Dyrisk rock’n’roll med Luke Haines

Er Luke Haines den viktigste låtskriveren som fikk sitt gjennombrudd under britpopen i 1990-årene? Han er i alle fall den mest undervurderte. Hvem får ham til Oslo?

Her er uansett mitt lille intervju med ham, i forbindelse med sommerens Rock and Roll Animals-album.

Rocken døde i 2005. Det mener den engelske musikeren Luke Haines (45), som i 2011 skrev et gravskrift over rockens gullalder (1955–2005) i form av boken Post Everything: Outsider Rock and Roll. Han var gått lei av å jage plateselskapene og hitlistenes gunst, noe han hadde gjort siden 1985, i band som The Servants, The Auteurs, Baader Meinhof og Black Box Recorder.

– Da jeg etablerte meg som en singer/songwriter på utsiden av bransjen, fikk jeg frihet til å skape min egen kunst, og har nå gitt ut tre soloalbum på like mange år. Det er bare fem år igjen til jeg fyller 50 år, og føler jeg må gi ut så mye arbeid som mulig, sier Haines.

Når han 29. juli ga ut soloalbumet Rock and Roll Animals hadde han satt seg to mål:

– Platen handler om magien og rettskaffenhet som preget rock ’n’ roll fra starten. Jeg prøver å finne tilbake til essensen i rock, og hva som gjorde det så storartet i utgangspunktet. Dessuten vil jeg prøve å skape en rockemytologi for Sør-England, som alltid har havnet i skyggen av mytene om musikken fra Liverpool og Manchester i nord.

Rock and Roll Animals startet som en barneplate, men selv om den har beholdt sin barnlige følelse av psykedelia («Hvis du tar dopet vekk fra miksen, er psykedelia svært så barnaktig,» mener Haines), men underveis i arbeidet ble platen mørkere og mer kompleks. Men fortsatt skildrer Haines platens tre hovedpersoner som dyr, i en strek som minner om den klassiske illustratøren Beatrix Potter: Veteranen Nick Lowe er en grevling, punkeren Jimmy Pursey er en rev, mens Gene Vincent er en katt.

– Jeg ønsket å skape en liten verden folk kan rømme inn i, samtidig som jeg skapte en alternativ engelsk rockemytologi, med utspring i min barndomsby, Walton-on-Thames i Surrey. Nick Lowe er også født der, mens Jimmy Pursey fra Sham 69 kommer fra nabobyen Hersham.

Men hvordan passer amerikanske Gene Vincent, best kjent for 1956s «Be-Bop-A-Lula», inn i Surreys rockemytologi? Jo, da Haines nylig så turnédokumentaren Rock and Roll Singer ble han klar over at Vincent i 1969 hadde bodd i Walton-on-Thames, bare to kvartaler unna hjemmet til den gang to år gamle Haines.

– Det var virkelig en øyeåpner, og det var da jeg fikk ideen til albumet. Og alt ble enklere å skrive etter at jeg gjorde dem om til dyr. Vi lever i en tid der alt som utgis bare er en kommentar til noe annet, en reaksjon på andres verk. Jeg ville lage noe som kom ut fra intet.

Opprinnelig publisert i D2, i en noe kortere versjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: