Mike Pattons supre supergrupper

Supergrupper ender kjapt som trivelige, men kunstnerisk uinteressante prosjekter. Men ikke hvis du heter Mike Patton.

Søndag 1. september kan du oppleve Patton i spissen for Tomahawk på Rockefeller. Sjekk ut mitt 2003-intervju med mannen her, og les mine anmeldelser av Tomahawk, Fantõmas, Lovage og Peeping Tom under.

TOMAHAWK

Mike Patton er fortsatt best kjent som den eksentriske og uttrykksfulle vokalisten i amerikanske Faith No More, som gjennom album som The Real Thing (1989) og Angel Dust (1992) sto i frontlinjen for den alternative rockens store gjennombrudd tidlig på 90-tallet. Faith No More ble oppløst i 1998, men Patton har på ingen måte gått under jorden.

Si ordet «supergruppe» og tankene går raskt til snille koseprosjekter med rockestjerner, som for eksempel Jeff Lynne, Roy Orbison, George Harrison, Tom Petty og Bob Dylan i The Traveling Wilburys. Men i årene etter Faith No
More har Patton vist at supergruppa like gjerne kan føre til kunsterisk ambisiøse, søkende og vellykkede prosjekter.

Avantgarderock
Patton har alltid hatt en fot i avantgarden, en fot i den harde rocken og søkere ut mot de aller fleste andre musikksjangre. Dette kan høres i Faith No More, men enda klarere i Pattons første gruppe, Mr. Bungle, som sprengte alle sjangergrenser gjennom fire album på 90-tallet.

Men da Patton startet sitt eget plateselskap Ipecac i 1998, begynte ting virkelig å løsne. Og i år har Patton klart å forene sine eksperimentelle og kommersielle sider på en måte vi må tilbake til Faith No Mores gullalder for å finne maken til. 2001 har gitt oss hele tre Patton-album.

Først ut er Fantômas, som foruten Patton består av trommeslager Dave Lombardo (Slayer), gitarist Buzz Osbourne (Melvins) og bassist Trevor Dunn (Mr. Bungle). Deres andre album The Director’s Cut kler klassisk filmmusikk opp i nye klær; i hovedsak dyster, riffbasert tungrock eller knallhard og rask thrash metal utfylt med Pattons stadig mer varierte sangteknikker.

Det ene øyeblikk er han en innsmigrende balladesanger før han rett etter spytter, freser og snerrer som en villmann. Musikken er i hovedsak hentet fra skrekk- og kultfilmer, med Nino Rotas «The Godfather», Jerry Goldsmiths «The Omen – Ave Satani» og Christopher Komedas «Rosemary’s Baby» blant de mange høydepunktene. Koblingen mellom filmmusikk og hardrock er uventet og overraskende virkningsfull, og The Director’s Cut står igjen som en av 2001s virkelig spennende rockealbum.

Mord, onani og perversjoner
Tomahawk er navnet på Pattons ferskeste gruppe, og her får han assistanse fra Duane Denison (Jesus Lizard), John Stanier (Helmet) og Kevin Rutmanis (Melvins). Debutplata Tomahawk treffer også blink, og her er Patton musikalsk nærmere Faith No More enn i noen gang tidligere.

Men som Faith No More på sitt beste, er også Tomahawk svært vanskelig å sette i bås. Det skifter mellom intens og bråkete rock til skumle ballader med sære innfall, og selv om dette er langt mer kommersielt enn både Mr. Bungle og Fantômas vil neppe amerikanske radiostasjoner omfavne et album der mord, onani og perversjoner er blant de viktigste temaene.

I tillegg til disse sterke rockeplatene, er Patton også involvert i gruppa Lovage. Hjernen bak Lovage heter Dan Nakamura, og han opererer også under aliaser som The Automator og Nathaniel Merriweather.

Nakamura opererer nærmest som en filmregissør, og lager plater med stadig skiftende rollebesetninger. Fra før har han prosjekter som Gorillaz, Handsome Boy Modelling School, Deltron 3030 og Dr. Octagon på samvittigheten, og til Lovage har han hentet inn Patton og Jennifer Charles fra Elysian Fields som vokalister.

Music to Make Love to Your Old Lady By er framstilt som en hyllest til de småsleske kjærlighetssangene til franskmannen Serge Gainsbourg, samtidig som Portishead, hip hop og glatt 70-tallspop også er blant inspirasjonskildene. Patton stråler i rollen som kjærlighetshungrig crooner og <a href="https://oyvindholen.wordpress.com/2012/09/18/the-koala-kid/»>Kid Koala frisker fint opp med sine dj-kunster, men hele prosjektet blunker hakket for ironisk til at jeg kan ta det helt alvorlig.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Dillinger Escape Plan feat. Mike Patton
Irony is a Dead Scene EP
Epitaph/MNW
6/6

«We will rock you» hoier Mike Patton ironisk i «Hollywood Squares», men det er nettopp det han og punkbandet Dillinger Escape Plan gjør over disse fire låtene.

Det høres kanskje fantastisk ut, men dette er som å høre Patton-grupper som Faith No More, Mr. Bungle og Fantômas samtidig. Dillingers brutalt presise og komplekse kaos av punk, jazz, hardcore, metal og det meste annet er som skreddersydd for Pattons stadig mer sinnssyke vokalakrobatikk, og det skjer mer her i løpet av 18 minutter enn det har gjort i amerikansk punk og hardcore det siste året til sammen.

At dette bare avsluttes med en kanonversjon av Aphex Twins «Come To Daddy» bare spikrer det fabelaktige helhetsinntrykket fast med sikker presisjon. Om du bare skal kjøpe en ep i år, må det bli denne.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Tomahawk
Mit Gas
Ipecac Recordings/Tuba 2003
5/6

Mike Patton er rockens svar på en gammel tanks: Ustoppelig, nådeløs, litt gammeldags og ganske eksentrisk. Kort etter at fjorårets Faith No More-samler minte oss om at Patton har mye av skylden/æren for numetal, innfrir det andre Tomahawk-albumet forventningene så det holder.

Det er lett å se Tomahawk som Pattons gruppe, siden han dominerer med kreativ vokalakrobatikk, men det er Jesus Lizard-gitarist Duane Denison som fortsatt står for brorparten av musikken og er sjef i bandet. Med på laget er også rockeadel som John Stanier (Helmet) og Kevin Rutmanis (Melvins).

Men selv om den funky, jazza og eksentriske crooner-punkrocken står på egne ben, er det Patton som hever det til skyene med sin stadig imponerende stemmeprakt, variasjon og forstyrrede tekster. Mit Gas er langt mer tilgjengelig enn Fantômas og Mr. Bungle samtidig som det tøyer hardrockstrikken langt. Kort sagt: Enda en hårete rockeskalp i beltet for general Patton –eller skal vi like godt døpe ham sin generasjons Frank Zappa først som sist?

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Fantômas
Delìrium Còrdia
Ipecac Recordings/Tuba
4/6

Mike Patton vender tilbake til avantgarden.

Det er utfordrende å være fan av den gamle Faith No More-vokalisten Mike Patton. Med Tomahawks Mit Gas-album tidligere i år var Patton nesten tilbake i rockeland, men da glemte vi at Tomahawk i hovedsak er bandet til tidligere Jesus Lizard-gitarist Duane Denison. I Fantômas, derimot, er det Patton som er sjef – og bandets tredje album får de to foregående til å høres ut som Hootie & The Blowfish.

Hintene var tydelige på forgjengeren, The Director’s Cut, der Fantômas ga oss metalversjoner av klassisk filmmusikk, med en overvekt på skrekkfilmer. Nå har bandet tatt skrittet helt ut og skrevet sin egen skrekkfilm – uten bilder – nærmere 75 minutter med snikende lydeffekter, bekmørke harmonier, munkesang, skramlende perkusjon, ramlende gitarer og Pattons vokalgymnastikk.

Definitivt for menigheten, men Patton brøyter spennende ny vei et sted mellom metal, samtidsmusikk, støy og filmmusikk.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Peeping Tom
Peeping Tom
Ipecac/Tuba 2006
4/6

Mike Patton finner igjen melodien, men litt for sent.

Ryktene om Mike Pattons popplate begynte å svirre nesten umiddelbart etter at Faith No More la inn årene, og bare gjestelisten avslører at dette har tatt tid å fullføre: For både Massive Attack, Kool Keith, Amon Tobin og Anticon-rapperne var langt hetere for fem-seks år siden enn i dag. Pattons utallige andre prosjekter og beryktede flisespikking har til en viss grad spent ben på Peeping Tom, for partneren Dan the Automator kom flere år i forkjøpet med sin suksessfulle hybrid av pop, hiphop, r&b og rock – Gorillaz.

Peeping Tom er uansett gode nyheter for Patton-fans som rynker på nesen over mannens mer avantgardistiske sider. Det er deilig å høre hans unike sangstemme boltre seg i en mer melodisk innpakning enn Fantômas, og albumet føles som en søt dessert etter en rykende sterk indisk middag. Her er pekere til Faith No More, Mr. Bungle, Lovage og X-ecutioners, og det er også herlig å høre Norah Jones synge ”motherfucker”.

Mer av slikt, dersom ryktene om en snarlig oppfølger viser seg å stemme.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

 

Tomahawk
Anonymous
Ipecac/Tuba 2007

Sammenlignet med Mike Pattons tallrike andre prosjekter har bandet Tomahawk vært en streit øy i et hav av rockegalskap, det nærmeste han har kommet Faith No More siden de ble oppløst i 1998. Men med dette tredjealbumet er Tomahawk fanget i samme konsepthelvete som Fantômas. Klar for en dose avantgarderock basert på indianermusikk fra forrige århundreskifte? Moro for oss hardkokte fans, men selv vi savner Rocke-Patton iblant.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.