Oversett artist 9: Monopot

Jeg har ikke gitt så mange norske album terningkast 6 gjennom karrieren, Turboneger, Mental Overdrive og Equicez er blant de få.

Men et gjenforent Monopot som annonserer at de skal framføre hele Something Is Like Nothing Was er ett av svært få «spille hele album»-konserter som ville ha vakt skikkelig begeistring hos meg. Noe for Den Norske Opera kanskje?

(Flere oversette artister finner du her, herherherherherher og her.)

Monopot
Something Is Like Nothing Was
Smalltown Supersound/Voices of Wonder 1999
6/6

Tregtflytende mesterstykke.

Det går så sent, så sent og det er så trist, så trist. Med albumdebuten Something Is Like Nothing Was leverer trioen Monopot prikken over i-en i et bemerkelsesverdig godt år for den melankolske fløyen i norsk rock.

For der countryfargede Madrugada, Midnight Choir og Bönkers [2013-kommentar: Hvem?] har stukket av med det meste av medieoppmerksomheten, spirer band som Betsey, EPA, Reverend Lovejoy, Ai Phoenix og nå altså Monopot frem med trist høstmusikk.

Monopot minner mest av alt om hardcorebandene som bremset ned tempoet, minimaliserte akkordene og effektene og sto frem som «slowcore» – seig, usigelig trist og småskurrende musikk med kontrollerte støyutbrudd. Uten amerikanske Codeine og deres mesterverk Frigid Stars og The White Birch ville neppe Monopot eksistert.

Men selv om Codeine hele tiden lurer i bakgrunnen blir Monopot aldri noen direkte blåkopi. Bergenstrioen spiller med overbevisende eleganse, presisjon og følelse. Dette er særs vakker musikk – selv om platas depressive grunntone nok vil skremme vekk en del lyttere.

De triste og dvelende poplåtene står i kø, og gjør nesten depresjon til en sinnstilstand å trakte etter. Selv den sju minutter lange instrumentalen «Sundried» står som en påle, og peker nese til utenlandske instrumentalrockere som Mogwai. Mur deg inne med denne i høst!

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Monopot
Taran EP
Smalltown Supersound/Voices of Wonder 2001

Bergensgruppa Monopot overbeviste med det storslått triste og gitarseige albumet Something Is Like Nothing Was i 1999, og har nå vendt tilbake med en appetittvekker i EP-format. Det starter modig med den nesten ikke-eksisterende instrumentalen ”Super Abundance”, selv om det blir en noe påtatt ”vi gir ikke ved dørene”-holdning over en så antikommersiell start.

Inspirasjonen fra slowcore og band som Codeine er fortsatt merkbar. Samtidig går halvparten av sporene her mot en mer minimalistisk miks av treg rock og forsiktig elektronika (blant annet en Kim Hiorthøy-remiks), et landskap der for eksempel Boards of Canada befinner seg fra før. Summa summarum et spennende hvileskjær med signaler om stilendringer, og det skal bli spennende å følge bergenserne videre på veien.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

PS! Monopot fulgte opp med albumet Optipess (2002), før gruppa blei oppløst kort etter.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: