Manic Street Preachers: Comeback for «gærne gatepredikanter»

Ja, slik lød overskriften på min sak om Manic Street Preachers i VG i 1996, i den kortlivde fredagsseksjonen «Endelig fredag», internt gjerne kalt «Elendig fredag» (i dag er det Dagbladet som har «endelig fredag»-seksjon, som erstatning for nedlagte Dagbladet Fredag.

Uansett, her er åndsverket, i anledning gatepredikantenes nye album, Rewind the Film, som utgis mandag 16. september.

Vis avisside

Manic Street Preachers er årets popnavn i Storbritannia.

Med plata A Design For Life kom den walisiske gruppa sterkt tilbake, etter at gitarist Richey Edwards forsvant sporløst 1. februar 1995.

Den britiske musikkpressen sammenligner Manic Street Preachers med New Order. New Order ble dannet av de gjenværende medlemmene i Joy Division, etter at gruppas vokalist, Ian Curtis, tok livet av seg i 1980. På samme måte har Manic Street Preachers samlet seg etter at de mistet et av sine medlemmer under tragiske omstendigheter.

Mitt første møte med Manics: Motown Junk.

Her i Norge er det få som kjenner til Manic Street Preachers. Gruppa dukket opp på slutten av 80-tallet, og fanget musikkpressens interesse med en rekke krasse uttalelser. Gruppa skulle gi ut én plate, selge mer enn Guns N’Roses, for deretter å gi seg på toppen.

Slik gikk det ikke, A Design For Life er gruppas fjerde plate. James Dean Bradfield er frontfigur i bandet, flankert av bassist Nicky Wire og trommeslager Sean Moore. Men det var bandets rytmegitarist Richey James Edwards som vakte mest oppsikt.

Richey slet med depresjoner, anoreksi, alkoholisme, og kuttet seg opp med kniver og barberblad. I 1991 skar Richey teksten «4 Real» inn i armen sin med et barberblad, foran øynene på en sjokkert journalist. Han måtte sy 17 sting.

Bandet har aldri lagt skjul på at Richey ikke var noen dyktig musiker. Richey spilte gitar på scenen, men vanligvis var lyden på gitaren hans skrudd betraktelig ned.

Det var tekstene Richey sto for, og de var sjeldent muntre. Gruppas tredje plate, The Holy Bible, er av de dystreste platene gitt ut på denne siden av 90-tallet.

Fra Manics bekmørke mesterverk, The Holy Bible.

Tidlig i 1995 skulle James og Richey til USA for å gjøre noen intervjuer i forkant av gruppas USA-turné. Den turneen ble det aldri noe av. Da James skulle vekke Richey på morgenen den 1. februar var Richey forsvunnet. Ingen har sett ham siden.

I ettertid har man funnet ut at Richey kjørte til huset sitt i Cardiff. To uker senere ble bilen hans funnet i nærheten av Severn-broen, et beryktet selvmordssted. Men kameratene hans vet ingenting om hva Richey gjorde eller hvorfor. Han etterlot seg ingen forklaringer.

Mye tyder på at Richey er død, men kroppen er ikke funnet, har Nicky Wire sagt til NME.

Kanskje dukker han opp om fem år, lykkelig, med et stort skjegg og den beste boka som noensinne er skrevet, som en kamerat av Richey håper.

Manics norske gjennombrudd.

Fakta: Manic Street Preachers (anno 1996)

* Walisisk band som har holdt det gående siden 1989.

* Satset i utgangspunktet på et provoserende pønk-image, og er blitt kalt 90-tallets Sex Pistols.

* Består av James Dean Bradfield (sang/gitar), Nicky Wire (bass) og Sean Moore (trommer).

* Plater: Generation Terrorists (1992), Gold Against The Soul (1993), The Holy Bible (1994) og Everything Must Go (1996)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: