«Rap og politikk spessial», uke 10: Hva vet du om cubansk hiphop – la moña?
Mer om politisk hiphop her, her og her. Neste uke: Michael Franti i The Beatnigs, Disposable Heroes of Hiphoprisy og Spearhead. Mer om hiphop latino her.
Buena Vista Social Club er plassert på gamlehjem. Nå er det cubansk hiphop – la moña – som gjelder.
Det startet med skurrete signaler fra radiostasjoner i Miami på slutten av 80-tallet. Artister som Public Enemy, Run-DMC og Wu-Tang Clan gjorde et dypt inntrykk på Cubas ungdom, og i dag har cubansk hiphop fått sine første internasjonale stjerner i Orishas.
Hiphop ble sett på som et onde fra erkefienden USA da grupper som Amenaza – forløperen til Orishas – skapte sin egen slang og musikalske uttrykk på slutten av 80-tallet. Nå er situasjonen en annen: I 1998 erklærte kulturminister Abel Prieto hiphop som en autentisk cubansk uttrykksform og selv Fidel Castro, kjent for sine evner på mikrofonen, rappet med gruppa Doble Fila under finalen i det nasjonale baseballmesterskapet.
Tilbake til Orishas: Amenaza dro til Frankrike på jakt etter platekontrakt, og det endte med at to av medlemmene, Ruzzo og Yotuel, fikk med seg Flaco-Pro, den klassisk skolerte gitaristen og sangeren Roldán og den franske hiphopprodusenten Miko Niko. Under navnet Orishas, oppkalt etter den afrocubanske santeria-religionens guder, skrev trioen kontrakt med EMI France og ga ut albumet A lo cubano i 2000. Nå [2002] er gruppa tilbake – minus Flaco-Pro – med Emigrante.
Orishas viser hvordan hiphop er blitt en virkelig global bevegelse, og med store innslag cubanske rytmer som son, rumba, guaguanco, timba og guajira viser trioen hvordan en kultur som oppsto i Bronx uanstrengt kan tilknyttes ulike menneskers røtter verden over. På samme måte som Positive Black Soul fra Senegal og Bisso no Bisso fra Kongo – for å ta to eksempler – bruker Orishas hiphopens rytmikk og rapping til å skape et særegent nasjonalt uttrykk.
Men selv om Orishas lager energisk og melodisk hiphop har nok deres frivillige eksil påvirket dem slik at de i dag framstår som en noe snillere postkortversjon av «la moña». For selv om flere av tekstene fortsatt handler om livet i «el barrio», er det ikke til å komme fra at Orishas har fjernet seg fra sine cubanske likesinnede. Ikke minst musikalsk, for Emigrante er en ganske så strømlinjeformet affære – langt unna hiphops rå og upolerte røtter.
For hjemme på Cuba er det i dag rundt 300 hiphopgrupper, gutter og jenter kledd i de siste (eller nest siste) moteklærne fra Fubu og Tommy Hilfiger. Blant grupper som Junior Clan, Grandes Ligas, Instinto, Obsesión og Anonimo Consejo er Orishas både helter og skuffelse. Helter fordi de har gjort internasjonal suksess, skuffelse fordi de har vannet ut musikken sin.
For mens Orishas flotter seg i franske musikkstudioer lager hiphopgruppene i Havana musikk ved hjelp av trommemaskiner og samplinger fra gamle cubanske plater. Ja, selv Castros taler samples og brukes. Forstaden Alamar er Cubas eget Bronx. Her bor 10.000 av Havanas fattigste innbyggere – de fleste afrocubanere. Og det er nettopp blant Cubas svarte, afrocubanerne, at hiphop har slått best an. Rasisme er intet offisielt tema i Cuba, men det er de lyse cubanerne som får mest penger tilsendt fra slektninger i USA og lettest får jobb i den lukrative turistindustrien. Og rappere som trekker linjene til sine afrikanske røtter blir kalt upatriotiske.
Nettopp derfor er da også afrikanskamerikanske ikoner som Malcolm X, Mumia Abu Jamal, Nelson Mandela og Public Enemy blitt forbilder for en ny generasjon cubanere. Orishas er de første verdensstjernene fra denne generasjonen, men neppe de siste.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen i 2002.
Bonus: 2001-intervju med norskkubanske rapperen Pionero Pando (hvor blei du av? Er du i Miami?)
Vi tillater oss å komme med et forslag til neste utgave av Verden i Norden: Slipp til Pionero Pando og hans Castro-hiphop.
Tenk deg at du er norsk musiker og treffer en cubansk jente i Oslo. Du blir med henne til Cuba, men der digger alle felespiller Knut Buen. Omtrent slikt følte Joel Pando da han kom til Oslo for fire år siden.
For hvorfor var de gamle gubbene i Ry Cooders Buena Vista Social Club-prosjekt så populære? Deres musikk var jo utgått på dato i hjemlandet for lenge siden.
– Salsa er ut på Cuba, de gamle salsamusikerne lever i dag av å spille i utlandet. Buena Vista er død musikk, i Havana er det hiphop cubano som gjelder, hevder Joel Pando, alias rapperen Pionero Pando, på imponerende god norsk etter fire år i Oslo.
Pionero-navnet tok han fordi han var en av de første rapperne på Cuba. Da Pando begynte å rappe på slutten av 80-tallet ble dette sett på som musikkformen til erkefienden USA. Men etter at Pando med flere viste at det gikk an å bruke cubansk musikk og språk, har hiphop – la moña – bredt seg raskt blant cubansk ungdom.
– Etter at sosialismen kollapset og Cuba ble stående alene igjen i verden, så vi etter nye måter å uttrykke oss på. Vi prater om våre egne problemer, gjemt bak store porsjoner slang og uttrykk vi har funnet på selv.
Pando og hans cubanske kamerater i gruppen Orishas fikk nesten platekontrakt med EMI Frankrike for noen år siden, men avtalen kollapset i krangler [2013-kommentar: Orishas fikk til slutt kontrakt, men da uten Pionero Pando]. De siste årene har Pando ligget lavt i Oslo, men nå er han parat til å satse på karrieren igjen.
Han har allerede levert noen intense og imponerende konserter på Hausmania og Blå, og håper på mer action fremover.
Pando samarbeider med norske DJ Fade, og har allerede laget flere spor med rapping på spansk og inspirasjon og samplinger hentet fra musikkformer som chachacha, bolero og salsa.
– Castro-hiphop, kaller han det selv.
– Det er bare en mann som er bedre enn meg på mikrofonen, og det er Fidel Castro. Han kan fristyle i seks timer i strekk. Det er målet mitt, ler 24-åringen.
Verden i Norden-festivalen har han ikke hørt om, men kommer gjerne med et bookingforslag som representerer det som skjer på Cuba i dag.
– Jeg ville ha invitert produsenten Pablo Hereira, og fått han til å ta med seg hiphopgruppa Reyes de las Calles Anonimo Consejo Obsecion.
Øyvind Holen 