Michael Franti: Sanger fra krigssonene

«Rap og politikk spessial», uke 11: Michael Franti har vært en av de mest politisk engasjerte rapperne siden  han debuterte med The Beatnigs i 1988, og driver fortsatt med «music and politics».

Han ble for alvor kjent med Disposable Heroes of Hiphoprisy i 1992, og har siden holdt flammen i live med bandet Spearhead. Jeg intervjuet ham i 2006, og han slapp nettopp albumet All People.

Og 29. august er det Rapvalg på Blå.

Da Michael Franti spilte i Irak, Palestina og Israel, fant han ut at folk i krig ikke er interessert i sanger om krig.

Våren 2004 ble musikeren Michael Franti lei av å se på tv-nyhetene. Han gikk lei de nøkterne meldingene fra krigen i Irak og Israels okkupasjon av Palestina, lei av å høre om de politiske og økonomiske effektene, lei av å se menneskene forsvinne under radaren.

– I USA får vi sjelden se hva som skjer med vanlige folk i krigsområder, selv ikke nå som 700.000 mennesker er på flukt fra Sør-Libanon. Vi vet ingenting om hvordan det er å leve i krig; uten mat, vann, strøm og trygghet, forteller Franti.

Derfor tok han med seg gitaren og et kamerateam til Midtøsten for å se hvordan det var å leve midt i en krig, mens bagasjen var full av alle protestlåtene han har gitt ut med band som Disposable Heroes of Hiphoprisy og Spearhead.

Hvor mange døde i dag?
– Jeg hadde ventet at folk ønsket å høre glade sanger, og sanger som beveget dem følelsesmessig. Men jeg ble overrasket over at de overhodet ikke var interessert i antikrigssanger.

Turen ble fruktbar for Franti, og inntrykkene har resultert i dokumentarfilmen I Know I’m Not Alone og plata Yell Fire!.

– Filmen er for folk i vesten som bare ser irakere når de brenner flagg og vifter med våpen. Plata er for alle som føler seg ensomme, noe man ofte gjør når man lever i en krig – eller er vitne til den.

Den røde tråden på albumet er spørsmålet «how many have died today?», mens filmen følger Franti der han møter metalband i Irak, spiller gitar for barn på Vestbredden, rapper med en palestinsk hiphopgruppe og spiller protestsanger for både israelske og amerikanske soldater.

– Soldatene fikk blant annet høre «Time To Go Home», åpningssporet på Yell Fire!, som innledes med tekstlinja «those who start wars, never fight them». Den gjorde inntrykk, forteller Franti.

– De amerikanske soldatene nikket på hodet, for de hadde bare lyst til å dra hjem igjen. De israelske soldatene var mer patriotiske, men de fleste mislikte okkupasjonen de var en del av. «Vi er lei av å føre krig mot fattigfolk,» sa de. Og det er nettopp dette krigene i Palestina, Irak, Libanon og Afghanistan handler om; en krig mot fattige mennesker som ikke kan forsvare seg – fordi vi vil ha kontroll over naturressursene deres.

Maktesløs
Etter at Franti besøkte krigssonene har situasjonen bare forverret seg i Midtøsten, og han følte seg trist, sint og maktesløs da Israel gikk til angrep på Libanon.

– Jeg er nå i Washington D.C., og har mest lyst til å dra rett til Det hvite hus for å ta en alvorsprat med presidenten, og spørre hvorfor vi støtter Israels krig i Libanon. Isteden må jeg gjøre det jeg kan best, nemlig turnere i USA, Canada og Europa, spille sangene mine og vise filmen.

Franti håper filmen kan bidra til å forklare hvorfor resten av verden ser på amerikanere som arrogante og voldelige, og samtidig oppfordre folk til å protestere høylytt mot både USAs krig i Irak og regjeringens aksept av Israels krigføring.

– Vi må si fra og vise verden at de fleste amerikanere ikke støtter krig. Veien til fred i Midtøsten går gjennom Palestina, og vi får ikke fred ved å utrydde Hizbollah. Samtidig må de politiske organisasjonene i Midtøsten gjøre som IRA i Nord-Irland; bevege seg vekk fra terror og voldelige virkemidler, danne et sterkt lederskap og lete etter politiske løsninger.

Lite politikk på radioen
Etter 11. september dreide USAs musikkbransje mot mer patriotiske sanger, men de siste årene har vi sett en oppblomstring av musikalsk motstand mot George W. Bush og krigen i Irak. Green Day sang «zieg heil to the president» på American Idiot, Neil Young oppfordret «let’s impeach the president» på Living With War, mens System Of A Down spyttet ut mot «pathetic flag-waving ignorant geeks» på albumet Hypnotize.

Dixie Chicks, James Blunt, Bruce Springsteen, The Roots, Ben Harper, John Mayer og Pet Shop Boys står i kø for å følge opp kritikken, men Franti er ikke fornøyd.

– Mainstreamartistene i populærkulturen har ennå ikke tatt til orde mot krigen, og vi har knapt opplevd noen store hitsingler med Bush-kritikk. Radiostasjonene er dessverre lite interessert i å spille politisk musikk, selv om «I Know I’m Not Alone» nå er i ferd med å gi meg en ny personlig rekord for radiospilling. Vi har spilt så mange konserter i USA de siste ti årene, at de rett og slett ikke kan overse oss lengre, tror Franti.

Eller årsaken kan være at Franti i denne låta beveger seg nærmere radiovennlig og U2-aktig rock enn noen gang før.

– Musikkens retoriske kraft lever fortsatt. Når amerikansk media er så ensrettet som i dag, må musikere ta opp mikrofonen og gi sitt syn på samtiden. Men det jeg virkelig ble påminnet om på min reise til Midtøsten, var musikkens helende kraft.

Undersak: Fra rap til rock

I 1992 så Michael Franti ut til å bli arvtageren til Chuck D i Public Enemy. Isteden plukket han opp gitaren.

Franti vokste opp med hvite adoptivforeldre i et svart nabolag i Oakland, California, og platedebuterte med gruppa The Beatnigs i 1988. den spleiset aggresjonen til punkband som Dead Kennedys og Bad Brains med den politiske retorikken til Public Enemy, og pakket det inn i industriell perkusjon vi må til Einstürzende Neubauten for å finne maken til.

Formelen ble finpusset og gjort mer spiselig i duoen Disposable Heroes of Hiphoprisy, og i 1992 så det ut som om Franti skulle ta over stafettpinnen etter Public Enemy og Boogie Down Productions når det kom til flammende politisk hiphop. Isteden plukket Franti opp gitaren, stiftet bandet Spearhead i 1994 og overlot hiphop i klørne til gangstarappere som Dr. Dre og Snoop Dogg.

– Da jeg begynte å lage musikk kunne jeg ikke spille noen instrumenter, men brukte trommemaskiner og samplere. Da jeg begynte å spille gitar, ville jeg ikke lenger la meg begrense av sjangerbåser eller ferdigheter – men gi sangene den innpakningen de fortjente, forteller Franti.

I dag framstår derfor Franti som en rappende, syngende og gitarspillende trubadur, som med hjelp av bandet Spearhead sneier innom alt fra hiphop, funk og soul til rock, reggae og blues. Det glødende engasjementet for politikk og menneskerettigheter er fortsatt den røde tråden, og nå gleder han seg over en gryende politisk bevissthet hos neste generasjon rappere. De ble ikke vekket av 11. september eller krigen i Irak, men etterdønningene av orkanen Katrina.

– Katrina var en vekker for hele landet. Alabama og Mississippi har vært blant George W. Bushs sterkeste stater, men da folk så at det ikke kom helikoptre, mat og annen nødhjelp til de sultende og hjemløse flomofrene, begynte man å stille spørsmål som tidligere ville blitt sett på som upatriotiske. Hvorfor setter vi inn så store ressurser i Irak, når vi samtidig ikke klarer å hjelpe våre egne innbyggere? Katrina har fått folk til å tenke, og det kommer til å få langsiktige konsekvenser.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: