51 Ohm: Lang dags ferd mot debutalbum

Hva er det med sunnmøringer og debutalbum? Der det tok Giske-bandet The Margarets elleve år å få ut «What Kept You? (2002), har det gått 15 år fra Sunnmøres første hiphopgruppe, 51 Ohm, ble stiftet til debutplaten Donka på døra feires lørdag 24. august.

Sjekk ut debutsingelen «sOHMer» i Spotify, og følg opp med Dagbladets 2000-sak om da hiphopen kom til Sunnmøre. Og ja, albumet er tilgjengelig hos iTunes, Wimp og Spotify.

Planen var egentlig å debutere i 2002, med en EP på City Connections, plateselskapet til Klovner i Kamp og Oslo Fluid, men så ble selskapet nedlagt rett før platen ble sendt i trykken.

51 Ohm består av Torolf Håheim (f.v.), Amund Sæter, Øyvind A. Misund og Ole G. Rørhus fra Brattvåg, og gruppa ble dannet alt i 1998. Dette var en tid da den eneste nasjonale møteplassen var nettsiden The Lounge, og all annen inspirasjon måtte suges inn når kompisene dro til Oslo for å få med seg jams og konserter på Blå, So What, Rockefeller eller ymse fritidsklubber.

Det var slik de ble kjent med Klovner i Kamp, Oslo Fluid og resten av kretsen rundt City Connections, og i 2002 kunne de ha blitt Vestlandets første hiphopgruppe med egen plateutgivelse. Isteden gikk platedrømmen opp i røyk, bandet sovnet inn, og gutta måtte se seg forbigått av andre vestlendinger som Spetakkel, Side Brok, Lars Vaular og A-laget. I 2009 tok de opp tråden, og nå har de spilt inn 11 nye låter, med gjestespill av veteraner som Son of Light, Jester og Wolverine. Spesielt Son of Light, som albumdebuterte året før 51 Ohm ble dannet, har vært en viktig inspirasjon.

Her er mitt lille intervju med Amund «A-Man» Sæter, i sin helhet.

ØH: 15 år er en mannsalder i hiphop, hvorfor har det tatt så lang tid å få gitt ut plate?

AS: Det har vært forskjellige grunner. For det første følte vi oss ikke klare til å lage et helt album, da vi var mest aktive på begynnelsen av 2000-tallet. Noen av oss flyttet for med hensyn til skolegang og utdanning, så vi gjorde ikke noe særlig fornuftig etter 2005. Kun noen få lokale spillejobber.

ØH: Hva skjedde med EP-en som skulle ut på City Connections, og når var det?

AS: EP-en skulle utgis i 2002, og det var mange runder frem og tilbake i studio med miksing, og det var jo ikke noe snakk om å sende ting på mail eller Dropbox den gangen, så ting tok lang tid! Det var Mojo [Morten Joacim Vatn] fra Oslo Fluid vi hadde kontakten med, og ting gikk egentlig veldig greit. Plutselig så fikk vi beskjed om at de hadde valgt å legge ned labelet, rett før EP-en skulle i trykken. Det føltes ikke så greit da, men i etterkant så var det kanskje til det beste, når jeg hører på låtene i dag. Selv om det er et par låter jeg  fortsatt synes holder mål den dag i dag.

ØH: Hva var høydepunktene i bandets første år?

AS: I og med det aldri hadde vært snakk om noe hiphopmiljø her på våres kanter, så føltes det stort da vi fikk varme opp for Warlocks på en spillejobb her i nærheten. De tidlige utgivelsene fra Tee Productions var utrolig viktige for oss som inspirasjon og da vil jeg nevne Deep Green, Mic Knights, Bonds Beats & Beliefs og Norske byggeklosser som viktige eksempel. Det er derfor veldig morsom at vi fikk med oss Son of Light på albumet vårt, som jeg har drømt om å gjøre en låt sammen med, helt siden jeg hørte Deep Green-skiva.

ØH: Hva fikk dere til å satse på nytt?

AS: Vi har alltid hatt som mål å lage et album, men vi følte oss aldri ordentlig klare selv om vi fikk masse hype og radiospilling rundt en låt som het «Blod på tann», samt en video vi laget. Når vi startet så smått på nytt sommeren 2009, måtte vi prøve ut en masse ting før vi fant ut hva som funket og ikke. Jeg satte meg i studio og jobbet intenst med et knippe beats, og det var moro å se ansiktsuttrykket til resten av gjengen da jeg kunne se at de likte det jeg presenterte for dem! Etter hvert gikk det hånd i hånd, og både beats og tekster ble jobbet frem i vårt eget studio, helt vi satt igjen med 11 låter vi var fornøyd med, som vi nå presenterer på albumet vårt.

ØH: Hva synes du har skjedd med norsk hiphop i løpet av de årene dere har vært borte?

AS: Det har jo skjedd mye med norsk hiphop, både den tiden vi var mest aktive selv og i etterkant. Det som mange kanskje kjenner seg igjen i, de som har holdt på en stund, er at terskelen for å slippe en låt eller et album nå er mye lavere enn hva det var på slutten av 90-tallet og begynnelsen på 2000-tallet. Man skulle helst ha holdt på veldig lenge før man i det hele tatt fikk «lov» å slippe noe som helst offentlig.

Det var en streng etikk og et trangt nåløye å slippe gjennom for hva som var bra og kult! Dette tror jeg mange merket. Men vi fikk alltid bra oppbacking av folk vi kom i kontakt med og ble kjent med. Da vil jeg nevne Jester, Ubåt fra tidligere Pen Jakke, Pay 2 og gutta fra Warlocks.

I etterkant har det kommet mye bra og det som en gang var et relativt lite miljø i Oslo, har vokst til å blitt allemannseie, der folk fra hele landet spiller inn låter, lager skiver og sprer musikken sin rundt om på nettet. For vår del hadde vi kun The Lounge-forumet og turene til Oslo der vi dro på ulike jams og konserter på Blå, So What, Rockefeller og ulike fritidsklubber. Man møtte de samme folka over alt og vi knyttet til oss ulike kontakter.

Når det gjelder norsk hiphopmusikk anno 2013 savner jeg kanskje en sterkere identitet og at folk tør å være tro mot sin egen stil, isteden for å gå nye retninger hele tiden. Det er vel og bra med utvikling, men jeg tror det er viktigere en noen gang å tørre å stå på sitt å gjøre sin egen greie. Igjen så finnes det mye flinke folk der ute, og det har kommet mye bra ting de siste årene! Det er desto mer synd at resten av kulturen får for lite oppmerksomhet utenom  musikken. Jeg håper trenden snur litt, slik at folk igjen får et ordentlig innblikk i i hiphop som kultur, og ikke bare et moderne musikkfenomen.