Oversett artist 10: Betsey

Betsey var bandet til Thomas Trælnes, som ga ut albumet Let the World Go On i 1999. Det ble dessverre bare med den plata.

Jeg likte det, og da Trælnes plutselig dukket opp backstage på Roskilde-festivalen [edit: Nyere forskning viser at det må ha vært Betsey-bassist Lorry Kristiansen, nå fast i Zeromancer] for å håndhilse og takke for anmeldelsen var det faktisk ett av de fineste øyeblikkene jeg har opplevd som plateanmelder.

(Flere oversette artister finner du her, her, her, her, her, her, her, her og her.)

Betsey
Let the World Go On
World/Voices Of Wonder 1999
5/6

Med sangtitler som «There Is Nothing» og «It All Ends Without You» og tekstlinjer som «And you said I never talk to you / And you said I never try / But it’s hard to speak / When you’re never spoken to» er det liten tvil om at Betsey dyrker de tunge, regnfylte, kjærlighetsløse dagene i livet.

Men dette er trist og melankolsk popmusikk som gjør meg glad. Sjelden har jeg hørt en norsk gruppe som når opp til skolissene til melankolimestere som Mark Kozelek i Red House Painters, Will Oldham i Palace eller Robin Proper-Sheppard i Sophia. Let the World Go On er en ypperlig debutplate; sju svært triste og stemningsfulle låter fra låtskriver Thomas Trælnes, som har med seg folk som Sverre Økshoff (Seigmen) og Thomas Lute (Eastwood).

Det sprudler ikke akkurat av Betsey, musikken snegler seg avgårde med fjærlette gitarriff, mollstemte melodier, forsiktig komp og Trælnes’ tilbakelente, lyse og lavmælte vokal. I lengden kan det bli litt sutrete og deprimerende, og Let the World Go On kan fort virke monoton.

Jeg kunne ønsket at Betsey hadde sluppet seg løs med noen porsjoner støy og aggresjon som depperockerne Codeine. Og samtidig har ikke Trælnes’ sangstemme den samme kraft, sårhet og nerve som for eksempel Will Oldham. Men platen lykkes i å skape en helhet, en høsttung følelse av at alt går på tverke, og på sitt beste skaper Betsey herlige, styggpene isninger nedover ryggen.

Opprinnelig publisert i Osloposten.