Den norske punkromanen

«Punkroman er ein nyskaping,» hevdet Klassekampen i avisas intervju med Frode Grytten, som altså har skrevet romanen Brenn huset ned om The Clash.

Men dette stemmer jo ikke. Jeg har jo selv lest Sverre Knudsens Sukkersug, Nikolaj Frobenius’ Teori og praksis og Sturla Brustads Anarchy in Åmot, alle tre romaner som handler om kompiser som spiller i punkband rundt 1980. Brynjar Aa ble også nevnt.

Dette sier kanskje litt om korttidshukommelsen i det litterære Norge, men her er uansett min 2007-anmeldelse av Anarchy in Åmot. Mer om musikkbøker her.

Virkeligheten slår nok en gang knockout på fiksjonen når det kommer til gode rockebøker.

Debutromanen til Sturla Brustad, Anarchy in Åmot, stadfester tre ting. Den viser hvilken eksplosiv nedslagskraft musikkrevolusjoner har hatt i Norge, her punk på tampen av 1970-tallet. Den er også enda et eksempel på at virkeligheten fortsatt har et solid forsprang på fiksjonen innen rockelitteraturen, og boka minner også om hvordan bølger på grasrotnivå i virkeligheten både kan være markedsstyrte og blodkommersielle – selv om publikum gjerne tror på det stikk motsatte. Fra Bill Haley via Sex Pistols og hiphop til grungeikonet Kurt Cobain.

Mislykket bandroman
Anarchy in Åmot vil være et punkens svar på Lars Saabye Christensens Beatles, men selv om Brustad gnistrer når det kommer til heimstadskildringene og det fargerike språket – konsekvent holdt i tjukk Åmot-dialekt – ender romanen opp som nok et mislykket forsøk på å skrive Den store norske rockeromanen.

Det er paradoksalt at en roman med den korte og konsise punken som bakteppe ender opp som en forvokst mastodont på over 550 sider, sykelig opptatt av detaljer og uvesentligheter. Punkgruppa Anarchy in Åmot går på rekordtid fra øvingslokalet til sin første oslokonsert og proff plateinnspilling, mens Brustad bruker gruelig mange bokstaver på å fortelle historien.

I studio får vi sekvenser som kunne ha passert i en dokumentar om innspillingen av et mesterverk, men som bare blir parodisk når det handler om et kjellerband: «Kordrekka (A-C-G-F) hadde opprinnelig alle grepa i dur, og da hørtes greia ut som no a’Gro Anita Schønn kunne syngi. Etter en del eksperimentering la vi om tel Am-C-G-Fmaj7, og da ramla ting på plass.» I en annen scene blir det konflikt når medlemmene spiller en låt i #G, A og H – samtidig (forfatterens utheving). Dette er ikke punk, men litterær progrock.

Kanskje det er mangelen på de store suksessene og nedturene i norsk rock, men med få unntak ender norske rockebøker opp som kjedsommelige skildringer av svette øvingslokaler, en kasse pils på bakrommet, småkjekling og sånn passe suksess. Anders Bortnes Et bra band, Erlend Erichsens Nasjonalsatanisten, Frithjof Jacobsens 101 og nå Anarchy in Åmot surrer alle rundt i en grå masse av pubertet, middelmådighet, babling, selvmedlidenhet og treig sosialrealisme. Sverre Knudsens Sukkersug var et bedre forsøk, men snublet fordi forfatteren valgte å hente inspirasjon fra opptakten og etterspillene rundt egen karriere i The Aller Værste!, mens han hoppet bukk over suksessen. Morten Jørgensens Sennepslegionen (1987) leder fortsatt.

Kommersielle lokomotiv
Er du interessert i rock og bøker bør du ikke kaste bort tiden på norske romaner, men gå for ekte vare: Biografier som Hammer of the Gods (om Led Zeppelin), The Dirt (om Mötley Crüe) eller Heavier Than Heaven (om Kurt Cobain).

Sistnevnte gir innblikk i de kommersielle drivkreftene som lå bak Nirvanas gjennombrudd. Tenåringer som i sin tid falt pladask for rock’n’roll på 1950-tallet, punk på 1970-tallet, hiphop på 1980-tallet eller grunge på 1990-tallet tror gjerne at de hadde sugerør ned i en eksklusiv og hemmelig rockeundergrunn, når de i virkeligheten ble påvirket av høyst kommersielle baktanker. Slik er det også med gutta i Anarchy in Åmot, men disse kontrastene mellom kommers og undergrunn berøres bare med harelabb. Som Perry sier: «Det som skjer er et opprør (…) Hver generasjon har sitt – rockerane, hippiane… Dette er våres.»

Gutta synes Sex Pistols er «dilla festet til vinyl», mens James Millers Flowers in the Dustbin gir et gløtt inn i maskineriet bak Sex Pistols. Bandets opportunistiske manager Malcolm McLaren satte sammen bandet for å skape blest rundt sin motebutikk Sex (vokalist Johnny Rotten var stamkunde), og partneren Vivienne Westwood spesialdesignet en «anarchy»-skjorte i anledning gruppas singel Anarchy in the U.K. Det store gjennombruddet kom som følge av sjokkoppslag i britisk presse etter at bandet bannet på direkten i BBC-programmet Today, provosert fram av en beruset programleder.

Rocken døde i 1955
Verdens første hvite rockestjerne var Bill Haley, som heiv seg på rocketrenden etter å ha forsøkt seg innen country, western swing, rhythm’n’blues og jodling. I 1952 ga han ut sin første rockelåt, «Rock the Joint», men da han ble verdensstjerne med «Rock Around the Clock» i 1955 var rocken allerede i ferd med å bli oppspist av profesjonelle låtskrivere og smarte markedsførere som anså stilen som et trendblaff man kunne tjene raske penger på.

I boka Country skriver Nick Tosches at rocken døde første gang allerede i 1955, og at «Rock Around the Clock» var det første eksemplet på falsk rock. Heldigvis ble rocken reddet av Elvis Presley og Jerry Lee Lewis, mens rockehistorien har fortsatt i en endeløs syklus av nyskapning, kommersialisering og undergang siden.

Da The Beatles slo gjennom i 1963 var Elvis en fjollete filmstjerne med låter som «Bossa Nova Baby», mens Bill Haley ga ut kliss som «Midnight in Washington». Malcolm McLaren hadde dollartegn i øynene da medlemmene i Anarchy in Åmot kjøpte sine gitarer, mens breakerne i Rock Steady Crew jamret over hulheten i hiphopfilmen Beat Street i 1984 – mens en ny generasjon åmotinger trolig meldte seg på breakekurs.

Da nok en ny generasjon åmotinger hev 1980-tallets hårete hardrock på båten til fordel for Nirvanas grunge tidlig på 1990-tallet, slet Kurt Cobain med sine egne demoner. I intervjuer sto han alltid fram som en rettroende og uavhengig punkrocker fra undergrunnen, men bak fasaden forbannet han indie-menigheten han selv sprang ut fra i studentbyen Olympia, maste på sine managere om hvordan Nirvana skulle slippe til mest mulig på MTV og nølte ikke et sekund med å skrive kontrakt med storselskapet Geffen.

Rockehistorien er en utømmelig kilde til godt lesestoff, og virkeligheten er så spennende at vi klarer oss fint uten langdryge rockeromaner som Anarchy in Åmot.

ANMELDT

Sturla Brustad
Anarchy in Åmot
Gyldendal 2007, 560 sider

Nick Tosches
Country: The Twisted Roots of Rock’n’Roll
Da Capo Press 1977 (ny utgave 1996), 290 sider

James Miller
Flowers in the Dustbin: The Rise of Rock and Roll, 1947-1977
Simon & Schuster 1999, 418 sider

Charles R. Cross
Heavier Than Heaven: A Biography of Kurt Cobain
Hyperion 2001, 400 sider

Opprinnelig publisert i Ny Tid.