Bjørn Gabrielsen og USA-drømmen som brast

Mandag 21. oktober gir Bjørn Gabrielsen ut sin nye bok, om det eneste rommet som er igjen, der det er «trygt og godt». «Det er kanskje kaldt der, og det lukter kanskje vondt, men der har du i alle fall kontroll,» heter det i forhåndsreklamen.

Nei, Gabrielsen har ikke skrevet en bok om å sitte på do, men gir ut Jeg skal bare ut i boden en tur.

Dette intervjuet er fra 2001, da Gabrielsen debuterte med sakprosa-semiklassikeren Lutefisk på prærien.

Bjørn Gabrielsen dro til USA for å finne landet han drømte om i barndommen. Han fant noe helt annet.

– Litt av en oppgave! Ta bilder av stygge, halvgamle mannfolk som prater om seg sjøl.

Bjørn Gabrielsen misunner ikke Aftenpostens fotograf hennes oppgave, og er vi i det ondsinnede hjørnet, har han jo rett. Debutboken Lutefisk på prærien er ikke annet enn en 250 sider lang monolog, der Gabrielsen virrer rundt i Nord-Amerika på diffust oppdrag.

«For nesten alle vestlige mennesker er det å reise til Amerika som for muslimer å reise til Mekka. Vi oppsøker et sted vi har hørt om så lenge vi kan huske, et sted som på mange vis har skapt oss, som avgjør hvem vi er», skriver Gabrielsen. Men Mekka ble en skuffelse.

– Jeg ble gjennomgående rystet over hvor dårlig jeg kjente USA. Det landet vi, og amerikanerne, er opplært til å drømme om, finnes ikke.

Det Gabrielsen vet om USA, har han lært av bøker, filmer, tegneserier og tv. Dette gjelder de fleste av oss – og også de fleste amerikanere.

– Det Småby-USA vi kjenner fra film, med sine trivelige restauranter, skoler i nabolaget og små sjarmerende butikker, eksisterer ikke. USA er Alnabru med dødsstraff: lagerbygninger og endeløse Lørenskog-husklynger der intet er tillatt, sier Gabrielsen.

Amerikanisering
Gabrielsen tegner et bilde av et USA som en slags statlig utgave av Fremmedlegionen. Hit kunne du reise for å starte på nytt.

– Det å være amerikaner er å starte fra null. Og boken er også et lite varsku i innvandringsdebatten her hjemme. For der immigrantene ikke assimileres, kan de fort bli både mislykkede og undertrykte, sier Gabrielsen.

Gabrielsens artikler, anmeldelser og kommentarer i Natt&Dag, Morgenbladet og Dagens Næringsliv har tidligere dreid seg mest rundt det ironiske, det personlige og det humoristiske. Men i Lutefisk på prærien er det en mer direkte politisk skribent som prøver ut sine vinger.

– Jeg mener jeg alltid har vært politisk, men det har vært mer i det skjulte, i underteksten.

Intet sted er dette tydeligere enn når Gabrielsen tar opp «amerikanisering». Han ligger nemlig ikke våken om nettene fordi vi sluker amerikansk film, slurper i oss Coca-Cola og digger Britney Spears. Nei, amerikanisering dreier seg om at det offentlige fratas livsviktige oppgaver, mener han.

Frykter markedskreftene
«Den virkelige amerikaniseringen i dag handler om at ingen tar ansvaret for at barn og gamle skal ha lokalbutikker å kjøpe dagligvarer i; den handler om utarming av kollektivtransporten til fordel for subsidiering av privatbilismen; den handler om å begrense pressefriheten til bare å gjelde avisene som skaffer nok annonsører», skriver han.

– Norge er ikke i ferd med å bli som USA, – og jeg frykter ikke noen globalisering av kulturen. Men jeg frykter at det private markedet tar mer og mer over for det offentlige; det er også en slags amerikanisering. Her er det ikke Mikke Mus og Britney Spears som er skurkene, det er Rema-Reitan, Kjell Opseth og Høyres Inge Lønning, som går inn for å fjerne pressestøtten.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.