Fredag 18. oktober gir Christianssand String Swing Ensemble ut sitt fjerde album, Etterskjelv, deres første egenkomponerte og det første med norske tekster.
Her er mitt 2001-intervju med orkesteret, i anledning debutplata I Paris.
Christianssand String Swing Ensemble leker ikke. To år etter oppstarten har de etablert seg som et solid liveband, spilt inn plate i Paris og arrangert egen stringswing-festival i Kristiansand.
Stringswing er en musikksjanger som er uløselig knyttet til dens mest kjente utøvere: Django Reinhardt ute, og Hot Club de Norvège og Robert Normann her hjemme. Men da vokalist Kenneth Steinsland takket ja til å bli med i nystartede Christianssand String Swing Ensemble for rundt to år siden, hadde han ikke en gang hørt Lillebjørn Nilsens ”Tanta til Beate”.
– Jeg takket bare ja til å være med på en øving, og fant fort ut at dette var musikk med en slik glede og varme at jeg var raskt solgt, forklarer Steinsland.
Initiativtaker Gisle Sandvand startet opp ensemblet på Musikkonservatoriet i Kristiansand etter å ha sjanghaiet de andre musikerne over noen øl på en bli kjent-fest tidlig i semesteret. Sandvand hadde bakgrunn fra en stringswingkvartett tilbake i 1993, og klarte raskt å overbevise sine medmusikanter om sjangerens fortreffelighet.
To år senere har gruppa opparbeidet seg solid status i hjembyen, og i sommer ga den ut plata I Paris – og feiret like godt plateutgivelsen med den fire dager lange festivalen String Swing Circus i sommer. Der deltok Hot Club de Norvège, Farmers Market, Tango for 3, Arbat, Northern Europe Jazz Quartet og Pajaro Canzani – alt organisert i løpet av knappe to måneder. Nå satser gruppe på å erobre resten av landet.
– Hot Club de Norvège er klart et forbilde, men de er et stilistisk mye renere stringswingband enn oss. Vi henter inspirasjon fra flamenco, sigøynermusikk, russisk musikk, franske chansons og tysk kabaretmusikk. Du kan si vi er litt mer publikumsvennlige, til tider blir det nesten litt for mye spilleglede og energi. Vi har snakket om det i det siste, vi er nesten nødt til å roe oss noe ned, slik at det lyriske ikke helt kommer i skyggen av vår utadvendthet, sier Steinsland.
En annen viktig forskjell er at Kristiansand-gruppa bruker vokal, noe som sendte dem ut på jakt etter passende materiale – som ble funnet i blant annet sangene til Edith Piaf og Jacques Brel, russiske folkeviser, evergreens som ”Fly Me To The Moon” og ”I’m Gonna Sit Right Down”, samt også en og annen egenkomponert sang.
Sekstetten har gjort en rekke spillejobber, og årets plateinnspilling ble finansiert ved at gruppa ba om betaling på forskudd. Den fikk 30.000 kroner i støtte, mens 170.000 kroner kom som inntekt fra spillejobber. Dette førte gruppa til stringswingens Mekka, Paris, der planen var at gitarist Pascal de Loutchek i gruppa Arbat skulle produsere plata.
Nå viste det seg dessverre at han ikke hadde tid til å produsere oss, men han anbefalte oss for en venn, Pajaro Canzani fra Uruguay – også kjent som Latin-Amerikas svar på Bob Dylan. Men Loutchek stakk stadig innom og bidro med gitar, og var et voldsomt krydder til innspillingen. I tillegg fikk vi med Per Arne Glorvigen og en strykekvartett.
Brorparten av plata ble spilt inn i Paris, med andre spor spilt inn i NRK Sørlandet og live på Frk. Larsen i Kristiansand. Neste år håper gruppa å sette kursen mot string swingens Medina, Buenos Aires, for en ny plateinnspilling.
– Det er et klart mål. Latin-Amerika har et veldig stort string swing-miljø, samtidig som vi også leker oss med elementer fra tango.
Og det blir ganske sikkert en ny festival neste år, selv om årets String Swing Circus trolig ikke tjener inn hele budsjettet på 300.000 kroner.
– Festivalen i sommer var en kjempesuksess med løs atmosfære og tropenetter hver kveld – noe som passet bra siden festivalen var utendørs. Vi kalte det String Swing Circus fordi festivalen på en måte var kaos satt i system – slik sirkus er. Det var nesten som en sigøynerfestival, mimrer Steinsland.
Opprinnelig publisert på Ballade.no.
Øyvind Holen 