Døden røyker metamfetamin

Søndag 11. august begynner amerikanske AMC på siste runde med tv-serien Breaking Bad (den begynner på Max søndag 1. september), om kjemilæreren Walter White som begynner å koke metamfetamin for å dekke utgiftene til sin egen kreftbehandling. Men når skal norske krimskapere legge fra seg mystiske seriemordere og groteske øksemord til fordel for mer relevant samfunnskrim?

Denne saken skreiv jeg i fjor, og den er sikkert like aktuell foran årets krimhøst. Mer om Breaking Bad her, og mer hverdagskrim her.

Sommeren 2012 skrev VG at Norge ligger på europatoppen i bruk av metamfetamin. Politiet i Østfold avslørte en metamfetaminliga på 12 personer, mens Frelsesarmeen og rusomsorgen i Oslo advarer om alarmerende forhold blant misbrukerne: De er en fare for både seg selv og andre, og misbruk har ført til dramatisk fysisk forfall, ekstreme psykoser, brutale voldsepisoder og også drap.

Den eksplosive bruken av metamfetamin har alt rukket å gjennomsyre amerikansk populærkultur, mens den norske krimhøsten [2012] som vanlig er fylt med en endeløs strøm med «ille tilredte lik», «en seriemorder som ikke eksisterer», «mørk fortid» og «groteske øksemord». Tørster du etter relevant samfunnskrim bør du vende blikket mot tv-kanalen Max, som i høst viser første halvpart av femte og siste sesong av tv-serien Breaking Bad. Kjemilærer Walter White begynner å lage metamfetamin i et desperat forsøk på å finansiere behandlingen av sin egen kreftsykdom.

Breaking Bad er ikke bare ennå en kandidat til tittelen «tidenes beste tv-serie», men også et godt eksempel på hvordan narkotikaindustriens skjulte økonomi og samfunnsmessige ringvirkninger er blitt det bærende elementet i dagens amerikanske krim.

En amerikansk tragedie
«The blues ain’t nothing but a good man feelin’ bad», sa musikeren Leon Redbone. Breaking Bad handler om hvordan det kan gå når en god mann begynner å handle galt. Før Bryan Cranston vant Emmy fire år på rad for rollen som Walter White var han best kjent fra komiserien Malcolm i midten, men i Breaking Bad gir han ansikt til en gresk tragedie fra New Mexico, et intenst kammerspill om en manns vei mot undergangen.

«Dere vet alle nøyaktig hvem jeg er. Si navnet mitt!», snerrer Walter White. «Say My Name» er episoden der det ikke lenger er noen vei tilbake for Walter White. Han møter noen store doplangere i New Mexicos ørken, og møtet blir en duell på linje med klassiske spagettiwesterns – uten at noen skudd avfyres. Langerne trenger råvarer for å lage metamfetamin selv, mens White trenger et distribusjons- og salgsapparat for dop han selv vil lage. Han setter hardt mot hardt.

«Du er Heisenberg», svarer langerne omsider. De har hørt ryktene og mytene om Walter Whites alter ego – mannen som har kokt, slått og drept seg til toppen av dophierarkiet i Albuerquerque.

«You’re goddamn right», freser Walter White. Han har vunnet den mentale duellen. Han skal ikke selge seg ut av dopbransjen, han vil fortsatt sope inn sine millioner. Den vesle dopfabrikken som han staret opp i en campingbil ett drøyt år tidligere er nå blitt en multinasjonal bedrift. Men det har kostet. Walter White vet det ikke selv ennå, men selv om millionene raser inn, har han mistet alt han elsker. Kona hater ham, vennene flykter fra ham, barna kjenner ham ikke lenger. Kjemilæreren Walter White er blitt til den hensynløse narkobaronen Heisenberg. Den desperate planen han måtte koke sammen fordi han ikke hadde sykeforsikring, er nå alt han har. «Breaking Bad» er en gresk tragedie fra New Mexico, som utspiller seg i en narkoøkonomi som både er troverdig skildret og relevant for langt flere steder.

Breaking Bad er langt fra alene i sin skildring av narkoøkonomien. I november begynner tredje sesong av Justified på Viasat 4, og der er smuglingen, omsetningen og misbruket av den smertestillende pillen oxycontin navet i fortellingen. Sons of Anarchy, som vises på TV 2 Sumo, spinner rundt en motorsykkelgjengs smugling av narkotika og våpen, TV3 sender fjerde sesong av Weeds, om en alenemor som begynner å selge marihuana. Svenskene har Jens Lapidus’ Stockholm noir-trilogi, der narkotika og gjengkriminalitet spiller hovedrollen.

Strukturell krim
Disse tv-seriene har ikke bare lagt bak seg kriminalfiksjonens oppheng i drapssaker. De vender også blikket vekk fra metropoler som Los Angeles, New York og Miami, og begir seg ut på landsbygden og inn i arbeiderklassen. Det er ikke lenger Hercule Poirot og Adam Dalgliesh som etterforsker drap i engelske herskapshus, eller Stephan Derrick som løfter på trykkokeren i den tyske borgerklassen. Her møter vi Kentucky-jentene som lar seg true til å rane en bank, bare for å få en ny dose oxycontin. Her er det maktkamp og korrupsjon i småbyer i Nord-California, langing på gatehjørnet i Albuquerque eller fra et rekkehus i San Diego.

Den amerikanske noir-tradisjonen har alltid vært opptatt av å skildre menneskene som lever på utkanten av samfunnet, men de siste ti årene er noir blitt mainstream i USA. Richard Prices 1992-roman Clockers var et veiskille, men dreiningen begynte for alvor med David Simon, krimjournalisten fra The Baltimore Sun, som i 1993 opplevde at hans «true crime»-bok Homicide: A Year on the Killing Streets ble til tv-serien Homicide: Life on the Street.

Gjennom sju sesonger fulgte serien hverdagen i drapsavsnittet hos Baltimore-politiet. Drapet har vært kriminalfiksjonens Rolls-Royce siden Edgar Allen Poe tok oss med til Rue Morgue i 1841, men Homicide dreide seg mer mot den brutale hverdagskriminaliteten som virkelighetens drapsetterforskere som regel fordyper seg i. Etterhvert fordypet Homicide seg mer i bakgrunnen for drapssakene og etterforskningen, som narkotika, korrupsjon, politikk og offentlig byråkrati. Politiets hverdag i Homicide var et sisyfosarbeid, for hver oppklaring kom det opp to nye uløste saker på tavlen.

David Simon fulgte opp med boken The Corner: A Year in the Life of an Inner-City Neighborhood (1997), der han rettet blikket mot politiets krig mot narkotika. Simon fulgte narkosalget ved ett gatehjørne i Baltimore gjennom et helt år, og skrev om langerne, brukerne, naboene og politiet. Boken ble til miniserien The Corner, som igjen ble generalprøven for The Wire, der den endeløse runddansen mellom politi, misbrukere og langere var det sentrale fra starten.

The Wire brøt flere krimkonvensjoner, men det mest uventede var kanskje hvordan serien like mye handlet om sosiale strukturer som om enkeltskjebner. Der det meste innen popkulturen handler om enkeltmenneskets kamp mot umulige odds, fokuserte The Wire på strukturelle hindringer som forhindret flere grupper med mennesker å nå sine mål.

Brutal realisme
Da Ingvar Ambjørnsen leste fra Hvite niggere på Ullersmo fengsel, ville noen innsatte snakke om krimromanen Den store revejakta etterpå. De fortalte at Ambjørnsen hadde lagt seg så tett opp til virkeligheten at de ble nødt til å legge om hasjsmuglingruten sin.

Det er nettopp troverdigheten og realismen som er de amerikanske tv-serienes store styrke. Den amerikanske sosiologen Sudhir Venkatesh pleide å se The Wire sammen med kriminelle gjengledere i Chicago, som drømte om en lignende serie fra sin by. I The New Yorker skryter journalist Patrick Radden Keefe av Breaking Bad, fra skildringen av den nøkterne og forsiktige narkobaronen Gustavo Fring i sin Volvo-stasjonsvogn til den tvers gjennom kriminelle advokaten Saul Goodman. Etter å ha jobbet i seks måneder med en større sak om de forretningsmessige sidene ved de meksikanske narkokartellene fremsto serien bare som enda mer realistisk. Shaun Ryder – vokalisten i Happy Mondays, Manchester-bandet som i starten av karrieren tjente mer på å selge ecstasy enn å lage musikk, skriver følgende om The Wire i sin selvbiografi: «Det mest realistiske portrettet av en hel narkoscene og måten den er styrt og organisert på, fra fotsoldatene til sjefen».

Men der narkokriminaliteten utgjør bakteppet i mye av den beste amerikanske krimmen de siste 10–15 årene, er det ikke så mange som har gjort som Ingvar Ambjørnsen i Norge. Heroin spiller en viktig rolle i Jon Michelets Hvit som snø (1980), mens Gunnar Staalesens Tornerose sov i hundre år (1980), Frank Tandbergs Nattens joker (1995) og Ulrik Imtiaz Rolfsens spillefilm Izzat (2005) også bør nevnes. I Jo Nesbøs Gjenferd (2011) møter vi en lege som etter arbeidstid rekker å lage så store mengder av det syntetiske dopet «fiolin» at hans oppdragsgivere kan kontrollere hele narkoomsetningen i Oslo. Mon tro hvor Nesbø fikk den ideen? [2013-kommentar: Etter at saken sto på trykk, fikk jeg tips om at jeg burde lese Jørgen Gunneruds Skje din vilje (2010). Det skal jeg snart gjøre! Arild Rein bør også nevnes blant de hederlige unntakene.]

Men hvorfor ser vi ikke mer dop i norsk krim? Holder det litterære mordet stand, fordi det ganske enkelt er langt lettere å oppklare og avslutte en drapssak mellom to permer? Fungerer den endeløse kampen mot narkokriminalitet bedre i tv-serier fordi temaet passer så godt til fortsettelse og fortetting? Er narkokriminaliteten rett og slett for komplisert for norske forfattere?

Opprinnelig publisert i noe kortere versjon i D2.

Én kommentar

  1. […] i tegneserien The Walking Dead er blitt en eventyrlig tv-suksess for AMC, kjent for Breaking Bad og Mad Men. Nå skal kanalen lage en pilotepisode basert på den ultravoldelige og kontroversielle […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: