trukket fram som viktige forbilder av 1990-årenes britpopere.

The Kinks
The Ultimate Collection
Sanctuary Records/VME 2002
6/6

Brødrene Ray og Dave Davies har spilt sammen i en mannsalder, men først med denne samleplata har The Kinks fått den helhetlige oppsummeringen de fortjener. Og The Ultimate Collection ligger allerede på femteplass på VG-lista – deres beste plassering siden Well Respected Kinks klatret til andreplass i 1966. Fullt fortjent, for disse 44 låtene er pophistorie skrevet i gull.

Denne doble cd-plata er delt mellom The Kinks’ slagere på den ene og deres beste ikke-hits på den andre. Og selvsagt begynner det med «You Really Got Me» – bandets tredje single og store gjennombrudd fra 1964. Sjelden har fem sekunders musikk hatt så stor påvirkningskraft som åpningsriffet her. Ikke bare var teksten flere hakk frekkere enn sine samtidige poplåter, men den låt også tyngre og tøffere enn det meste annet. Både heavy metal og powerpop ble nok født i løpet av disse fem sekundene.

Men det er Ray Davies’ evner som låtskriver som skinner sterkest på samleren. The Kinks har alltid levd et liv i skyggen av mer berømte landsmenn som The Beatles, Rolling Stones og The Who. Så ble da bandet sterkt hemmet av et innreiseforbud til USA i flere år etter 1965, noe som nok medvirket til at The Kinks alltid har vært mer britiske enn sine storebrødre. Passende nok ble The Kinks adoptert som forbilde av engelske band som Blur, Suede, Pulp og Stereophonics på 90-tallet, band som alle hadde det felles at de slet med å slå gjennom i USA. Blurs forvandling fra mumlende indiedance-wannabes på debuten Leisure til selvsikker britpop på Modern Life is Rubbish er nærmest som en hyllest til brødrene Davies å regne.

60-tallet dominerer samleren, men det er også ryddet plass til det beste fra 70- og 80-tallet. Og selv om The Kinks i låter som «Don’t Forget To Dance» fra 1983 mest høres ut som et engelsk Grand Prix-band, holder låtene fortsatt mål. Og visste faktisk ikke at samme band som står bak klassikere som «Dead End Street» og «Waterloo Sunset» også ga oss den syntetiske 80-tallsslageren «Come Dancing» jeg husker fra barndommen. I dag høres den ut som en bisarr krysning av fugledansen og Dire Straits’ «Twisting By The Pool», men det ødelegger på ingen måte helhetsinntrykket. For selv om The Kinks snublet gjentatte ganger i sine forsøk på å følge tidsånden på 70- og 80-tallet, lå den klassiske popmelodien hele tiden i bånn.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.