Glemt antologi 17: Drawn & Quarterly

I dag er canadiske Drawn and Quarterly ett av verdens mest kvalitetsbevisste tegneserieforlag, men det var også navnet på forlagets antologi.

De første heftene, utgitt 1990-1992, var svært viktige for min tegneserieinteresse, og her er mine anmeldelser av to senere forsøk, som rettet seg inn mot bokhylla.

(Flere glemte antologier her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her,her og her).

Chris Oliveros (red.)
Drawn & Quarterly vol. 3
Drawn and Quarterly 2000

Mesterlig antologi.

Ute etter virkelige kvalitetsserier? Sjekk ut det canadiske forlaget Drawn and Quarterly. Den 175 sider tykke antologien som bærer forlagets navn er et nesten perfekt utgangspunkt for nye serieopplevelser.

Albumet er spekket med ferske og glitrende serienoveller fra USA, Canada, Italia, Finland og Frankrike. Men rosinen i pølsen er et helt album med franske Dupuy og Berberians Monsieur Jean. Serien handler ganske enkelt om dagliglivet til en småfrustrert forfatter i 30-årene, fortalt på slentrende genialt vis. Monsieur Jean er en av Frankrikes store seriesuksesser de siste årene, både populær og prisbelønt, og denne oversettelsen er kjærkommen for oss som ikke er så stive i fransk.

Og som ikke dette var nok; antologien avsluttes med flere sider av Frank Kings klassiske avisstripe Gasoline Alley fra 1920- og 30-tallet. Innholdsmessig blir denne lite kjente serien vel søt og snill, men Kings strek er så lekker og elegant at det er en fryd. På sitt beste tangerer King en gammel mester som Winsor McCay (Little Nemo) i fargebruk og fantasirikdom.

Kort sagt: En klar kandidat til årets beste tegneserie!

Chris Oliveros (red.)
Drawn & Quarterly volume 4
Drawn and Quarterly 2001

Perle for Tintin-fans.

Den canadiske tegneserieantologien Drawn & Quarterly fortsetter sitt liv som luksuriøs årlig ”coffee table”-bok, og i årets utgave er det en helt spesiell godbit til glede for Tintin-fans.

For stammen her er den 56 sider tykke The Adventures of Hergé – en særs grundig og gjennomført biografi om Tintins far; serieskaperen Georges ”Hergé” Rémi. Seriens tegner, Stanislas, bruker en kantete, elegant og fargesprakende strek i tradisjonen etter Hergés skoledannende ”rene linje” – og dette er nesten som å oppdage et ukjent Tintin-album.

Forfatterne Bocquet og Fromenthal kvier seg ikke for å gå inn i de mer kontroversielle sidene rundt Hergé, som hans forhold til kvinner og alkohol og anklagene fra venstresiden om at Tintins pappa var både reaksjonær og fascistisk. Den norske seriebiografien Jeg, Arne Næss står tilbake som en lettvekter sammenlignet med dette.

Bladet for øvrig presenterer flere nye spennende europeiske serienavn, men når den bruker mye plass på den amerikanske avisserien Gasoline Alley og gamle krigspropagandaplakater får helheten et preg av å være for spesielt interesserte. Men lekkert er det.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.