Lucianos gospelreggae

Luciano har i 20 år levert god og gudfryktig, men samtidig ganske trygg, roots reggae.

Hans ferske The Qabalah Man er minst album nummer 30 fra «The Messenjah», men 2003s Serve Jah er det eneste jeg har anmeldt. Nybegynnere bør nok heller gå for samleplata The Best of Luciano fra 2002.

Luciano
Serve Jah
VP Records/MNW
4/6

Fin hyllest til Jah.

Mens gudstro blir sett på med skepis i de fleste musikksjangre, står hyllestene til Jah i kø blant rastafarianere. Og få er like gudfryktige som Jepther ”Luciano” McClymont, også kjent som The Messenjah (et ordspill P.O.D. også har benyttet seg av, for øvrig).

Med sin rike og varme stemme ledet Luciano an i bølgen med ny-roots tidlig på 90-tallet, sammen med folk som Tony Rebel, Everton Blender og avdøde Garnett Silk, og han har holdt seg trofast til den smale sti siden.

Mannens evne til å ta opp alvorlige temaer og gudstro med håpet som viktigste ledestjerne gjør dette til gospelreggae, og Luciano får god hjelp av produsent Maurice ”Jack Scorpio” Johnson og et stjernelag musikere.

Dessverre er Scorpios innpakning noe gammelmodig og sedat, slik at Serve Jah ikke ender som den beste inngangsporten til Luciano. Sjekk først ut debuten ”Where There Is Life” eller ”Messenger” [2013-kommentar: Han ga ut rundt fem album før det jeg kaller «debuten». Reggaediskografier er ikke det enkleste å forholde seg til.]

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: Dagsavisen-anmeldelse av samleplata 4 Rebels. Og ja, reggaeplatebransjen er heller ikke den enkleste å forholde seg til.

Sizzla, Luciano, Yami Bolo, Antony B
4 Rebels
VP Records/MNW 2001
4/6

4 Rebels så aldeles fantastisk ut på papiret, men ender som de fleste andre toppmøter med skuffelse.

Premisset er som følger: Fire av Jamaicas mest glødende rastafarianere samlet: Rootssangeren Luciano, hissigproppen Sizzla, politisk brennbare Anthony B og dypt positive Yami Bolo. Dette er som en plate med Bob Marley, Peter Tosh, Jimmy Cliff og Dennis Brown på 70-tallet.

Sizzla, Luciano og Anthony B har tidligere i år gitt ut We Three Kings, men 4 Rebels er altså ikke en supergruppe – men en samleplate. Det betyr tre solospor med hver artist. Talentet til disse fire er så lysende at det aldri kan bli dårlig, men det blekner i forhold til fantasien om hva disse fire kunne levert sammen.

Men det er tross alt bedre med en fin samleplate enn et skuffende supergruppe. Det siste hadde i alle fall ikke jeg taklet.

Advertisements

Én kommentar

  1. […] han ikke er noen gimmick, men paradoksalt ender han opp med å bevise det motsatte. Sjekk heller ut Luciano, Garnett Silk, Buju Banton og Sizzla hvis du vil ha ekte […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: