Når ordene låser seg

Den «vanskelige andreplata» er godt kjent, men hva med den like så vriene andre diktsamlinga? I 1998 skreiv jeg denne saken om Steinar Opstad, Harald Simonnæs og Cathrine Grøndahl.

Hva gjør de i dag? Opstad ble nettopp nominert til Ungdommens kritikerpris for den rykende ferske diktsamlinga Å, høye dag, Simonnæs har skrevet historien bak den ferske filmen Jul i Flåklypa, mens Grøndahl jobber som advokat og ga ut Jeg satte mitt håp til verden i 2009.

STEINAR OPSTAD Foto: Torunn N. Momtazi

Lyrikerne Steinar Opstad, Harald Simonnæs og Cathrine Grøndahl opplevde tre forskjellige problemer med å følge opp sin kritikerroste debut.

Tenk deg følgende: Du har endelig tatt mot til deg og sendt inn dine egne dikt til forlagene. Etter neglebitende venting får du positivt svar, diktsamlingen kommer ut og kritikkene er gode. Men når du tror du målet endelig er nådd innser du at forlaget ønsker en ny bok i løpet av ikke så altfor lang tid.

Vanskelig
– Å komme i gang igjen var fryktelig vanskelig. Debuten hadde jeg arbeidet med i fem-seks år, men så fikk jeg ikke like god tid. Det tok faktisk et helt år før jeg i det hele tatt kom i gang med skrivingen igjen, forteller Steinar Opstad.

For debuten Tavler og bud fra 1996 ble Opstad tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. I høst er han klar med oppfølgeren Den alminnelige.

– Jeg følte jeg var ferdig med tematikken og de språklige mønstrene jeg hadde brukt. Jeg ville fornye meg, derfor tok det ekstra tid.

Med årets Snorkel følger Harald Simonnæs opp debuten Kalde bikkjesnuter fra 1996, som han mottok Aschehougs debutantstipend for.

– Debuten førte til at jeg ble sløva ned. Før bokutgivelsen var jeg langt mer aktiv i å spre diktene mine gjennom forskjellige stunts, men boka gjorde at jeg følte meg slapp og neddopa.

Derfor har det fortsatt ikke blitt noe av planene Simonnæs fortalte om i Osloposten i mars 1997. Med bil skulle han kjøre rundt med lysbildefremviser og lydanlegg for å blåse dikt og bilder ut over Oslos bydeler.

– Jeg vil fortsatt gjøre alternative ting i tillegg til bøkene. Jeg liker opplesning, har spilt inn en demo-cd med lyrikk og musikk og ønsker å skrive for scenen.

Misfornøyd
Også Cathrine Grøndahl fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for diktsamlinga Riv ruskende rytmer fra 1994. Hun har ingen problemer med forventningene, av den enkle grunn at hun aldri er helt fornøyd med sine bøker.

– Når jeg skriver er jeg blind for egne feil, blindsonen blir først tydelig etter at boka er utgitt.

Grøndahl er nå ute med sin tredje diktsamling, Det har ingenting med kjærlighet å gjøre – «masse triste kjærlighetsdikt», som hun selv sier det.

– Jeg begynte først å skrive og lese dikt da jeg var 24 år gammel, og ble antatt fire måneder etter at jeg hadde begynt å skrive. Jeg har faktisk intet ønske om bli heltidsforfatter, det virker trist og ensomt, synes Grøndahl.

– Jeg skriver nesten aldri, diktene mine uttrykker bare en del av meg jeg ikke får uttrykt til daglig. En masse følelser og tanker som ikke har plass noe annet sted enn på papiret.

DIKT

Han ser kvinnene tømme

stearinen i sjøen

og løfte opp et barn

som de surrer inn i veker

De bærer det mot ham

og himmelen blir et hull

og de ber ham passe ungen

så den ikke kveiler bort

(Fra Den alminnelige av Steinar Opstad, Kolon forlag)

BREVET

Brevet fordamper mellom hendene og gjærer

med sverten i skyene under blikket

to blå soler på en hvelvet himmel

tier om et helt univers

(Fra Snorkel av Harald Simonnæs, Aschehoug)

– Hun er ikke den eneste

Jeg forlater henne

for en annen kvinne;

ikke av det svake kjønn,

men av den sorten

som kommer

sterkere tilbake

for å overgå

denne virkeligheten

og alt jeg har drømt om

(Fra Det har ingenting med kjærlighet å gjøre av Cathrine Grøndahl, Gyldendal)

Opprinnelig publisert i Osloposten.