Sampeace Brown: Fra Nigeria med funk

Oslomusikeren Sampeace Brown oppsummerer sine musikalske røtter. Fra da han spilte i boyband i Nigeria.

I 1999 ble 45 album av den nigerianske folkehelten Fela Kuti gjenutgitt på cd, og dermed gikk startskuddet for en afrofunk-revival som fortsatt pågår. Plateselskap som Strut, Soul Jazz og Soundway har snudd de fleste steiner på jakt etter skatter fra Nigerias rike musikkhistorie, men fortsatt finnes det musikk som er så godt som utilgjengelig. Desto mer overraskende at siste musikkarkeologiske tilskudd kommer fra Oslo.

– Vi hørte låtene våre overalt, fra platebutikker og alle radiokanaler. Det var uvirkelig, surrealistisk og sjokkerende, og plutselig var vi redde for å bli gjenkjent på gaten, mimrer Sampeace Brown (50) om tiden da han platedebuterte hjemme i Nigeria med gruppa T-Bones & The Coritz Family i 1981.

Han må ikke forveksles med Sam Brown, jenta som sang «Stop!» i 1988. Denne Sam Brown flyttet fra Nigeria til Oslo i 1985, der han siden har markert seg som en av de mest aktive norskafrikanske musikerne, med fem soloalbum og én samleplate på oslobaserte T-Kay Records siden 1996.

Nå gir T-Kay ut samleplaten The Best of 1978–1985: Ultimate, som samler musikk fra to album bare de mest ivrige Nigeria-samlerne som vanker på Discogs.com kjenner til: Hele «Music Crossroads» (1981), fem låter fra det uutgitte albumet Strive Hard og fire låter fra svanesangen Eat the Apple (1985). Men andrealbumet No Qualms (1982) er ikke representert.

– Jeg hadde ikke noen kopi selv, hverken på kassett eller vinyl. Heller ingen av de andre bandkollegaene hadde platen, og jeg fant den heller ikke i noen platebutikker da jeg besøkte Nigeria tidligere i år.

R-2078121-1262727676

T-Bones Family ble dannet i 1976, da en gjeng kompiser fra St. Finbarr’s College i Lagos slo seg sammen med gruppen The Doves fra Calabar i det sørøstlige Nigeria. Brown kaller det for et boyband.

– Ja, i den forstand at vi var fortsatt bare var ungdommer og collegestudenter som ville utforske våre sosiale ferdigheter og vårt talent samtidig som vi hadde det gøy. Vi var ikke så interessert i politikk, og dette var en periode da det fantes få ungdomsgrupper i Nigeria som hadde slik høye ambisjoner om å danne band.

Gruppa ble dannet i skyggen av ett militærdiktatur, platedebuterte under en demokratisk valgt president og ble oppløst i 1985, to år etter at generalmajor Muhammadu Buhari tok makten i nok et militærkupp. Buhari fengselet også gruppas store musikalske forbilde, Fela Kuti.

– Dette var en periode da Nigeria ble styrt av militæret, da det var vanskelig å uttrykke seg kunstnerisk mot korrupsjon, vanstyre og sosial urettferdighet uten å havne i fengsel eller til og med bli bortført og drept. Vår helt Fela Kuti gjorde jobben, men betalte en høy pris på vegne av alle nigerianske musikere frem til landet fikk en demokratisk valgt president. Vi i T-Bones Family var derfor mest opptatt av å synge om jenter, fest, utdanning og andre sportsaktiviteter.

R-2649223-1294924871T-Bones

Musikalsk drev heller ikke gruppen med den samme tunge og utsvevende afrofunken som Kuti, men hentet inspirasjon fra en lang rekke forbilder: Afrikanske genrer som makossa, afrofunk og afropop, amerikansk funk og soul, samt lovers rock og rocksteady fra Jamaica. Reggaebandet Toots and the Maytals og soulmesteren Marvin Gaye var blant forbildene. Brown forteller at musikken deres føltes såpass lite nigeriansk at de faktisk ble mistenkt for å være utlendinger da de debuterte.

– I Nigeria fremsto stilen vår som noe helt nytt, mer sammenlignbart med musikk fra Karibia og USA enn det som var vanlig på det nigerianske platemarkedet. Det oppsto spekulasjoner om at var fra Jamaica, men bosatt i Nigeria. Andre trodde vi var fra USA, og hverken vi eller plateselskapet avkreftet eller bekreftet ryktene før en avis skrev at vi hadde base i det sørøstlige Nigeria, og at vi til daglig levde anonyme liv som studenter på høyskoler og universiteter.

I 1985 dro Brown til Europa, og endte opp i Oslo. Men ennå var det ikke slutt for T-Bones Family, for Brown skrev fortsatt låter og dro tilbake til Lagos for å spille inn bandets siste album, «Eat the Apple». Men noen gjenforening blir det neppe.

– Det er ingen konkrete planer, først og fremst på grunn av den lange avstanden mellom meg og de andre medlemmene. Det var ingen av de andre som valgte å fortsette med musikk, de valgte andre yrker etter at jeg dro til Norge, avslutter Brown.

Opprinnelig publisert i D2.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] Brown: Bridge of Hope (2011) Norsknigerianeren har siden 90-årene gitt ut en lang rekke album i grenselandet afropop, soul og reggae her til […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: