Hedersmann Christian Teisnes skriver om norsk hiphops 15 siste år i nyeste nummer av Gaffa, og jeg var blant kildene.
Les selve saken på s. 36-37 her, og så kan du fylle ut med director’s cut-versjonen av min bit under. Jeg kårer dessuten de fem viktigste hiphopplatene fra 1998 og fram til i dag (så derfor ingen B.O.L.T. Warhead eller Top Notch).
CT: Hva er forskjellen mellom norsk rap for 15 år siden og idag?
ØH: Den største forskjellen er at norsk rap er blitt mye større og mer variert. Der hiphop anno 1998 i praksis var en liten subkultur med jevnaldrende, der du måtte til Oslo, for ikke å si til Tommy Tees platestudio for å bli lagt merke til, mens miljøet i dag er spredt rundt hele Norge, og utøverne både er erfarne veteraner og ferske nykommere. Og det er blitt uendelig mer respektert og tatt på alvor av platebransje, media og det store publikum. Hiphop i Norge har gjentatte ganger blitt avskrevet som en kortvarig flopp siden 1984, men den siste gangen noen skreiv ”norsk hiphop er død”-artikler var i 2005. Etter Karpe Diems gjennombrudd i 2006 har norsk hiphop blitt en etablert sjanger, som ingen kan avskrive som en døgnflue.
”Regelverket” er også blitt mindre strengt, slik at aksepten for å flørte med andre sjangre er langt høyere enn for 15 år siden, der du helst skulle rappe på engelsk, være tro mot hiphopverdiene og sky alle former for sang.
CT: Hvordan har den teknologiske utviklingen (internett) bidratt til utviklingen av norsk rap?
ØH: Den har gjort det mye lettere å bli lagt merke til uten støtte fra etablerte plateselskap, artister fra Jaa9 & OnklP tidlig på 2000-tallet til dagens Yoguttene har klart å bli lagt merke til uten hjelp fra etablert musikkbransje. Samtidig var det nok hiphopfansen som lærte seg å laste ned musikk over nettet før alle andre, slik at salget av hiphopplater ikke har stått i sammenheng med interessen de siste 10-15 årene, allerede tidlig på 2000-tallet solgte amerikanske rappere flere konsertbilletter enn plater. Dette har jo ført til at det er lettere å få oppmerksomhet, men samtidig langt vanskelig å kunne overleve ved hjelp av platesalg, noe som kanskje har ført til at artister har vært nødt til å satse bredere, dvs mot hitlister, crossoverlåter og radiospilling, siden hiphopkjernepublikummet for lengst har vent seg til ikke å betale for musikken i dag.
CT: Hvem er det som dominerer norsk hiphop i dag, og hvorfor?
ØH: Artig nok er det mange av de samme navnene som dominerer i dag som for ti år siden. Da jeg skreiv Hiphop-hoder i 2004 var de største navnene Tommy Tee & Co, t/oyvindholen.wordpress.com/2009/10/26/gatas-parlament-revolusjon%C3%A6re-pos%C3%B8rer/»>Gatas Parlament, Tungtvann, Klovner i Kamp, Equicez, Jaa9 & OnklP, mens nykommere som Lars Vaular og Karpe Diem så vidt hadde begynt å bli lagt merke til. Det er ikke så store forskjeller som i dag, selv om det spesielt de siste to-tre årene har dukket opp mange nye og lovende navn.
CT: Hva må til for å slå igjennom som norsk rapper i 2013?
ØH: Først og fremst en hitsingel. Musikkverden i dag er mer låtbasert enn på lenge, og det føles typisk at store deler av publikum digger enkeltlåter mer enn de liker artister. Samtidig betyr det at det store publikum kan virke troløse, og det er langt fra sikkert at de vender tilbake til de neste singlene etter en hitlåt. Solid konsertjobbing over hele landet er også svært viktig for å skaffe seg trofaste fans, noe som både eldre artister som Gatas, Tungtvann og Klovner har vist, men også ferskere navn som Karpe og Erik og Kriss.
CT: Kan du liste de 5 viktigste rapalbumene som er kommet ut de siste 15 årene? (med en begrunnelse)
ØH:
Tommy Tee: Bonds, Beats & Beliefs (1998)
Kroningsøyeblikket for den første bølgen med engelskspråklig rap i Norge, der Tommy Tees beats og hans stall med rappere klarer seg strålende side om side med noe av de beste rapperne New York har å by på. En viktig inspirasjonskilde for alle kommende norske rappere, en plate som viser at det meste er mulig for norsk hiphop.
Tungtvann: Nord og ned (2000)
Klovner i Kamp traff et større publikum, men Tungtvann viste ikke bare at det var mulig å lage norskspråklig rap med langt mer allmenne referanser enn hiphopkodene til Tommy Tee & Co. De viste også at det fungerte vel så bra, om ikke bedre, å rappe på andre dialekter enn østlandsslang. Etter Tungtvann kom trønderne, vestlendingene og resten av Norge.
Equicez: State of Emergency * Generation Equiz (2003)
Norges første rapper, Leo Fossen, var svart, men det var først med Equicez at en generasjon bindestreksnordmenn fikk sin ”oppvekstroman”. Debutplata til Cast og F’em One var et ambisiøst, bekmørk og gjennomført visittkort fra forstedene.
Karpe Diem: Aldri solgt en løgn (2010)
Med Karpe Diem fikk Norge endelig gruppa som var ”bigger than hip-hop”, slik som da Petter ble folkets mann i Sverige på 1990-tallet. Karpe klarte å sprenge seg ut av sjangergettoen, vinne festivalpublikummet, toppe VG-lista og selge ut Oslo Spektrum, og det var med denne plata duoen virkelig viste at de var i gang med å skape sin egen sjanger.
Lars Vaular: Helt om natten, helt om dagen (2010)
I likhet med Karpe Diem er også Lars Vaular i ferd med å skape sin egen musikksjanger, med utgangspunkt i mer tradisjonell hiphop, men med spor av alt fra punk, rock, techno og alt imellom, og som i enda større grad enn Karpe kanskje har klart å overbevise alt fra rockesnobber til indienazier om at norsk hiphop ikke bare er en barnslig kopi av amerikanske forbilder.
Øyvind Holen 