Øyvinds julekalender, luke 4: Vi må snakke om Jon Selås og Flåklypa

Én ting er sikkert når juleheftene utgis: Flåklypa-juleheftet slaktes av Jon Selås i VG.

Men er det redelig at Selås av rent prinsippielle grunner slakter det flere mener er blant høydepunktene i bunken av julehefter? Jeg mener Selås er på bærtur, og bare viser sin inkompetanse som tegneserieanmelder.

Årets utgave av Aukrusts jul: Flåklypa er det første som ikke er tegna av Svein Samuelsen, som døde i 2011. Jeg synes årets forsøk er blant de svakeste i rekken, men det legger seg likevel helt klart i det øvre sjiktet av utgivelser. Her stiller jeg på linje med Serienetts anmelder.

Men Jon Selås, han triller terningen til 1. Her er anmeldelsen i sin helhet:

«For [målgruppe]: Si det? Jada: Tegningene er OK. Men historien er så dum og langt unna Kjell Aukrusts univers, at det er en skam!»

Ja vel, årets historie er kanskje ikke den beste, men en skam?

La oss se hva Selås har skrevet tidligere år. Og husk at dette er anmeldelsene i sin helhet.

2004, terningkast 1: Dette ligner Aukrust. Men er det ikke. Derfor en forferdelig dårlig idé.

2005, terningkast 1: «Offisielt» Aukrust-prosjekt, som likevel ikke er ekte Kjell Aukrust. Og derfor helt irrelevant.

2006, terningkast 2: Bare Aukrust er Aukrust. Alt aukrustaktig blir dermed en slags kulturell blasfemi.

Dette er en ekstremt dogmatisk innstilling til Kjell Aukrusts skaperverk, som ikke passer seg for en anmelder, som bør gå inn i sine lesninger med et åpent sinn.

Men ifølge Selås får ingen andre enn Aukrust lov til å tegne Aukrust-figurer.

Skal man følge logikken helt ut er Flåklypa Grand Prix og årets Jul i Flåklypa også «kulturell blasfemi». Carl Barks burde latt Donald Duck holde seg i tegnefilmens verden, Frank Miller burde holdt seg unna Batman og at Solveig Muren Sanden aldri burde ha begynt å tegne Smørbukk.

Lisensiering har vært en av bærebjelkene i tegneseriebransjen, og hvis du er prinsippiell motstander av at andre tegnere kan leke seg med andres skaperverk har du ingenting som tegneserieanmelder å gjøre.

Personlig synes jeg Flåklypa-juleheftene har vært en juvel i en ørken av uinteressante julehefter. Her er mine opprinnelige anmeldelser (utdrag fra større juleheftesaker i Bergens Tidende):

2005:

Av de mer tradisjonstunge norske seriene er Nr. 91 Stomperud like stivbent, umorsom og elendig tegnet som alltid, mens Smørbukk kløner videre i sin småsjarmerende jakt på å finne den rette miksen av nostalgi og oppdatering.

Årets sølvvinner blant juleheftene er Aukrusts jul: Flåklypa, med Solan Gundersen og Ludvig i hovedrollene. Forfatter Haakon W. Isachsen tar figurene på kornet, oppdaterer omgivelsene og koker opp en morsom intrige, mens Svein Samuelsen klarer å fange essensen i Kjell Aukrusts figurer uten at det blir noen kopi.

2005s beste norske julehefter:
1. Jul så det holder! av Karine Haaland (Egmont).

2. Aukrusts jul: Flåklypa av Haakon W. Isachsen og Svein Samuelsen (Schibsted).

3. Eon: Engler i sneen av Lars Lauvik (Schibsted).

4. Nemi: Halv ett, og fortsatt prinsesse av Lise Myhre (Egmont).

5. Kollektivet: Stille natt… av Torbjørn Lien (Schibsted).

6. Pondus av Frode Øverli (Schibsted).

7. M av Mads Eriksen (Schibsted).

8. Smørbukk og oldemors julekaker av Haakon Aasnes (Norsk Barneblad).

9. Rex Rudi: Striper i lakken av Tomas Drefvelin (Schibsted).

10. Nr. 91 Stomperud av Leif Isaksen og Håkon Aasnes (Egmont).

2006:
Ellers går det mest i spinoffprodukter blant de norske juleheftene: Jul i Blåfjell, traktoren Gråtass, Kaptein Sabeltann og Kjell Aukrusts Flåklypa. De to første er ikke tegneserier og Kaptein Sabeltann er en adaptasjon av en Terje Formoe-bok, så da sitter vi igjen med tre fattige julehefter der alt er nytt og norsk fra perm til perm: Eviggamle Nr. 91 Stomperud er trøtt som alltid, mens Smørbukk halvveis holder koken et sted mellom det gammeldagse og det nytenkende.

Flåklypa-juleheftet byr på en røverhistorie med Solan Gundersen i hovedrollen, som er både morsom, sjarmerende og ikke minst elegant og detaljrikt tegnet av Svein Samuelsen. Helt klart årets grundigste håndverk.

Aukrusts jul og de norske humorseriene hever årets julehefter opp fra rennesteinen, men fasiten er ”same procedure as every year”: Vi nordmenn kjøper flest tegneserier når kvaliteten er som lavest.

Bonus: Jeg syntes Flåklypa-heftet var så bra at jeg også anbefalte det i Ny Tid i 2006:

Å lage nye tegneserier av avdøde Kjell Aukrusts folkekjære figurer kunne lett endt som smakløs opportunisme, men mye takket være Svein Samuelsens sprelske og detaljrike tegninger blir dette en suksess helt i Aukrusts ånd.

Flåklypa rives i to av en kommunal maktkamp mellom kultur og idrett (for øvrig også temaet i årets Smørbukk-hefte), og med 32 splitter nye sider er dette årets mest gjennomarbeidede julehefte.

2006s beste norske julehefter

1. Nemi: Monstrifer av Lise Myhre.

2. Aukrusts jul: Flåklypa av Haakon W. Isachsen og Svein Samuelsen

3. Eon av Lars Lauvik.

4. Piray av Karine Haaland.

5. Rex Rudi: Gutten med trommestikkene av Tomas Drefvelin.

6. M av Mads Eriksen.

7. Kollektivet: En gave til Balder av Torbjørn Lien.

8. Smørbukk: Eventyrstigen av Håkon Aasnes.

9. Kaptein Sabeltann og jakten på sultanens skatt av Terje Formoe og Morten Myklebust.

10. Pondus av Frode Øverli.