Cat Power spiller på Øyafestivalen torsdag 8. august, så ta deg litt tid til å høre noen plater fra den rike katalogen hennes. Samtidig kan du lese mine anmeldelser av You Are Free og The Greatest.
Cat Power
You Are Free
Matador Records Playground 2003
5/6
Etterlengtet og vellykket comeback.
Med Moon Pix fra 1998 rykket Chan «Cat Power» Marshall opp som en av de sterkeste stemmene innen minimalistisk indierock. Og som Patti Smith, Kristin Hersh, PJ Harvey og Lisa Germano før henne viste Marshall seg som en dreven balansekunstner mellom det såre, aggressive og innadvendte.
Men når albumet bare ble fulgt opp av en samling coverlåter og rapporter om ujevne konserter, vakte det frykt om at hun ikke skulle klare å følge opp gjennombruddet.
Heldigvis gjør You Are Free alle mistanker til skamme med inderlig personlig, skjør og svartsynt indieblues. Dave Grohl, Dirty Three-fiolinist Warren Ellis, Eddie Vedder og Bill Callahan fra Smog trer støttende til, men truer aldri med å stjele oppmerksomheten fra Marshalls nådeløst vakre og nakent arrangerte sanger.
Dette er musikk som krever din fulle oppmerksomhet, og som for en gangs skyld også fortjener det.
Cat Power
The Greatest
Matador Records/Playground 2006
5/6
Cat Power finner sine soulrøtter i Memphis.
I fjor gikk Frank Black (Pixies) i studio med veteraner som Steve Cropper og Spooner Oldham, og Honeycomb ble hans beste soloplate på lenge. Samme taktikk fungerer strålende for Chan Marshall, alias Cat Power, som med sin syvende plate snarest bør røskes vekk fra sin kultstatus som indieprinsesse og serveres til de brede lag.
Hun har tatt turen til Ardent Studios i Memphis, og funnet musikere som i glansdagene spilte med Al Green og for plateselskapet Stax. Gitarist Mabon «Teenie» Hodges, bassist Leroy Hodges og trommeslager Steve Potts’ stødige komp og sans for lekre detaljer gir Marshall roen og selvsikkerheten hun trenger.
The Greatest er ingen samleplate, men Cat Powers beste studioalbum siden 1998s Moon Pix. Hun har kommet langt siden sine Sonic Youth-aktige første steg inn i musikkbransjen, og vil nå bane seg en plass ved siden av talentfulle artister som Sufjan Stevens med sin miks av folk, blues, soul og singer/songwritere som Tori Amos og James Taylor.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 