Mike Ladd: Ujevn eksentriker

Husker du The Majesticons og The Infesticons? Hjernen bak, rapperen Mike Ladd, er aktiv som bare det, og ga nylig ut Holding It Down: The Veterans’ Dreams Project, et samarbeid med pianisten og komponisten Vijay Iyer.

Det fikk meg til å grave arkivet, og jeg hadde faktisk glemt at jeg intervjua Ladd i 2003.

1: «Festen rundt kassaapparatet», 2003-intervju med Mike Ladd.

Med The Majesticons tar eksentrikeren Mike Ladd materialistisk hiphop opp i øverste divisjon, og lager festmusikk for Alan Greenspan, Bill Gates, Malcolm Forbes og andre milliardærer. Eller kanskje ikke?

”Billy Gates, get your hands up” heter det i introen til Beauty Party av The Majesticons – et hiphopalbum som uten blygsel feier til side all samfunnsbevissthet og politikk til fordel for endeløs festing og dansing.

– Majesticons er en rase festmennesker som vil ta over verden for å skape et gigantisk diskotek for hele universet. Dette handler om ”party”, ”gettin’ the money”, ”bling bling” og ”shakin’ asses”. Hvorfor? Det er slik musikk som selger, og The Majesticons handler om å selge plater, riste rumper og tjene penger, forklarer Sir Long, rapper, kunstnerisk ansvarlig og administrerende direktør for The Majesticons.

Fest og skitprat
”Party and bullshit” sa The Notorious B.I.G. i 1993. Han visste ikke at låttittelen ville bli trosbekjennelsen for en hel generasjon hiphopartister ti år senere. The Majesticons er denne generasjonens genmanipulerte barn.

– Vi er ikke opptatt av samfunnsengasjement eller politikk, dette er party, party, party. Hvis verden går under, vil vi bare fortsette å feste, sier Sir Long.

Bak The Majesticons lurer den slu advokaten Jay Wakowitz, men bak Wakowitz igjen lurer hans alter ego Mike Ladd. Siden solodebuten Easy Listening 4 Armageddon fra 1997 har Ladd vist seg fram som en av de smarteste i hiphopundergrunnen, og The Majesticons er andre del av en Star Wars-inspirert trilogi om kampen om hiphops sjel. [2013-kommentar: Trilogien ble først fullført i 2010, med The Infesticons-albumet Bedford Park.]

– The Majesticons er alt for “jiggy” til at du kan få snakke med dem. Der de tidligere var opptatt av å vise fram pengene sine, er de nå under opplæring hos The Trusticons – som er ”old money”. De trener The Majesticons opp til å bli mer reserverte og konservative i forhold til hvordan de viser fram rikdommen sin, forklarer Wakowitz.

Nyrike Kjell Inge Røkke er med andre ord en majesticon, mens millionærarvingen Celina Midelfart er en trusticon, om vi omsetter Wakowitz’ terminologi til norske forhold.

Jiggy vikinger
Første del av trilogien introduserte undergrunnskollektivet The Infesticons, som på albumet Gun Hill Road fra 2000 bekjempet jiggy-rapperne The Majesticons i slaget om Gun Hill Road.

Men på Beauty Party slår imperiet tilbake med et album fylt av dansevennlig hiphop. Undergrunnsrappere som Vast Aire fra Cannibal Ox, Murs og El-P storkoser seg med å lage dansevennlig hiphop under aliaser som Jitney, Kim Shimmer og Chubzee C. Men den funky musikken skjuler tekster med sarkastisk vidd og ironisk bitt.

– Men Wakowitz, hvorfor er The Majesticons bare opptatt av penger?

– Hva mener du? Du kommer fra et land som lærte verden hvor viktig det var å grabbe til seg mest mulig penger og verdier. Vikingene var først ute med ”party and bullshit”– de var like jiggy som The Majesticons!

– Hvor finner vi majesticons i dag?

– Alle kan være en majesticon, det handler bare om å feste nok. De fleste amerikanske presidenter er riktig nok trusticons, som Kennedy-familien. Det er mennesker som er vant til rikdom og klarer å unngå å skryte av den. George W. Bush derimot, er så taktløs, dum og uten finesse at han er bortvist av The Trusticons – han er fortsatt en majesticon. Men jeg liker deres nye kronprinsesse, Mette-Marit, hun er søt. Hun kan feste med The Majesticons når som helst, avslutter Wakowitz, før Mike Ladd dukker opp som seg selv i siste liten.

– Ikke la ungene deres vokse opp til å bli majesticons! Det er hovedbudskapet.

2: «Undergravende festmusikk», Bergens Tidende-anmeldelse av The Majesticons.

The Majesticons
Beauty Party
Big Dada/Ninja Tune/VME 2003
5/6

Smart parodi av hiphopmaterialismen.

Mike Ladd er en av hiphopundergrunnens største luringer. Ikke bare gir han ut smarte album under eget navn i samme sterke felt som El-P, Antipop Consortium og Saul Williams. Han gir også ut en Star Wars-inspirert hiphoptrilogi for det engelske selskapet Big Dada.

Beauty Party er andre kapittel i kampen mellom undergrunnsheltene Infesticons og jiggy-rapperne Majesticons, og her slår virkelig imperiet tilbake. På dansegulvet.

Majesticons handler om festing, damer, smykker og store biler der hver eneste låt har ”party” i tittelen. Men bak aliasene skjuler skarpe rappere som Vast Aire fra Cannibal Ox, El-P og en skokk andre talenter seg, som alle imponerer med kapitalistrim av det syrlige og ironiske slaget.

Mest imponerende er kanskje musikken. Der Infesticons-albumet Gun Hill Road var en sær lofi-affære er Beauty Party så umiddelbar, kommersiell og jiggy at selv det strengeste dansegulv kan la seg forføre. Det er dette som kalles undergravende!

3: «Ujevn eksentriker», Aftenposten Aften-anmeldelse av Mike Ladd.

Mike Ladd
Nostalgialator
!K7/Tuba 2004
3/6

Ingen karrieretopp for den eksentriske rapperen Mike Ladd , men med flere fine enkeltlåter.

Mike Ladd er ikke helt som andre rappere. Hans tredje soloalbum innledes med sporet «Dire Straits Plays Nuremberg», inspirert av et mareritt der George W. Bush holder en Hitler-aktig appell i Nürnberg med Dire Straits som oppvarmingsband. Ideen er Ladd i et nøtteskall: original, politisk, rabiat, eksentrisk – samt at ideen ofte er bedre enn selve resultatet.

Ladd surfer uanstrengt mellom hiphop, rock, støy, elektronika, samtidsmusikk og «spoken word», og han balanserer varsomt mellom nyskapning og pastisjer. Ofte lager han festlige parodier på dagens popmusikk, som i det syrlige oppgjøret med hiphops materialisme på albumet Beauty Party – gitt ut under gruppenavnet The Majesticons.

Selv om Nostalgialator inneholder morsomme låter som den N*E*R*D-aktige husmorhyldesten «Housewives At Play», funky «Black Orientalist» og flere andre godbiter, blir albumet for vagt i kantene til å treffe bredt. Sjekk først ut nevnte Beauty Party eller soloplaten Welcome to the Afterfuture (2000).