«2006 bør bli året til Neko Case», skreiv jeg i forbindelse med albumet Fox Confessor Brings the Flood. Slik gikk det vel ikke, men nå får hun overveldende kritikker for årets The Worse Things Get, The Harder I Fight, The Harder I Fight, The More I Love You.
Kanskje 2013 blir Neko Cases år? I dag legges i alle fall billettene ut for hennes Rockefeller-konsert søndag 24. november.
Neko Case
Fox Confessor Brings the Flood
Anti/Bonnier Amigo 2006
5/6
2006 bør bli året til Neko Case.
Vi hører at 2006 blir de norske damenes år, men glem for all del ikke de selvsikre og kreative utenlandske artistene som står i kø for å rive ned alle klisjeer og musikalske båser.
Denne ukens heltinne er canadisk-ukrainske Neko Case, som sjonglerer medlemskap i indie-supergruppen The New Pornographers og en spennende solokarriere i alt.country-land. Det passer bra at hun er på plateselskapet Anti, hjemmet til sjangerknusende artister som Tom Waits, Blackalicious, Joe Henry og Tricky.
Hennes fjerde soloplate har countryblod i årene, men Case er mer beslektet med søkende visjonærer som Wilco, The Byrds og Giant Sand enn tradisjonalister (hun får da også hjelp fra nettopp Giant Sand og Garth Hudson fra The Band). Albumet er inspirert av de russiske folkeeventyrene Case hørte som liten, og musikalsk er dette også et lite eventyr, med innslag fra country, indie, pop, gospel og blues – i storslåtte arrangementer et sted mellom Calexico og western-filmmusikk.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Bonus: BT-anmeldelse av The New Pornographers.
The New Pornographers
Challengers
Matador/Playground 2007
4/6
Fortsatt fengende, men en ørliten nedtur.
Vancouver-bandet The New Pornographers er det arketypiske canadiske indierockbandet. Det ble stiftet i 1996, og så godt som alle medlemmene har parallelle karrierer (Neko Case imponerte blant annet med fjorårets Fox Confessor Brings the Flood).
Denne kollektive organiseringen preger også etterfølgere som Arcade Fire, Broken Social Scene og Malajube, og pornografenes fjerde album kunne ha vært triumfen der pionerene viser etterdilterne hvor skapet skal stå. Dessverre blir Challengers en liten skuffelse etter blinkskuddet Twin Cinema (2005).
Dette er fortsatt fengende, morsom og fiffig orkestrert indierock, slik canadiske band gjør så bra. Her er flotte enkeltlåter som «My Rights Versus Yours» og «Mutiny I Promise You», men samtidig føles helheten noen hakk mer selvbevisst og formelbasert, og mange av de beste riffene og ideene skusles bort.
Øyvind Holen 
Ett svar på “Neko Case: Visjonær heltinne”
[…] nå som vi er blitt kjent med Arcade Fire, Broken Social Scene, The Sleepy Jackson, Hot Hot Heat, New Pornographers og Wolf Parade? Nå fortsetter indierockinvasjonen med det franskspråklige […]