Per Martinsen: 29 år med techno

Per Martinsen kjøpte sin første trommemaskin i 1984. I 1995 ga han ut sitt første technoalbum. I 2004 skrev jeg denne saken, i forbindelse med hans tredje album som Mental Overdrive.

Martinsen og Aggie «Frost» Peterson er festivalkunstnere på Varangerfestivalen, som åpner i dag, og lørdag 10. august er det dobbeltkonsert med ekteparet på Blå, i forbindelse med Øyafestivalen. 16. august slippes Frost-albumet Radiomagnetic i Norge.

083 er et rootsalbum, mener Per Martinsen alias Mental Overdrive.

Albumtittelen har flere betydninger: 083 var retningsnummeret til Tromsø på 1980-tallet, 1983 var året Martinsen for alvor oppdaget elektronisk musikk, og platen er den 83. utgivelsen til plateselskapet Smalltown Supersound – etter at Martinsen kranglet til seg katalognummeret fra jazzgruppen The Thing.

– Mental Overdrive er et rent egoistisk prosjekt, og denne gangen har jeg forsøkt å finne ut hva jeg opprinnelig digget med den elektroniske musikken jeg falt for på 80-tallet.

Frontkollisjon
Martinsen knekket flere koder under det musikalske opprydningsarbeidet. Han innså at han foretrekker musikk som beveger seg på uutforskede veier – med fare for frontkollisjon, fremfor å bevege seg på store kommersielle motorveier med autovern mellom genrene.

Martinsen elsket da engelsk punk og amerikansk funk fant hverandre i postpunk og da varm amerikansk disco møtte kald europeisk musikk, og skapte nye genrer som elektro, techno og house på 80-tallet.

– Det er viktig å raffinere og prøve ut en genre til det ytterste, men jeg synes det er mest gøy når folk river og drar i lenkene. Ravekulturen stivnet midt på 90-tallet, men tenk så morsomt hvis tenåringer som nå har vokst opp med stonerrock og numetal begynner å gå på rave igjen.

– Alt er techno
Norsk techno og house lever fortsatt i beste velgående, selv om det ikke gløder like hett på trendbarometeret som midt på 90-tallet. Da fylte Hyperstate Oslo Spektrum, mens technoartistene toppet plakaten på Quart.

Den elektroniske musikken har samtidig sterke kameleonske kvaliteter, og overlever under nye merkelapper som chillout og elektronika. Ifølge Norwegian Electronic Discography kommer
det ut langt flere plater innen genren på 2000-tallet enn 90-tallet, med en foreløpig topp på 100 plateutgivelser i 2002.

– Jeg synes det er greit å kalle alt for techno. I dag heter alt elektronika, men det har nok en enkel forklaring: Står det elektronika på en søknad om offentlige midler, får du penger. Står det techno, har du ikke en sjanse, ler Martinsen.

– Men selv om alle vil kalle musikken sin for elektronika om dagen, synes jeg den norske scenen nå er både større og mer variert enn tidligere. Mangfoldet er enormt, og rommer alt fra de særeste ting til ren pop.

Samtidig irriterer Martinsen seg over Norge, som han på bunnen mener er en Grand Prix-nasjon – vi bedømmer musikk som sport: Det skal alltid kåres en vinner, enten det er snakk om Idol eller Bylarm. Han vil derfor skille mellom to bransjer: Hitbransjen og musikkbransjen.

– Et eget maskineri står bak utvalget i hitbransjen, men samtidig synker bare platesalget til de store selskapene. Jeg tror hitkulturen er i ferd med å forsvinne, og det er i så fall helt fantastisk.

Martinsen forteller om en artikkel han nettopp leste i magasinet Wired. Der gikk det frem at det ikke nødvendigvis var de store publikumsvinnerne som utgjorde det meste av nettsalget. Totalt var markedet for langt smalere utgivelser større.

– Gir du ut en sær dokumentar på dvd, går produksjonen rundt dersom to stykker kjøper den i hver by i USA. Geografien er oppløst, og slik er det i technomiljøet også. Vi kommuniserer ikke så mye fysisk, men er blitt mye mer internasjonale. Jeg har lyst til å flytte inn på internett, ler Martinsen.

Fakta – Per Asbjørn Martinsen (anno 2004).
* DJ og musiker fra Tromsø.
* Ga i 1989 ut de første norske technoplatene på det belgiske selskapet SSR, samtidig som Geir «Biosphere» Jenssen og Nils Johansen fra Bel Canto.
* Har gitt ut tre album som Mental Overdrive.
* Har gitt ut to album som Illumination, en duo med Nick Sillitoe. De har også laget vignettmusikken til Fredrik Skavlans «Først og sist».
* Er samboer med Aggie «Frost» Peterson. De samarbeidet om albumet Melodica, og har nettopp vært i Tanzania – der de har samarbeidet med lokale rappere.
* I 2005 slipper det belgiske selskapet R&S en Mental Overdrive-samleplate: The Phuture That Never Happened.

Bonus 1: Osloposten-anmeldelse av Ad Absurdum.

Mental Overdrive
Ad Absurdum
Love O.D./Virgin
6/6

Plateutgivelsene til Per Martinsen, alias Mental Overdrive, har alltid vært preget av sterk selvkontroll.

Da han bestemte seg for å lage sitt første album, brukte han tre år og skapte nok musikk til tre plater før Plugged endelig ble sluppet i 1995. Nå er det gått fire år til, og Martinsen er tilbake med en bombe av en plate.

Sammen med Geir «Biosphere» Jenssen er Martinsen en av de virkelige veteranene i norsk techno, og erfaringen høres. Ad Absurdum er en 67 minutter lang leksjon i elektronisk klubbmusikk; fra den Daft Punk-aktige dansegulvslageren «Cheese Royale» til den nydelige «Karmageddon», som benytter seg av sitater fra de amerikanske Lakota-indianerne.

Det som hever Martinsen over hopen av technoprosjekter er at han har skjønt at det ikke holder i lengden å bygge opp et suggererende groove, for så fornøyd la denne grooven rulle i fem-seks minutter.

Dette er et problem som artister som Sternklang og store deler av de technoflørtende jazzerne i Norge sliter med. Rytmene er viktige, men langt fra alfa og omega i techno, vel så viktig er krydderet du bruker.

Derfor er Mental Overdrive en stor glede; bare hør på det syke 70-tallsfunk-orgelet han slenger inn i «Da Froot», den stadig rullerende perkusjonen i «Disco Dog» eller den enkle, men praktfulle, melodien i «Here We Go Again».

Martinsen har den riktige anarkistiske holdningen til moderne dansemusikk. Alt er lov og det skal helst høres småsleivete og grisete ut. Dette er en mann som fikk noen studenter på NTH i Trondheim til å spesialkonstruere «distotronen» – en liten boks som simulerer mangler og feil som kjennetegnet gamle samplere.

Martinsen gjør det meste selv, men får vokalstøtte av Anneli Drecker på «Coming For Your Love», mens Nils Petter Molvær stikker innom med trompeten på den rivende «Revenge of the Elephunk». Spill høyt og lenge!

Bonus 2: Osloposten-anmeldelse av About Jazz.

Mental Overdrive
About Jazz cd-s
Virgin 1997

Ny singel fra Per Martinsen, en av innovatørene innen norsk elektronisk musikk, eller techno.

«About Jazz» viderefører de skakke rytmene og rare lydene fra den glimrende Plugged, og det er ikke akkurat lett tilgjengelig techno mannen leverer.

Mental Overdrive eksperimenter og leker seg med lyder og rytmer, og musikken er ikke spesielt lett tilgjengelig eller dansbar. Musikk for hodet, ikke kroppen, med fire spennende mikser som trekker helheten kraftig opp.

Bonus 3: Osloposten-anmeldelse av Illumination.

Illumination
Perfect Sky/4AM 10»
+47/Music Man Records/HS 1999

Bare uker etter sin bejublede Ad Absurdum-plate som Mental Overdrive er Per Martinsen tilbake med nye gromlyder. Denne gangen under pseudnymet Illumination i tospann med sin britiske partner Nicholas Sillitoe.

Både «Perfect Sky» og «4AM» er spor som vekker assosiasjoner til musikkfylte kvelder som er blitt så sene at de er for tidlige morgener å regne. Hodet er fullt av musikk, stemningen er på topp og kvelden får aldri ta slutt…

«Perfect Sky» fester raskt et hodenikkende groove som ruller og går, samtidig som Martinsen og Sillitoe hele tiden hiver inn nye friske detaljer: Litt vokal her, en ringeklokke der og en orgelsolo (med påfallende applaus) midt i. Friskt og suggererende, og en sikker slager for sene dansegulvtimer. Men ti minutter blir for drøyt for min smak. Så mye skjer det ikke her.

«4AM» er tonefølge for den lange veien hjem fra festen når sola er på vei opp. Sillitoe leker seg med svevende vokal av typen «come on set me free», mens Martinsen slipper seg løs med klang-, bass- og ekkoeffekter hentet fra jamaicansk dub.

Mest av alt vekker dette assosiasjoner til to gale musikkprofessorer en tidlig morgen i hjemmestudioet. Festen er slutt, men duoen må drive musikken ut av hodene sine. På den måten blir «4AM» nesten en «To fulle menn» for housegenerasjonen.

Bonus 4: Ny Tid-anmeldese av Uro-filmmusikken.

Diverse artister
Uro soundtrack
Sonet/Universal 2006

Izzat, Reprise og Uro viser en sterk vilje blant neste generasjon filmskapere til å sette sammen soundtracks som står på egne ben. Sistnevnte gir oss røffe rockere med Heroes & Zeros og Stonegard, pussig mye rogalandsrock til oslofilm å være og to låter fra elektroparet Mental Overdrive/Frost, bundet sammen av instrumentaler fra Ginge (Subgud).

Det høres bra ut på papiret, men helheten spriker – og som selvstendig cd-plate blir dette verken fugl eller fisk.