Ordboka fra Lindeberg: Det som er strengt

Guleed Abdi fra Ellingsrudåsen har nettopp gitt ut slangordboka Den nye norsken. Da passer det bra å minne om da Hans Christian Grønn prøvde å mikse slangordboka med oppvekstromanen i Det som er strengt og Fakta faen, bare to T-banestasjoner unna Ellingsrud, på mitt eget Lindeberg.

Sjekk ut anmelderens eget forsøk på å skrive Groruddalens moderne historie her.

Hans Christian Grønn
Det som er strengt
Aschehoug 2000
3/6

Vi venter fortsatt på beretningen om drabantbygenerasjonen fra 70- og 80-tallet.

Vi som vokste opp i Oslos drabantbyer på  70- og 80-tallet er i ferd med å bli voksne, og vi tørster etter at noen tar ansvar og forteller vår historie. Men få generasjoner er vel mer fragmenterte og rotløse enn nettopp oss; så dette er ingen enkel oppgave. Hans Christian Grønn er like gammel som meg og vi vokste opp noen hundre meter fra hverandre, men jeg har aldri hørt om fyren og han har sikkert aldri hørt om meg.

Det som er strengt kan ses på som første skritt mot en heimstadlitteratur for Groruddalen 1970-1990; en liste over ord, uttrykk, steder og personer som preget Grønns tenår i Heggen borettslag på Lindeberg. «Til nå har ytterst få kjent til mysteriet som har skjult seg mellom gule høyblokker på Lindeberg i Groruddalen (…) Nå offentliggjøres kodeksene, mytene, syndromene» heter det på omslaget, hvilket selvfølgelig er det reneste sludder. Jeg regner med at dette er spissformulert av PR-maskineriet til Aschehoug, for Grønn har selv sagt at dette er snakk om en intern gjengsjargong som i høyden ble brukt og forstått av et snes gutter. Aschehoug kaller også dette en punktroman eller en kollektivroman, men hvor er romanen? Dessuten er blokkene på Lindeberg både røde og gule!

Grønn har en artig tone og talent som historieforteller, og mye her er svært morsomt. Men det er kanskje bare tørsten etter at noen skal fortelle en historie fra et miljø jeg kjenner meg igjen i, som tar overhånd. Det er beskrivelsene av Lindebergs samlingssteder og lokale helter (popstjerner, hockeyspillere og bøller) som treffer. Men som de fleste av oss lindebergianere, er Grønn på tynn is med en gang han beveger seg utenfor sitt borettslags grenser. For eksempel: Det var ikke Shan Ozo, men Fletch, som vant NM i klubbrock og deltok på «Midt i smørøyet». Og Neno The Smiling Man bodde i Asken borettslag, ikke Bjørka.

I mediablitzen i anledning bokslippet har flere aviser kalt språket her en sosiolekt, men for å bruke fyrenes egen sjargong; det blir å gå vel «under huden»*. Det som er strengt er en liste over unike uttrykk som oppstår i alle kompisgjenger, og hvor mye sjelden når ut over den innerste kretsen.

Det som er strengt kunne dannet ryggraden i en historie fra Lindeberg, men som enkeltstående utgivelse blir heller snevert. I bunn og grunn er boka mest et nostalgisk glansbilde av en liten gjengs tenåringsår; mens uroen, spenningen og de virkelig gode historiene lurer i bakgrunnen. Dessverre. Hans Christian Grønn har kastet hansken, men hvem tar den opp?

Øyvind Holen, Asken borettslag, 1975-1994

* «Under huden» – Bety at noe har anstrøk av fransk eller tsjekkisk. Uttrykket benyttes når ting blir litt vel interessant. Eks.: «Jeg føler meg litt under huden i dag. Tror jeg hester ned på Cinemateket og får med meg trilogien Blå, Hvit og Rød – kan hende også den siste til Von Trier.»

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Hans Christian Grønn
Fakta faen: fra A til Å om det som gjaldt på 80-tallet
Aschehoug 2005

På sitt andre forsøk makter Hans Christian Grønn å gjøre det ekstremt interne til noe allment gjenkjennende for de som vokste opp på 1980-tallet.

Omslagene forteller egentlig alt. Forsida av Hans Christian Grønns debutbok Det som er strengt (2000) prydes av isbjørnstatuen som ønsker deg velkommen til Lindeberg Senter. Du må ha satt din fot i denne uunnselige drabantbyen i Groruddalen for i det hele tatt å forstå omslaget.

På omslaget til årets oppfølger, Fakta faen: fra A til Å om det som gjaldt på 80-tallet, kjemper fire private barndomsbilder om oppmerksomheten med 23 forskjellige 80-tallsikoner. Vokste du opp i Norge på 1980-tallet, er det umulig å forhindre egne minner å strømme på ved synet av tegneseriefiguren Månestråle, et fotballkort med Kenny Dalglish, en byste av Kiss-gitarist Ace Frehley, en jojo, en ninjastjerne eller en Apache-sykkel. Omslaget signaliserer hvordan Grønn nå har funnet balansen mellom privat og kollektiv mimring.

Mini-leksikon
Omslagene er talende for innholdet. Debuten var en i overkant intern skildring av en kompisgjeng fra Lindeberg, som til tider var ugjenkjennelig for selv andre Lindeberg-boere (anmelderen er selv derfra). Oppfølgeren er en intern skildring av en kompisgjeng  Lindeberg, og nå makter Grønn i langt større grad å gjøre det interne allment gjenkjennende.

Formen er den samme i begge bøkene; her er minner, slang, personer, historier og hemmeligheter fra oppveksten i drabantbyen, organisert som et minileksikon med kryssreferanser mellom oppslagsordene. For å ta et eksempel vi kjenner igjen fra omslaget: «Apache, kuli sykkel oppkalt etter vass indianerstamme. For optimal effekt i Politi og tjuv på sykler, var det viktig med korrekt ekstrautstyr. Dette innebar orange Aftenposten-flagg, fotballkort på eikene, plenty av katteøyne på dashbordet, gir, speedometer, skvettlapper bøffa fra trailer og bilratt med pels

Formen er altså den samme, så hvorfor er oppfølgeren så mye mer vellykka enn debuten?

Mye av hemmeligheten er at årets bok konsentrerer seg om ungdomsåra fram til 15 år, der debuten var i overkant opptatt av slutten av tenåra. Etter 15 år sklir barndomsgjengen fra hverandre, og utvikler egne interesser, sjargonger og holdninger. I barneåra er derimot det felles generasjonspreget mye sterkere. Alle lærer det samme på skolen, ser de samme tv-programmene, leker de samme lekene, kjøper det samme godteriet og bruker de samme uttrykkene, og utvikler følgelig en slags kollektiv hukommelse – uansett hvor i Norge man vokser opp.

Selv om Fakta faen utspiller seg i en liten drabantby i Oslo øst, og Grønn går i dybden på svært interne ting som livet i Furuset Hockey og egne runkefantasier, tar han samtidig for seg så mange allmenne fenomener fra 80-tallet at han finner balansen han slet med å holde i Det som er strengt. Samtidig gir den geografiske og sosiale sneverheten boka en personlighet og nerve som er fraværende i mange andre mimrebøker fra 80-tallet.

Et byggesett
Både Det som er strengt og Fakta faen hadde i seg et løfte om en spennende oppvekstroman fra Groruddalen, men føles mer som å finne en kasse med Lego. Den leksikalske formen og mangelen på en gjennomgående historie gjør at den blir slitsom å lese fra A til Å, men med hjelp av de forskjellige byggeklossene kan du selv sette sammen et byggverk bestående av biter fra din egen barndom. Det må også nevnes at dette er 80-tallet sett fra guttas synspunkt, jentene spiller stort sett roller som møfrø, smårips eller digge syngedamer.

Fakta faen byr ikke bare på langt flere av disse byggeklossene i forhold til debuten, svært mange vil nok også passe bedre inn i leserens eget hode – uavhengig om man har satt sin fot i Groruddalen eller ei. Det er fortsatt ikke den spennende oppvekstromanen jeg føler Grønn har i seg, men Fakta faen stimulerer minnemuskelen i så sterk grad at man får lyst til å skrive sin egen oppvekstroman. Og den følelsen får jeg sjelden av norske romaner.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: