Internasjonal uke, dag 1: Den elektroniske verdensfamilien

Fra mandag 28. oktober til og med søndag 3. november er det igjen tid for Oslo World Music Festival. Jeg markerer begivenheten med å avholde internasjonal uke på bloggen, og legger ut ymse globalsaker jeg har skrevet.

Først ut: Denne 2006-saken om globaliseringen av den elektroniske musikken.

Biosphere har satt Tromsø på verdenskartet innen elektronisk musikk. Nå følger Beijing og Tijuana etter. [2013-kommentar: Les hele Biosphere-intervjuet her.]

Vi er i Montréal. Geir Jenssen fra Tromsø, alias Biosphere, får en batteridrevet loopspiller i gave fra Beijing-duoen FM3. De kaller den Buddha Machine. Noen dager senere sitter Jenssen, Norges kanskje mest respekterte elektronikaartist, ved et leirbål i villmarka i Québec, sammen med venner fra Tyskland, Polen og Østerrike.

– Vi satt og hørte på disse kinesiske loopene, og de ga en atmosfære som passet perfekt til den kanadiske stjernehimmelen, forteller Jenssen, som mandag slipper sitt tiende soloalbum, Dropsonde på engelske Touch Records.

Varm jazzglød
Elektronisk musikk assosieres fortsatt med kjølige storbyer som Düsseldorf og Detroit, gjerne utført av hvite menn som skrur på knotter og stirrer sjenert ned i laptopen. Fra sin base i Tromsø har Jenssen knesatt klisjeen om «arktisk tekno» i slik grad at det velrenommerte musikkmagasinet The Wire skriver at han bor «deep within the Arctic». I Norge har han totalt én uke på VG-lista å vise til, men i nettleksikonet Wikipedia vies han større plass enn både Röyksopp og Lene Marlin.

Dropsonde er preget av en varm glød og jazzaktig perkusjon, og hører vi ikke det sprakende leirbålet fra Québec i sporet «Warmed by the Drift»?

– Albumet er et bevisst forsøk på å styre unna alt som minner om Arktis. De fleste sporene er spilt inn på diverse hotellrom rundt omkring i verden, og ofte er de inspirert av stedet jeg har befunnet meg på. Av en eller annen grunn jobber jeg best på hotellrom for tiden.

Takket være stadig billigere flybilletter og internett benytter både FM3 og Biosphere seg av dette globale språket for å komme seg ut i verden. Biosphere gjør bare 10-15 konserter i året, og da vurderer han også tilbudene etter geografi, landskap og miljø.

Mindre verden
Og som opplevelsen ved leirbålet minnet Jenssen om, elektronisk musikk er i dag blitt en global bevegelse. Den beste musikken komme like gjerne fra Beijing eller Tijuana som fra Vesten.

– For 15 år siden var det ofte lett å høre om en komposisjon kom fra Detroit, London, Berlin eller New York. I dag er det vanskeligere. Verden er blitt mye mindre. En bestemt stilart tilhører ikke lenger et bestemt geografisk område. Alt finnes overalt, mener Jenssen.

Hvilket fører oss videre til Kina. Nærmere bestemt Beijing og de to herrene bak Buddha-maskinen: Zhang Jian og Christiaan Virant. En klassisk skolert pianist inspirert av vestlig frijazz og kinesisk folkemusikk. Og en amerikaner med over 20 år i Kina bak seg, med bakgrunn i hardcorepunk og klassisk minimalisme à la Steve Reich.

– Vi er begge store fans av Biosphere, og hans dempede og seigtflytende lydbilde var en betydelig inspirasjon for oss. Nå spiller vi konserter over hele verden, og anser oss som en del av en global musikalsk bevegelse, forteller Virant.

Storbyfenomen
FM3 regnes som Kinas første og ledende band innen eksperimentell elektronika, og duoen mener selv de er sterkest preget av å ha bodd i Beijing i ti år. Deres lavmælte og hypnotiske musikk er også preget av Virants bakgrunn i «do it yourself»-filosofien fra amerikansk punk og Jians bånd til folkemusikken i Sørvest-Kina. Resultatet er en fusjon av kinesisk folk og minimalistisk ambient, med hjelp av billig software og hjemmelagde instrumenter.

I Kina begrenser interessen for elektronisk musikk seg til storbyer som Beijing, Shanghai og Guangzhou. Kinesisk media konsentrerer seg om popmusikk, og det er fortsatt svært dårlig tilgang på vestlig musikk, især mer eksperimentelle lyder.

– Alle nasjoner merker sin musikk med kulturelle fingeravtrykk. Tysk elektronika er annerledes enn musikk fra Los Angeles. Elektroniske band fra Beijing er noe annet enn de fra Shanghai, hvor dansbar klubbmusikk står sterkere. Elektronisk musikk er et globalt språk, men det finnes mange dialekter.

Undersak: Ikke akkurat texmex

Meksikansk elektronika? Like bra som norsk samba? Murcof viser at du tar feil.

Fernando Diaz Corona fra Tijuana i Mexico er et strålende eksempel på den nye musikalske verdensorden. Som Murcof har han imponert med to mørke elektronika-album, mer inspirert av komponister som Henryk Gorecki og Arvo Pärt enn mariachi og texmex. Han forteller om en eksplosiv utvikling i hjemlandet.

– Det vokser i undergrunnen. Vi får flere uavhengige plateselskap, mer og bedre musikk og stadig nye festivaler viet elektronisk musikk. Vi er nå ved et punkt der vi har midlene til å konkurrere på den internasjonale scenen, og dette vil bare bli mer tydelig i årene som kommer.

Corona sliter med å forklare om nasjonaliteten setter preg på musikken hans, men han har lært seg mye om nasjonale stereotypier.

– Alle personer er på et vis forskjellige verdener, selv om vi er naboer eller brødre. Da folk hørte musikken min for første gang gikk mange ut fra at jeg var fra Øst-Europa eller Tyskland, men – overraskelse – jeg var fra tequilaen og mariachiens land. Det var en lærerik leksjon i stereotypier.

Med engelsk plateselskap og spillejobber verden rundt føler Corona seg i dag som en del av global musikkscene, men han er ikke helt fornøyd med tingenes tilstand.

– Jeg føler meg iblant som en særing, for «global» betyr i stor grad fortsatt Europa, Japan og USA. Ved hjelp av teknologi, internett og billigere redskaper er musikkscenen i ferd med å desentraliseres, noe som trolig er en av få positive sider ved globaliseringen. Latin-Amerika må nå jobbe med infrastrukturen, slik at landene lettere kan utveksle artister, slik at musikken modnes og vi kan bli en større del av den globale scenen. Fortsatt kan du telle på fingrene hvor mange artister fra dette enorme kontinentet som virkelig er kjent ute i verden.

Fakta – Ambient

* Elektronisk musikk, med røtter i klassisk minimalisme, elektronisk samtidsmusikk, synthmusikken til Brian Eno (som oppfant begrepet) og Kraftwerk på 1970-tallet og house/techno-revolusjonen på 1980-tallet.

* Artister som The Orb og Aphex Twin populariserte sjangeren tidlig på 1990-tallet.

* Mer opptatt av rom, stemninger og repetisjon enn tradisjonell låtstruktur.

* Andre viktige artister: Future Sound of London, Boards of Canada, Autechre og Biosphere.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.